Augestikkarar eller augnestingarar (Odonata) er ei gruppe flygande rovinsekt som finst i samband med ferskvassystem over heile verda. Det er beskrive 5000 nolevande artar i tillegg til ei lang fossilrekkje som går attende til karbontida. 45 artar er registrerte i Noreg.
Me reknar med to viktige undergrupper av augestikkarane; libellar og vassnymfer. Desse skil seg frå kvarandre ut frå korleis dei ber vengjene når dei sit.
Det norske namnet tilsvarar det tyske «augenstecher» og viser til folketrua om at augestikkarar kan stikke ut augo på mennesker. Også andre namn viser til ulike oppfattingaromat augestikkarar skal vera farlege for menneske. I tilegg til å kunna flyga etter augo for å stikke, skulle dei kunna leggja egg i øyro. I Nordland blei augestikkarar nokre stader kalla «ørsnik», «ørsnegl», «ørsnell» eller «ørsnil». Frå Rogaland kjenner ein namnet «helvedesnaver».[1] Denne trua spegler ikkje røyndommen - ikkje berre er augestikkarar heilt harmlause for menneske, dei kan ikkje ein gong stikka.
Vaksne augestikkarar har store fasettaugo og lange, trådforma antenner. Munndelane har kraftige mandiblar og er av tyggje-typen. Labium (underleppa) er modifisert til eit klyngjeorgan som grip tak i maten.
Vengjene til augestikkarane er avlange og fest direkte til vengjemuskulaturen. Det er alltid fire av dei, og samspelet mellom dei hjelpar dyret å manøvrera. Den spesielle oppbygnaden deira gjer at dei mellom anna kan stå stille i lufta.
Bakkroppen til ein augestikkar er tynn og avlang, og består av ti segment. Hannen har kjønnsdelar på andre og tredje sternitt. Hjå dei vasslevande nymfane sit det traké-gjeller på dei siste kroppssegmenta eller i rektum.
Augestikkarar er, både som nymfer og som vaksne, aggressive rovdyr. I nymfestadiet et dei ymse botnlevande virvellause dyr, i særskilde høve òg fiskeyngel og rumpetroll, medan dei vaksne fangar flygande insekt i lufta. Dei er såleis særs nyttige dyr sett frå ein menneskeleg ståstad; sidan dei et så store tal på skadedyr (til dømes mygg).
Hannane hevdar revir. Paring skjer i lufta.
Nokre av dei norske artane av augenstikkar er freda:[2]
Augestikkarar eller augnestingarar (Odonata) er ei gruppe flygande rovinsekt som finst i samband med ferskvassystem over heile verda. Det er beskrive 5000 nolevande artar i tillegg til ei lang fossilrekkje som går attende til karbontida. 45 artar er registrerte i Noreg.
Me reknar med to viktige undergrupper av augestikkarane; libellar og vassnymfer. Desse skil seg frå kvarandre ut frå korleis dei ber vengjene når dei sit.
Øyenstikkere er en delgruppe av insektene. De fullvoksne (imago) er de reneste flygekunstnere og lever som rovdyr av mindre insekter som de fanger i luften. Larvene lever i vann som rovdyr på andre mindre vannlevende dyr. Av de 5 000 beskrevne artene i verden, forekommer 48 i Norge, fordelt på 9 familier.
Voksne øyenstikkere tar bytte i luften og har derfor en skråstilt thorax (bryststykke), slik at det fremste beinparet ligger lenger fremme og nærmest danner en fangstkurv. Vingene er lange og smale, og både vingemuskulaturen og åremønsteret viser en unik bygning blant insektene. Vingespennet varierer mellom 2 og 18 cm. Vingene har tydelig "bølgeblikk" struktur med flere bretter, og tallrike årer. Hos vannymfer er de to vingeparene gaske like, hos libeller er bakvingene noe bredere enn forvingene. De broddlignende strukturene på bakkroppen (abdomen) er «tenger» som kun brukes under paringsspillet. Hodet domineres vanligvis av de store fasettøynene. Munndelene er kraftige og bitende. Hodet sitter på en fleksibel, tynn hals slik at det kan roteres ganske mye. Hannen har et sekundært parringsorgan langt foran på bakkroppen, sæden overførest fra kjønnsåpningen på bakkroppsspissen til dette før parringen.
Flere av øyenstikkerne er store dyr, gode flygere og dyktige jegere som fanger byttet i luften. Etter at bytte er fanget lander øyestikkeren på en passelig plass, en trestamme eller noe lignende, for å spise.
Under parring griper hannen, hunnen i nakken med tengene (vedhengene) på bakkroppen, hunnen fører sin bakkropp under hannens, nær brystet (thorax), slik at de under befruktningen danner et såkalt «parringshjul». Parringen tar fra noen sekunder til en halv time. Hos artene i underordenen Vannymfer (Zygoptera), slipper ikke hannen etter parringsakten, men fortsetter å holde hunnen over «nakken». Slik flyr de rundt i «tandem», mens hunnen legger egg, under vannoverflaten. Særlig hunnen, men noen ganger begge to, kan være under vann i lengre perioder, så lenge eggleggingen pågår.
Larvestadiene er i vann, som rovdyr, blant annet av larver av steinfluer, vårfluer og døgnfluer. Hos larvene (eller nymfen som den også kalles) danner underleppen (labium) en spesialisert fangstmaske. Den som kan skytes frem lynraskt, og er svært nyttig når larven er på jakt etter noe å spise. Larvene kan ta bytte som er større en seg selv.
Øyenstikkere har ufullstendig forvandling, overgang fra egg/larve – til det voksne, kjønnsmodne insektet går gradvis, gjennom flere nymfestadier. I det siste nymfestadiet kryper nymfen opp eller ut av vannet og fester seg til et strå eller noe lignende. Etter en «kort» tid revner nymfehuden og et voksent insekt kryper ut. Blodvæske pumpes ut i vingenes ribbenett, som «bretter» seg ut og den nye huden herder. Etter noen timer kan øyestikkeren ta sin første flytur.
Det norske navnet tilsvarer det tyske «augenstecher» og refererer til folketroen om at øyenstikkere kan stikke ut øynene på mennesker. Også andre utenlandske navn, og lokale norske navn, henspiller på uriktige oppfatninger om at øyenstikkerne skal være farlige for mennesker. Foruten å kunne fly etter øynene for å stikke, kunne de legge egg i øret hos mennesker. I Nordland ble øyenstikkere enkelte steder kalt: «ørsnik», «ørsnegl», «ørsnell» eller «ørsnil». I Rogaland blir de enkelte steder kalt «helvedesnaver».[1] Men ikke bare er øyenstikkere fullstendig harmløse for mennesker; de er ikke engang i stand til å stikke.
Noen av de norske artene av øyenstikkere er fredet.[2] Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, grunnet at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Et eksempel er at mange små dammer (gårdsdammer, vatningsdammer) i de senere år er blitt fylt igjen.
Disse er fredet i Norge:
Slektskapet mellom delgruppene skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her : System (biologi) og Gruppe (biologi).
Tidligere var de «moderne øyenstikkerne» (Anisoptera), plassert som en søstergruppe til både de «antikke øyenstikkerne» (Anisozygoptera) og vannymfene (Zygenoptera). Nyere forskning[3] viser at de «moderne» artene (Anisoptera) er en søstergruppe til de «antikke» (Anisozygoptera) og at begge disse er nå plassert i en ny felles delgruppe eller underorden, Epiprocta, som igjen er søstergruppe til vannymfene (Zygenoptera).
Den tradisjonelle måten å systematisere delgruppene. Nomenklaturen følger Askew (1988), (se kilde for detaljer).
Det er registrert 48 arter i Norge. I 1993 ble det av Norsk entomologisk forening, i bladet Insekt-Nytt, publisert en liste med forslag til norske navn på øyenstikkere.[4] De foreslåtte norske navn står først i listen, andre norske navn er skrevet i parentes. Det forvirrende med norske navn er at ulike bøker bruker ulike navn, samt at ulike norske dialekter også kan ha flere ulike navn.
Øyenstikkere er en delgruppe av insektene. De fullvoksne (imago) er de reneste flygekunstnere og lever som rovdyr av mindre insekter som de fanger i luften. Larvene lever i vann som rovdyr på andre mindre vannlevende dyr. Av de 5 000 beskrevne artene i verden, forekommer 48 i Norge, fordelt på 9 familier.
