Den amerikanske minken, eller berre mink, er eit mårdyr innfødd til Nord-Amerika. Den etter kvart ganske store europeiske bestanden er dels innførd av Sovjet som jaktvilt, og dels etterkommarar av rømde dyr frå pelsdyrfarmar. Dyret er vanleg i Noreg, og vert rekna som eit skadedyr i økologisk samanheng.
Den europeiske minken, Mustela lutreola, er utbreidd i sentral- og aust-Europa, men er truga av utrydjing på grunn av konkurranse med amerikanske minkar.
Minken har langstrekt kropp med lang hale og korte bein. Pelsen er som regel mørkt brun, men kan variera frå svart til kvit på grunn av innflytnad frå rømd oppdrettsmink.
Ein vaksen hannmink er mellom 58 og 70 cm lang og veg 0,9-1,6 kg. Hoa er noko mindre, og er stort sett mellom 46 og 57 cm med ei vekt på 0,7-1,1 kg. Maksimal levealder er ca 10 år.
Mink trivst best i skogsområde med vatn. Kva han et, varierer med årstida: Om sommaren er hovuddelen av kosthaldet kreps og frosk med eit visst innslag av fugl og småpattedyr, om vinteren består det som regel av små pattedyr, fugl og egg.
Mink er dyktige til både å symja og å klatra. Dei kan dykka ned til om lag fem meters djupn, og symje omkring minst 30 meter i neddykka tilstand. På grunn av denne hangen til vatn vert hia deira vanlegvis plassert ved elvebredder eller langs sjøkantar. Det hender ofte at dei tek over hi frå andre dyr, t.d. bisamrotte.
Minken er nattaktiv.
Minken er ein solitær jeger, og møter berre andre minkar i paringstida, seint på vinteren. Hannminken er særleg territorial, og markerer revir med moskussekret frå analkjertelen. Mink vert kjønnsmogen om lag 10 månadar gamal, i god tid til si første paringstid. Hoa går drektig i rundt 40-75 dagar før eit kull på 1-8 ungar vert fødd ut på vårparten.
Nyfødd mink veg 8-10 gram og er rosa og skrukkete, med eit tynt kvitt hårlag. Etter tre og ei halv veke opnar dei augo. Utpå hausten forlet dei mora for å danna sine eigne revir.
Minken er ein framand art i norsk fauna. Dei første viltlevande bestandane her til lands vart etablerte på 1930-talet i Sunnhordland av etterkomarar av rømde pelsdyr. Om lag på same tid kom dei første minkfarmane på Austlandet, og innan 1955 var det registrert villmink i alle fylke på Austlandet. I 1980 fanst det mink i alle norske fylke utanom Finnmark; i dag finst han òg der. Det er derimot teikn som tyder på at bestanden er på veg ned, sjølv om det ikkje vert ført statistikk over han utanom det som vert teke som jaktvilt. Mink blir i dag oppfatta som ein trussel mot fleire sjøfuglbestandar. Han er i dag svartelista, jamfør Norsk Svarteliste 2007, utarbeidd av Artsdatabanken.
Den amerikanske minken, eller berre mink, er eit mårdyr innfødd til Nord-Amerika. Den etter kvart ganske store europeiske bestanden er dels innførd av Sovjet som jaktvilt, og dels etterkommarar av rømde dyr frå pelsdyrfarmar. Dyret er vanleg i Noreg, og vert rekna som eit skadedyr i økologisk samanheng.
Den europeiske minken, Mustela lutreola, er utbreidd i sentral- og aust-Europa, men er truga av utrydjing på grunn av konkurranse med amerikanske minkar.
Mink (Neovison vison) er et mårdyr som har sitt naturlige utbredelsesområde i Nord-Amerika, men som har blitt introdusert i Europa for pelsdyroppdrett. Mange mink har imidlertid rømt til et liv i frihet og klart å tilpasse seg nye habitater, der de så har formert seg uten kontroll og spredd seg. Hele 15 underarter er beskrevet, 16 om man regner med sjømink som døde ut omkring 1860.
Minken er idag etablert over store deler av Europa. I Norge over nesten hele landet. Dette er et resultat av rømt oppdrettsmink siden 1930,[5] I en periode har dyrevernaktivister også sluppet ut mink fra oppdrettsanlegg.[6] Mink har svært høy risiko og regnes å ha en sterk negativ effekt på norsk natur.[7]
Mink er kortbeint og har en svært langstrakt og smidig kropp med en hale som utgjør nærmere 1/3 av totallengden. Voksen hanmink veier gjerne ca. 0,9–1,6 kg og har en total kroppslengde på omkring 58-70 cm (60 cm i snitt) inkludert halen. Hunmink er betydelig mindre og veier gjerne ca. 0,7–1,1 kg og har en totallengde på ca. 46-57 cm (50 cm i snitt) inkludert halen. Gjennomsnittlig levealder er ca. 10 år.
Norsk villmink er helst sjokoladebrun i fargen, men på grunn av innslag av oppdrettsmink kan fargen variere fra hvit til sort. Etter noen generasjoner vil imidlertid fargen bli sjokoladebrun. Mink har også en hvit flekk på haken og noe hvitt «dratt nedover» fra haken og ned mot brystet.
Mink
Bilde av en hunnmink fra Norge, mørk brun med hvite markeringer på bryst og under haken. Hale helfarget brun.
Bilde av en hannmink fra Norge, mørk brun med samme markeringer. Hannminken oppleves som mer leken og sosial enn hunnminken.
Tam mink
Minkunge.
Minken er nattaktiv og lever i ensomhet utenom paringstiden. Hannmink er spesielt territorial overfor mink av samme kjønn. De markerer sitt territorium med et musksekret fra analkjertelen. Minker er dyktige svømmere og gode klatrere. De kan dykke ned til ca. fem meters dybde og svømme ca. 30 meter i neddykket tilstand. Hiet plasseres gjerne ved bredden av elver og vann. Ofte tar de over hi etter andre dyr, for eksempel bisam.
Dietten varierer med årstiden. Sommerstid spiser den mye kreps og frosk, men også fugl, mus, bisam og andre mindre pattedyr. På vinterstid består dietten for det meste av små pattedyr og fugl. Tidlig om våren spiser minken en del fugleegg og fugleunger når de klekkes.
Mink trives i skogsområder med nær tilknytning til vann (Kurta, 1995). De starter gjerne med å parre seg i 10 måneders-alderen. Hunnminken går drektig i ca. 40–75 dager. Ungene fødes sent på vårparten og et kull består vanligvis av 1–8 unger. Som nyfødte veier de ca. 8–10 gram og er rosa og skrukkete, kun med et tynt hvitt hårlag. De er blinde ved fødselen. Øynene åpner seg etter ca. tre og en halv uke. De blir ved mora til utpå høstparten, da de forlater henne for å danne egne revir.
Mink ble innført til Norge i 1927, da den første minkfarmen kom i gang på Vestlandet. Alt i 1930 ble den første villminkstammen etablert i Sunnhordland, da mink rømte fra en minkfarm etter en flom nær Bergen. Minkfarmer ble også etablert på Østlandet i løpet av 1930-tallet, siden også andre steder i landet. Alt på 1940-tallet fantes det villmink i for eksempel Akershus, og på 1950-tallet spredte minken seg raskt langs kysten og vassdragene. Innen 1955 var det registrert villmink i samtlige fylker på Østlandet. Fram mot 1980 spredte minken seg til nesten hele landet, med unntak av Finnmark. Siden har den også kolonisert dette fylket, selv om det er tegn til at den er i tilbakegang. Det finnes imidlertid ingen beregninger av minkbestanden i landet, annet enn statistikk over fangst.
Arten er, blant annet grunnet sin mangel på naturlig konkurranse fra norske dyrearter, og sin tendens til å effektivt drepe for rekreasjon, uønsket i landet og står derfor på norsk svarteliste.
Nordiske land er samlet sett en meget betydelig produsent av minkskinn, men Norges andel er ubetydelig. Den utgjør ca. 300.000–350.000 skinn i året. Til sammenligning lå svenskens produksjon på ca. 1,4 millioner skinn, finnenes på ca. 2 millioner skinn og danskene på hele 12,2 millioner skinn i 2004. Danskene er således verdens største produsent av minkskinn og hadde i 2004 en markedsandel på nær 37% av verdensmarkedet. Hovedandelen av norske minkfarmer ligger på Jæren.
Det finnes også en europeisk mink (Mustela lutreola) som har utbredelse i Frankrike, Spania og Øst-Europa, men den europeiske minken har blitt delvis fortrengt av den amerikanske. Den amerikanske hannminken kommer fortere i brunst enn den europeiske, og dette gjør at den prøver å parre seg med den europeiske hunnminken, noe som gjør at den europeiske hunnminken avviser den europeiske hannen fordi hun tror hun skal få valper. Det er imidlertid forskjellig antall kromosomer på artene, og derfor kan de ikke krysses. (Den europeiske minken kan dog krysses med ilder). En annen ting er at det er lovlig med jakt på mink året rundt, til og med under valpetiden, med slagfeller og med hund, og med slike metoder er det vanskelig å skille europeisk fra amerikansk mink.
Mink (Neovison vison) er et mårdyr som har sitt naturlige utbredelsesområde i Nord-Amerika, men som har blitt introdusert i Europa for pelsdyroppdrett. Mange mink har imidlertid rømt til et liv i frihet og klart å tilpasse seg nye habitater, der de så har formert seg uten kontroll og spredd seg. Hele 15 underarter er beskrevet, 16 om man regner med sjømink som døde ut omkring 1860.
Minken er idag etablert over store deler av Europa. I Norge over nesten hele landet. Dette er et resultat av rømt oppdrettsmink siden 1930, I en periode har dyrevernaktivister også sluppet ut mink fra oppdrettsanlegg. Mink har svært høy risiko og regnes å ha en sterk negativ effekt på norsk natur.
_Ystad-2017.jpg)
