Falske ormeslanger er en familie av små slanger som hører hjemme i Afrika, Sørvest-Asia og Amerika. De er tilpasset et underjordisk liv, og lever hovedsakelig av maur og termitter. Verdens minste slangeart, Leptotyphlops carlae, hører til familien.
Gruppen kjennetegnes ved at overkjeven mangler tenner, og er grodd fast til skallen. Underkjeven har derimot tenner, og er svært bevegelig. Dette har sammenheng med den eiendommelig måten som de falske ormeslangene fanger byttet på, og flytter det gjennom munnen.[1]
Lengden varierer fra 10 til 30 cm, og de skiller seg fra de ekte ormeslangene ved å være svært tynne. L. carlae har en gjennomsnittlig diameter på 2,51 mm.[2] Fargen er grå, svart eller lyserød, av og til med lyse tegninger. Ingen annen nålevende gruppe av slanger har bevart så mye av bekkenet, og inne i kroppen finnes det også to små lårbein.
Alle arter graver under bakken, og er aktive både dag og natt. De flytter seg opp og ned i jordlagene for å regulere kroppstemperaturen, og kan følge luktsporet av maur og termitter til kolonien der de eter både voksne individer, pupper og egg. De forsvarer seg mot angrep fra byttedyrene ved å skille ut feromoner, og ved å kveile seg opp. Selv blir de jaktet på av skorpioner, manguster og andre slanger.[3] Hunnene legger opptil 13 egg om gangen, og det er observert at de kveiler seg rundt eggene.
Falske ormeslanger lever både i tropisk regnskog, savanne og ørken. I Amerika strekker utbredelsen seg fra det sørvestlige USA sørover til Peru, Uruguay og Argentina. De finnes ikke oppe i Andesfjellene, men er utbredt på De små Antiller, Hispaniola og Bahamas. Gruppen finnes i hele Afrika, unntatt de tørreste delene av Sahara og Namibørkenen. Sokotra har tre endemiske arter.[4] Leptotyphlops macrorhynchus finnes foruten i Nord-Afrika, også i Sørvest-Asia nord til sørøstlige Tyrkia,[5] og øst til nordvestre India. På Den arabiske halvøy er det flere arter, og størst utbredelse har Leptotyphlops blanfordii som forekommer fra Saudi-Arabia til India.
Alle arter falske ormeslanger, unntatt én, regnes tradisjonelt til slekten Leptotyphlops. Unntaket er Rhinoleptus koniagui fra Vest-Afrika, som skiller seg ut ved å ha et hornlignende skjell på snutespissen. I 2009 ble det publisert en artikkel der de falske ormeslangene fordeles på to underfamilier og tolv slekter.[6]
Falske ormeslanger er en familie av små slanger som hører hjemme i Afrika, Sørvest-Asia og Amerika. De er tilpasset et underjordisk liv, og lever hovedsakelig av maur og termitter. Verdens minste slangeart, Leptotyphlops carlae, hører til familien.
Gruppen kjennetegnes ved at overkjeven mangler tenner, og er grodd fast til skallen. Underkjeven har derimot tenner, og er svært bevegelig. Dette har sammenheng med den eiendommelig måten som de falske ormeslangene fanger byttet på, og flytter det gjennom munnen.
Lengden varierer fra 10 til 30 cm, og de skiller seg fra de ekte ormeslangene ved å være svært tynne. L. carlae har en gjennomsnittlig diameter på 2,51 mm. Fargen er grå, svart eller lyserød, av og til med lyse tegninger. Ingen annen nålevende gruppe av slanger har bevart så mye av bekkenet, og inne i kroppen finnes det også to små lårbein.
Alle arter graver under bakken, og er aktive både dag og natt. De flytter seg opp og ned i jordlagene for å regulere kroppstemperaturen, og kan følge luktsporet av maur og termitter til kolonien der de eter både voksne individer, pupper og egg. De forsvarer seg mot angrep fra byttedyrene ved å skille ut feromoner, og ved å kveile seg opp. Selv blir de jaktet på av skorpioner, manguster og andre slanger. Hunnene legger opptil 13 egg om gangen, og det er observert at de kveiler seg rundt eggene.
Falske ormeslanger lever både i tropisk regnskog, savanne og ørken. I Amerika strekker utbredelsen seg fra det sørvestlige USA sørover til Peru, Uruguay og Argentina. De finnes ikke oppe i Andesfjellene, men er utbredt på De små Antiller, Hispaniola og Bahamas. Gruppen finnes i hele Afrika, unntatt de tørreste delene av Sahara og Namibørkenen. Sokotra har tre endemiske arter. Leptotyphlops macrorhynchus finnes foruten i Nord-Afrika, også i Sørvest-Asia nord til sørøstlige Tyrkia, og øst til nordvestre India. På Den arabiske halvøy er det flere arter, og størst utbredelse har Leptotyphlops blanfordii som forekommer fra Saudi-Arabia til India.
Alle arter falske ormeslanger, unntatt én, regnes tradisjonelt til slekten Leptotyphlops. Unntaket er Rhinoleptus koniagui fra Vest-Afrika, som skiller seg ut ved å ha et hornlignende skjell på snutespissen. I 2009 ble det publisert en artikkel der de falske ormeslangene fordeles på to underfamilier og tolv slekter.
