Blekkspruter (Cephalopoda) er en klasse med bløtdyr som gjerne deles inn i tre underklasser, hvorav kun to har nålevende arter. Alle blekkspruter er rovdyr. De jakter og eter fisk, andre bløtdyr og krepsdyr. De fins omkring 900 arter, som de kan variere i størrelse fra ørsmå til opp mot 18 meter. Kolossblekksprut (Mesonychoteuthis hamiltoni) er størst, og den regnes som det største virvelløse dyret som noen gang har levd. Habitatet er stort sett marint, men noen arter lever også i brakkvann. Ingen lever i ferskvann.
Blekkspruter kjennes av sin todelte kroppsform. Hodet har en munn med et nebblignende spiseorgan (to kraftige hornkjever) omgitt av en krans av fangarmer (åtte eller ti i tallet), mens kroppen bakenfor er enten sylindrisk tilspisset bakover eller pungformet avrundet i formen. Når blekksprutene føler seg truet kan de sprute ut en blekklignende substans (som produseres av en blekk-kjertel) fra en blekksekk, slik at de rekker å gjemme seg. Noen arter mangler imidlertid denne blekksekken. Blekkspruter har dessuten et velutviklet nervesystem, og artene regnes blant de mest intelligente blant de virvelløse dyrene.
Underklassen Nautiloidea har blekkspruter med et ytre skall, mens arter i Coleoidea har skallet innvendig eller det mangler helt. Blant arter som fremdeles har skallet i behold er det kun hos Nautiloidea, Spirulidae (som består av en eneste art) og Sepiida at det er forkalket. Hos de andre er det laget av kitin eller et brusklingnende materiale. Også hunnen hos papirbåter produserer et forkalket skall, men dette produseres av kjertler på et par av tentaklene og har ingenting med blekksprutenes opprinnelige skall å gjøre.
I Norge er de vanligste tiarmede blekksprutene akkar og Loligo forbesi.
Den utdødde Nectocaris pteryx er av de tidligste blekkspruter man kjenner til.
Inndelingen under følger WoRMS og er i henhold til Gofas (2009).[1] Norske navn følger i hovedsak Artsdatabanken, men navn i parentes er kun uoffisielle beskrivelser.
Fossile blekkspruter finnes fra ordoviciumtiden og frem til i dag. De kalles da med sitt latinske navn Cephalapoda. Spesielt kjent er ortocerkalken i Oslofeltet.
.jpg){kind=small}
Denne zoologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Blekkspruter (Cephalopoda) er en klasse med bløtdyr som gjerne deles inn i tre underklasser, hvorav kun to har nålevende arter. Alle blekkspruter er rovdyr. De jakter og eter fisk, andre bløtdyr og krepsdyr. De fins omkring 900 arter, som de kan variere i størrelse fra ørsmå til opp mot 18 meter. Kolossblekksprut (Mesonychoteuthis hamiltoni) er størst, og den regnes som det største virvelløse dyret som noen gang har levd. Habitatet er stort sett marint, men noen arter lever også i brakkvann. Ingen lever i ferskvann.
Blekkspruter kjennes av sin todelte kroppsform. Hodet har en munn med et nebblignende spiseorgan (to kraftige hornkjever) omgitt av en krans av fangarmer (åtte eller ti i tallet), mens kroppen bakenfor er enten sylindrisk tilspisset bakover eller pungformet avrundet i formen. Når blekksprutene føler seg truet kan de sprute ut en blekklignende substans (som produseres av en blekk-kjertel) fra en blekksekk, slik at de rekker å gjemme seg. Noen arter mangler imidlertid denne blekksekken. Blekkspruter har dessuten et velutviklet nervesystem, og artene regnes blant de mest intelligente blant de virvelløse dyrene.
Underklassen Nautiloidea har blekkspruter med et ytre skall, mens arter i Coleoidea har skallet innvendig eller det mangler helt. Blant arter som fremdeles har skallet i behold er det kun hos Nautiloidea, Spirulidae (som består av en eneste art) og Sepiida at det er forkalket. Hos de andre er det laget av kitin eller et brusklingnende materiale. Også hunnen hos papirbåter produserer et forkalket skall, men dette produseres av kjertler på et par av tentaklene og har ingenting med blekksprutenes opprinnelige skall å gjøre.
I Norge er de vanligste tiarmede blekksprutene akkar og Loligo forbesi.
Den utdødde Nectocaris pteryx er av de tidligste blekkspruter man kjenner til.
