Sandboaer er en gruppe av boaslanger som er utbredt i tørre strøk i Den gamle verden.
Kroppslengden varierer fra 40–100 cm. De er kraftig bygd med en kort hale, og et hode som ikke er tydelig avsatt fra kroppen. Snuten er meiselformet, og øynene er små med avlange pupiller. På hodet og ryggen har de små, glatte skjell. Bukskjellene er smale, og har ofte en bredde på mindre enn en tredjedel av kroppstykkelsen. Det siste bygningstrekket gjør dem lette å skille fra alle andre slanger i store deler av utbredelsesområdet. Avanserte slanger har brede bukskjell, og ormeslanger har ikke forstørrede bukskjell i det hele tatt.
Sandboaer trives best i tørre områder der det er løs jord eller sand. De lever for det meste underjordisk i gangene til gnagere, men kan også grave egne ganger. Som regel er de nattaktive, og en oppdager dem helst når en snur på steiner og stokker, eller ved pløying. De kan likevel vise seg på dagtid om våren og høsten. Sandboaer eter for det meste smågnagere, men kan også ta øgler, fugler, insekter og snegler. Store bytter blir drept på kvelerslangevis ved at sandboaen slynger seg rundt dem.[1]
De fleste sandboaer føder i likhet med andre boaslanger levende unger. Minst to arter av sandboaer legger egg, selv om de ser ut til å stamme fra forfedre som fødte levende unger. Dette er tilsynelatende et brudd på en grunnleggende regel i paleontologien: et komplekst morfologisk trekk som er gått tapt, skal ikke kunne utvikles på nytt. De eggleggende sandboaene har ikke eggtann.[2]
En regner her alle sandboaer til slekten Eryx. Tre «primitive» arter, E. colubrinus, E. conicus og E. muelleri, blir ofte skilt ut i en egen slekt, Gongylophis, men det er nå vist at de hører til midt i Eryx.[2] De nordamerikanske boaslangene i slektene Charina og Lichanura blir ofte regnet til underfamilien Erycinae sammen med Eryx og Gongylophis. Av og til blir også jordpyton plassert her,[3] men genetiske data tyder på at ingen av de andre slektene står spesielt nært Eryx.[4]
De tolv kjente artene har følgende utbredelse:
Sandboaer er en gruppe av boaslanger som er utbredt i tørre strøk i Den gamle verden.
