Japantuja eller japansk tuja (latin: Thuja standishii) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den dyrkes ofte i parker på grunn av sitt vakre nålverk med grønn overside og hvit underside, men tilgangen til frø er begrenset..
Denne eviggrønne arten blir 20-35 meter høy, og er et massivt, tettvokst og ruvende bartre. Kronen er bredt konisk, grenene peker lett oppover, svaier nederst, mer tydelig opprette øverst. Barken er rødbrun eller mørk oransjebrun, vertikalt trevlete i strimler med harde, ofte skinnende furer. Bladene er matte og ru, med fine, lysegrå-hvite og ganske tynne stomatabånd på undersiden. Bladene er flatt skjellaktige etter hvert, mellom grønne og 2-4 mm lange. Konglene er ovale, modner fra gulgrønne til rødbrune og 6-12 mm lange, bredden maksimalt 8 mm ved åpning. Antall kongleskjell er 6-10, og de sitetr tett.
Japantuja vokser i det sørlige Japan på øyene Honshū og Shikoku. Arten plantes for sitt tømmer, som er vanntett, bestandig og lukter godt. Den vokser ikke i Norden, men har vært plantet ut i parker Storbritannia fra 1860, og vokser i noen botaniske samlinger. Arten er giftig.
Japantuja eller japansk tuja (latin: Thuja standishii) er en av tre arter av tujaslekten som vokser i Asia. Den dyrkes ofte i parker på grunn av sitt vakre nålverk med grønn overside og hvit underside, men tilgangen til frø er begrenset..
Denne eviggrønne arten blir 20-35 meter høy, og er et massivt, tettvokst og ruvende bartre. Kronen er bredt konisk, grenene peker lett oppover, svaier nederst, mer tydelig opprette øverst. Barken er rødbrun eller mørk oransjebrun, vertikalt trevlete i strimler med harde, ofte skinnende furer. Bladene er matte og ru, med fine, lysegrå-hvite og ganske tynne stomatabånd på undersiden. Bladene er flatt skjellaktige etter hvert, mellom grønne og 2-4 mm lange. Konglene er ovale, modner fra gulgrønne til rødbrune og 6-12 mm lange, bredden maksimalt 8 mm ved åpning. Antall kongleskjell er 6-10, og de sitetr tett.
Japantuja vokser i det sørlige Japan på øyene Honshū og Shikoku. Arten plantes for sitt tømmer, som er vanntett, bestandig og lukter godt. Den vokser ikke i Norden, men har vært plantet ut i parker Storbritannia fra 1860, og vokser i noen botaniske samlinger. Arten er giftig.
