Oljebiller (Meloidae), også kalt plasterbiller, er en familie av biller som er særlig kjent for at de produserer et oljeaktig og sterkt luktende forsvarsstoff. Dette gjør at disse trege billene stort sett får være i fred for rovdyr, og de trenger ikke prøve å gjemme seg bort. Billene produserer stoffet cantharidin, som er svært biologisk virksomt og kan føre til væskende sår og hevelser, men billene har også vært brukt medisinsk og som et afrodisiakum, dette gjelder særlig arten spansk flue (Lytta vesicatoria), som finnes lenger sør i Europa men ikke i Norge. Oljebillene legger enormt mange egg som klekkes til små, aktive triungulin-larver. Disse utvikler seg som parasitter i bol av bier og veps, eller på egg av gresshopper. Når triungulin-larven har funnet et passende levested, forvandler den seg til en fet, kortbeint larve.
Middelsstore biller (5 – 30 mm), som oftest noe langstrakte, ofte metalliske eller brokete på farge. Hodet er ganske stort og fremstrakt, mer eller mindre rundt, bakerst kraftig innsnevret (tydelig "hals"). Fasettøynene er som oftest forholdsvis små. Antennene er 11-leddete, mer eller mindre trådformede, men et eller flere ledd er ofte utvidete eller med utvekster. Brystskjoldet (pronotum) er påfallende lite, ikke eller litt bredere enn hodet, mye smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er forholdsvis lange hos de fleste, ganske tynne og myke (lite sklerotiserte). Hos slekten Meloe, der tre av de fire norske artene hører hjemme, er dekkvingene redusert til korte, tilspissede "frakkeskjøter" som ikke dekker bakkroppen. Bakkroppen er ganske stor og tykk hos hunnene, dette har sammenheng med det svært høye tallet på egg de produserer. Beina er slanke, middels lange. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete.
Larvene utvikler seg som rovdyr på egg av bier, veps eller gresshopper, mens de voksne billene er planteetere. Oljebillene er godt beskyttet av sitt kjemiske forsvar og prøver ikke å gjemme seg vekk eller stikke av. Siden de også gjerne er tunge av egg, virker disse billene trege. Blir billene irritert, skiller de ut et sterkt luktende, oljeaktig sekret, blant annet mellom leddene i beina. Dette inneholder cantharidin og andre stoffer, og vil, om det kommer i kontakt med huden, forårsake blemmer eller åpne sår. Om det svelges, kan det være dødelig for et mindre dyr. Billene beskytter også eggene sine med giftstoffer. Oljebillene er gjerne fargerike, i gult, rødt og svart, eller metalliske. Disse fargene signaliserer at billene er giftige eller usmakelige (aposematisme). Noen arter av oljebiller kan gjøre skade på jordbruksvekster, blant annet hirse.
Den metallgrønne arten spansk flue (Lytta vesicatoria) har blitt brukt fra gammel tid som i medisinen. Billen inneholder mye cantharidin, og oppmalte biller og hele biller har vært solgt på apotekene som drogen «spansk flue». Man har gjerne blandet dem i salver eller lagt dem på huden som et plaster, derav navnet plasterbiller. De forårsaker blemmer og hevelser, men kan brukes blant annet til å fjerne vorter. Den mest kjente bruken har vært som et antatt potensstimulerende middel (afrodisiakum). Man trodde at salver av spansk flue, smurt på kjønnsorganene, skulle virke sterkt stimulerende på kjønnsdriften, men det er ikke medisinsk grunnlag for dette. Riktignok kan cantharidin forårsake en slags ereksjon om det blir brukt på denne måten, men tilstanden skal være meget smertefull og innbyr ikke til noen form for seksuell omgang. Cantharidin er såpass giftig at denne bruken også var temmelig risikabel. Navnet på den kjente komedien "Den spanske flue" spiller på bruken av spansk flue som et sex-stimulerende middel.
Oljebillene er en artsrik gruppe, men trives helst i varme områder, og det er bare funnet fire arter i Norge. De norske artene finnes for det meste på varme steder, gressbakker og sandige områder. Dette delvis fordi de er knyttet til villbier, som gjerne foretrekker slike steder, og delvis fordi billene selv er varmekjære.
Tre av de norske artene tilhører slekten Meloe. Disse er ganske store, metallisk-svarte biller som ser ut som om bakkroppen er tre nummer for stor. De kryper langsomt rundt på bakken om våren. Disse billene ser ut til å ha gått tilbake de siste tiårene og er i dag temmelig uvanlige.
Den fjerde norske arten, vårbillen Apalus bimaculatus, er gul og svart. Den lever på solitære bier som har sine reir i sand, og forekommer derfor helst i sandtak og lignende. den er bare funnet noen få ganger på Østlandet, men dette kan delvis skyldes at billenes korte aktivietsperiode er svært tidlig på våren. De kan være i full aktivitet rundt påsketider, ofte før snøen har helt forsvunnet, i solrike, sandete bakker.
Oljebiller (Meloidae), også kalt plasterbiller, er en familie av biller som er særlig kjent for at de produserer et oljeaktig og sterkt luktende forsvarsstoff. Dette gjør at disse trege billene stort sett får være i fred for rovdyr, og de trenger ikke prøve å gjemme seg bort. Billene produserer stoffet cantharidin, som er svært biologisk virksomt og kan føre til væskende sår og hevelser, men billene har også vært brukt medisinsk og som et afrodisiakum, dette gjelder særlig arten spansk flue (Lytta vesicatoria), som finnes lenger sør i Europa men ikke i Norge. Oljebillene legger enormt mange egg som klekkes til små, aktive triungulin-larver. Disse utvikler seg som parasitter i bol av bier og veps, eller på egg av gresshopper. Når triungulin-larven har funnet et passende levested, forvandler den seg til en fet, kortbeint larve.
_on_Ipomoea_carnea_W_IMG_0593.jpg)
![[1]](http://perso.orange.fr/insectes.net/sitaris/images/lyttgf.jpg){kind=link}
![[2]](https://web.archive.org/web/20070926230952/http://thumbs.photo.net/photo/3488922-sm.jpg){kind=link}