Alpakka er et søramerikansk domestisert kameldyr som tilhører slekten vikunjaer. Arten eksisterer som to varianter, suri og huacaya. Huacaya er mest vanlig.
Alpakkaen har en gjennomsnittsvekt på 50–70 kg og en gjennomsnittlig skulderhøyde på 1 meter. Med hals og hode blir den cirka 1,5 meter høy. Den går drektig i 335–370 dager og kan føde rundt 15 avkom (cria) i løpet av levealderen. Tvillinger er ikke vanlig. Criaen veier mellom 5 og 9 kg ved fødsel og dier moren i cirka 5–6 måneder, men hunnen kan pare seg allerede 14 dager etter fødsel. Alpakkaen har en levealder på 20–25 år.
Arten er et utpreget flokkdyr som eksisterer i to pelsvarianter, suri og huacaya. Suri-alpakka blir av og til også kalt hippie-alpakka, siden pelshårene er ekstra lange. Mest vanlig (cirka 90-95 prosent av dyrene) er imidlertid huacaya-alpakka. Som lamaen kan alpakkaen spytte, men gjør det sjelden.
Alpakkaen ble tidligere klassifisert sammen med lamaene (jfr. det tidligere vitenskapelige navnet Lama pacos), men moderne forskning med DNA viser at arten hører hjemme blant vikunjaene.[1] Dens nærmeste slektning er derfor vikunja.
Alpakkaer ble en gang i tiden tilbedt av de innfødte i Andesfjellene, og også begravet sammen med dem som offergaver. Alpakkaen, og dens slektning, lamaen, var de eneste domestiserte dyrene i disse områdene, da de første europeerne kom til inkaenes land.
Store flokker med alpakkaer gjetes fortsatt av de innfødte i deres naturlige habitat mellom fjelltoppene i det andiske Altiplano. Da de første spanjolene kom i kontakt med inkakulturen ble de blendet av de overdådige forekomster av gull og edelstener. De overså den virkelige skatten Andes hadde å by på. I inkaenes forholdsvis korte storhetsperiode hadde de solide tradisjoner innenfor tekstil. Alpakka, bomull og lama ga fibrene de vevde sitt tøy og sine tepper av, men alpakkafiberen var så luksuriøs at den var forbeholdt den kongelige familie.
Alpakkaen var temmet flere tusen år før inkaene, og bevisst drettet for å få frem best mulig fiber. Den dag i dag finner arkeologene rester av tøy laget av alpakkafiber som er nærmere 2000 år gammelt. Dette gir en viss idé om hvor holdbare fibrene er.
Conquistadorene hadde ingen forståelse for alpakkafibrenes kvaliteter og gikk ut fra at deres medbrakte merinosauer ga den beste ulla. De satte derfor igang en systematisk utryddelse av alpakkaen for å gi plass til sine egne merinosauer. At de innfødte var så avhengige av alpakkaene at de neppe ville overleve hvis alpakkaen forsvant ble bare sett på som en bonus, og det lyktes nesten. I 1700 var det bare noen få alpakkaer igjen av de opprinnelige estimerte 40-50 millioner. De gjenlevende ble gjemt av de innfødte oppe på høyplatåene, i opp til 5400 m. høyde, i Peru, Chile og Bolivia.
Overgangen til de karrige forholdene høyt oppe i fjellene, hvor beitet er skrint og temperaturen kan variere mellom 25 plussgrader og 30 minusgrader på et døgn desimerte bestanden ytterligere, og kun de mest hardføre og nøysomme dyrene overlevde og videreførte arten.
Sirkus Arnardo var den første til å importere alpakkaer til Norge. Det gjorde han i 90-årene, men det var ikke for avl. Den første som importerte for avl var Helge Rorgemoen som fikk alpakkaer i 1998.
Ellers i verden:
Alpakkaen holdes som husdyr for kjøttets og ullens skyld. Den kan produsere mellom 3 og 10 kilo fiber i året og av dette er ca. 2-5 kg i såkalt spinnbar kvalitet fra dyrets sadel. Kvaliteten på ulla måles blant annet i mikrometer (også kalt mikron) som angir fiberens diameter, men også tetthet (antall fiber pr område) og lengden på fiberen er viktig. Mange faktorer kommer inn når ekspertene måler kvaliteten på alpakkafiber[2].
Alpakkaen kan gå ute hele året, men må ha mulighet til å søke ly for været, samt ha en tørr og god plass ved fødselen. Som andre husdyr kan det dessuten være nødvendig å beskytte den mot rovdyr. Om sommeren beiter de, men bør ha tilgang på tørt høy året rundt.
Alpakkahunnen er klar for paring etter 18–24 måneder, mens alpakkahannen er klar til bruk i 2–3 årsalderen.
Alpakkaer produserer en av verdens fineste og mest luksuriøse naturlige fibre. Fibrene blir klippet av dyrene en gang i året. Alpakkaene har ca. 22 forskjellige basisfarger, av disse igjen er det mengder av variasjoner hvilket tilsammen utgjør over 200 fargenyanser. Dette er langt fler enn noe annet fiber- og ullproduserende dyr i verden.
Denne kasjmirlignende fellen, en gang reservert for Inkaens kongelige familie er nå tilgjengelig for spinnere og vevere verden rundt.
Alpakkafiberen produseres i hovedsak i Peru, der ca. 3 millioner alpakkaer er i produksjon. Fiberen brukes i flere typer klær, som sokker, gensere, pledd, topper, singletter, osv, og dersom plaggene er laget av god fiber klør de ikke, isolerer både mot varme og kulde, og er lett å bære.
Kort om alpakkafiber:
Mange blir svært opptatt av tykkelsen på fiberen og bruker dette som eneste kriterium for valg av dyr og videre avl. Alpakkafiberen blir tykkere etter hvert som dyret eldres, og i tillegg kommer variabler som fargeforurensing (ikke rent hvitt, eksempelvis), mengde, tetthet, fiberlengde, krepping (krimp, fleksibilitet), dekning (hvor stor del av kroppen), glans, hvor myk den er, margen (fra eng. "medullation"), m.m. og en alpakka med fiber av 16 μ kan godt ha dårligere fiber enn en med 20 μ.
Dyr Kvalitet Fiberdiameter (μ) Verdens beste ullfibre: Vikunja 6 - 12 Alpakka suri 12 - 30 Moskusfe qivlut 11 - 13 Alpakka huacaya 12 - 30 Merinosau 12 - 40 Angorakanin 13 Kasjmirgeit 15 - 19 Jak 15 - 19 Kamel dun 16 - 25 Guanaco 16 - 18 Lama tapada 20 - 30 Chinchilla 21 Angorageit mohair 25 - 45 Lama ccara 30 - 40 Menneske ca. 100Alpakkaen er i Norge kanskje mest kjent fra uttrykket «Du store alpakka» som brukes ved overraskelse eller forferdelse. Uttrykket stammer sannsynligvis fra Stompa-bøkene som kom på norsk i slutten av 1950-årene, der lektor Tørrdal bruker uttrykket flittig.[3]
Alpakka er et søramerikansk domestisert kameldyr som tilhører slekten vikunjaer. Arten eksisterer som to varianter, suri og huacaya. Huacaya er mest vanlig.
