Smilax er ei planteslekt i familien Smilacaceae.
De fleste artene er klatreplanter, men noen har opprett vekst. De kan være urter, eller ha forvedet stengel. De har som regel en kort, tykk jordstengel. Noen har torner på stammen og greinene. Bladene sitter spredt, og plantene er løvfellende eller eviggrønne. Det er tre–sju hovednerver som er forbundet med sidenerver til et rutenett, noe som er svært uvanlig blant enfrøbladete planter. Det er ofte to slyngtråder ved basis av hvert blad.
Plantene er særbu med egne hann- og hunnplanter. Blomsterstanden sitter i bladhjørnene og er en kvast, klase eller skjerm. Blomstene er små, og de seks grønne, gule eller bronsefargede kronbladene er ikke vokst sammen. Hannblomstene har som regel seks pollenbærere. Hunnblomstene har oftest seks sterile pollenbærere (staminodier), tre arr og en tredelt fruktknute. Frukten er et svart, purpur, oransje eller rødt bær med som regel ett–to frø.[1][2]
Takhtajan mente i 1997 at slekta Smilax omfattet omtrent 350 arter. Artsbestemmelse er vanskelig ettersom plantene er særbu, blomstrer uregelmessig og har stor fenotypisk variasjon innenfor populasjoner og til og med blant blader på samme plante. Cameron og Fu (2006) mener at det neppe er mer enn rundt 200 arter i slekta. Utbredelsen omfatter de fleste tropiske og subtropiske strøk, og noen arter finnes i kaldere områder som Canada og Ussuriland. De er blant de vanligste klatreplantene i mange økosystemer.[3][4][5]
En gruppe nordamerikanske arter som er urter og har illeluktende blomster, skilles av og til ut som en egen slekt, Nemexia. De fleste botanikere anerkjenner ikke denne slekta og regner disse artene til Smilax.[6][7][2] Et annet forsøk på oppsplitting som ikke har fått gjennomslag, er å skille ut arter med mer enn seks pollenbærere (Pleiosmilax, Oligosmilax). Heterosmilax har sammenvokste kronblad og regnes ofte som en egen slekt, selv om molekylærgenetiske studier viser at den hører til midt i Smilax.[3]
Den vanligste arten i Europa er Smilax aspera som vokser i alle middelhavslandene. I Hellas, Bulgaria, Tyrkia, Kaukasia, Syria og Nord-Iran finnes Smilax excelsa. På Kanariøyene og Madeira vokser Smilax canariensis og på Azorene Smilax azorica.[8] Molekylærgenetiske studier viser at S. aspera er søsterarten til alle andre arter i Smilax. De andre tre søreuropeiske artene er derimot nært beslektet med arter i Den nye verden og må ha innvandret fra Nord-Amerika seint i miocen.[4]
Et ekstrakt fra røttene brukes til å lage leskedrikken sarsaparilla. Røttene til flere av artene brukes som en rotgrønnsak, og stengelen brukes på samme måte som asparges, eller i salater. Mange ville og tamme dyr eter disse plantene.[2] Smilax er blitt brukt til medisinske formål av mange ulike kulturer i Europa, Amerika og Øst-Asia. Drogenavnet er Sarsaparillae radix. Planten brukes blant annet som et styrkemiddel og mot psoriasis og andre hudplager.[9]
Smilax er ei planteslekt i familien Smilacaceae.
