Keiserpingvin (Aptenodytes forsteri) er en flygeudyktig sjøfugl i slekten Aptenodytes (store pingviner). Arten, som er stedegen for Antarktis, er den fysisk største av alle pingvinene. Dens nærmeste slektning er kongepingvinen (Aptenodytes patagonicus).
Keiserpingvinen er den fysisk største av pingvinartene. Den kan bli opp mot 115 cm høy og veier typisk mellom 20 og 40 kg som voksen. Hannen er større enn hunnen.
Som pingviner flest gir den et svakt kileformet uttrykk. Fjærdrakten er sort på oversiden og hvit og gulhvit på undersiden. Hodet og nebbet er sort. På halsen, brystet og nebbet har fuglen innslag av gult og oransje i varierende grad. Nakken er blågrå. Føttene er gråsorte og har svømmehud mellom tærne. Vingene er omdannet til luffelignende svømmeredskaper som fuglene bruker til å skape framdrift under dykking. Lemmene er svært korte og sitter langt bak på kroppen, noe som bidrar til at fuglen går helt oppreist når den er på land.
Keiserpingvinen har en sirkumpolar utbredelse i Antarktis, normalt mellom 66°S og 78°S. Den er en av kun to pingvinarter som hekker der. Keiserpingvinen om vinteren og adeliepingvinen om sommeren.
Fram til nå har man regnet med en totalbestand på cirka 135 000–175 000 hekkende par. Bruk av avansert fototeknologi og satellitt under telling har imidlertid medført at bestandsestimatet nylig måtte revurderes. Under tellingen oppdaget forskerne flere populasjoner enn tidligere antatt. Per 2012 anslår de ny tallene en totalbestand på minimum 238 000 hekkende par fordelt i 46 kolonier, eller cirka 595 000 voksne individer.[2]
Keiserpingvinen har nylig blitt oppgradert til statusen nær truet på IUCNs rødliste. Dette begrunnes med den smale utbredelsen og at det er forventet nedgang i bestanden over de neste tre generasjonene, på grunn av klimaendringene som er forventet (global oppvarming). Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til endringene.[1]
Keiserpingviner er seriemonogame og svært sosiale. De finner seg altså en partner i parringstiden, og disse holder sammen til ungen er stor nok til å klare seg på egen hånd.
De fleste pingvinartene trekker nordover når vinteren nærmer seg, men keiserpingvinene trekker sørover for å hekke i store kolonier i Antarktika. Dyra står tett sammen for å holde på varmen. For at individene ytterst ikke skal fryse i hjel sirkulerer dyra posisjonene sine innad i kolonien. Denne teknikken brukes også av ungene etter hvert.
Hunnen legger ett egg på den kaldeste tiden av vinteren. Egget overlates til hannen, som ruger på det i cirka 66 dager før avkommet klekkes. Egget legges oppå føttene og dekkes av isolerende fjær i buken, slik at det ikke skal fryse. Avkommet mates i den første tiden med kromelk, en svært næringsrik substans som blant fugler ellers bare er kjent hos duer, flamingoer og hønsefugler.
Hunnen tar seg til havet for å nære seg opp etter eggleggingen. I hekke- og rugeperioden (som tilsammen varer opp mot 120 dager) spiser ikke hannen. Han kan derfor miste opp mot 50 prosent av kroppsvekten i rugeperioden. Da hunnen vender tilbake er egget klekket. Hun overtar ansvaret for avkommet, mens hannen når drar til havs for å nære seg opp etter rugetiden. Han returnerer først etter cirka en måned.
For å finne mat må keiserpingvinen dykke. Et vanlig dykk går til 50–60 meters dyp, ofte også til 150 meter. En sjelden gang i mellom kan imidlertid denne arten dykke til mer enn 500 meters dyp. Dykket kan vare i opp mot 18–20 minutter.[3] Arten spiser krill, fisk og blekksprut som den fanger og spiser mens den dykker.[4]
Keiserpingviner blir normalt omkring 20 år gamle, men en levetid på opp mot 40 år er kjent.
Keiserpingvin (Aptenodytes forsteri) er en flygeudyktig sjøfugl i slekten Aptenodytes (store pingviner). Arten, som er stedegen for Antarktis, er den fysisk største av alle pingvinene. Dens nærmeste slektning er kongepingvinen (Aptenodytes patagonicus).
