Stokkand (Anas platyrhynchos) er den største av grasendene i Noreg og er ogso den vanlegaste.
Ein vaksen andrik vert om lag 1,5 kg og er 50-65 cm lang med eit vengespenn på 81-98 cm. Hoa er litt mindre med sine 1,3 kg. Hoa har lysebrunt nebb med enkelte mørke sjatteringar, medan andriken har einsfarga grøngult nebb. Vengene til stokkanda har eit karakteristisk blått område med kvite band framfor og bak. Andriken skiftar utsende og frå november til mai har han praktdrakt med eit skinande grønt hovud.
Stokkanda kan forvekslast med fleire andre grasender, slik som skeiand, stjertand og brunnakke. Skeianda har eit kraftig nebb og eit blått felt fremst på vengen, denne er også betydeleg mindre enn stokkanda. Stjertanda er slankare og har ein lengre hals enn stokkanda. Brunnakken er betydeleg mindre og har eit kvitt felt på oversida av vengen.
Stokkanda er vanleg i heile Noreg. Ho er veldig tilpassingsdyktig og held til frå skjergarden og heilt opp til vierregionen. Arten er jaktbar og årleg vert det felt om lag 50 000 stokkender.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Stokkand Stokkand (Anas platyrhynchos) er den største av grasendene i Noreg og er ogso den vanlegaste.
Stokkand (Anas platyrhynchos) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører slekten Anas i tribuset grasender (Anatini). Dette er tradisjonelle ender (Anatinae) som inngår som en underfamilie i andefamilien (Anatidae).
Stokkand er en vanlig andeart, som finnes ved alle slags stillestående og langsomt flytende vann, selv på svært små vann midt i storbyer. Stokkanden kan bli veldig gammel, det finnes ringmerkede eksemplarer som beviselig er over 25 år. Tamender (A. p. domesticus) stammer fra stokkand.
Stokkand ble beskrevet av den svenske naturforskeren og legen Carl von Linné (Linnaeus) i 1758. Arten er typeart for slekten Anas, som danner grunnlag for det vitenskapelige navnet på såvel tribuset Anatini, som underfamilien Anatinae og familienavnet Anatidae.
Arten stokkand blir av og til ansett også å inkludere (noen eller alle av) artene laysanand (A. laysanensis), rødfotand (A. rubripes), golfand (A. fulvigula) og hawaiiand (A. wyvilliana).[1]
Mulige ustabile hybrider av artene stripeand (A. superciliosa), laysanand, hawaiiand og stokkand, oppdaget på noen øyer i Mikronesia, har blitt betraktet som en annen art; marianerand (A. oustaleti). Hybridisering er ellers kjent med minst 23 andre arter i slekten Anas for stokkand, og avkommet blir ofte fertilt. Det er dessuten kjent at stokkand hybridseirer med flere arter i slektene Aix, Alopochen, Anser, Branta, Tadorna, Cairina, Aythya og Somateria.[1]
Stokkand er en relativt stor andefugl med tydelig kjønnspreg. Arten måler cirka 55–70 cm og har et vingespenn på cirka 75–100 cm.[1] Hannen veier gjerne omkring 870–1 800 g, mens hunnen veier omkring 735–1 320 g.[1]
I hekketiden har hannens fjærdrakt blå vingespeil, med grønt skjær, og han er iriserende mørkegrønn på hode og halsen. Halsen er dessuten omgitt av en hvit ring. Ryggsiden er brunaktig, skuldrene, sidene og buken gråspekket, brystet kastanjebrunt. Føttene er gule eller rødgule. Nebbet er bare litt utvidet mot spissen, eller ikke i det hele tatt. Hunnen har også blått vingespeil i hekketiden, men er ellers spettet mørkebrun på oversiden og spettet rustgul på undersiden. Når hekketiden er på hell myter hannen og får såkalt eklipsedrakt, ei fjærdrakt som er mer uanselig og lik hunnens, men han får nærmest sort krone og mørkere overdel og bryst. Ungfugler ligner også hunnen, men er mørkere, mer spettet på undersiden, og har sort krone og tydelig øyestriper.[1]
Fordi forskjellen i fjærdrakt mellom kjønnene er så stor, klassifiserte Linnaeus først hannen og hunnen som to forskjellige arter. Hunnen kan dessuten lett forveksles med ærfugl-hunnen, men stokkanda har lavere og flatere nebb enn ærfuglen.
Stokkand regnes som primært herbivor, men det har lenge vært kjent at arten kan ha en omnivor diett i deler av året. Nylig er det imidlertid avdekket at stokkender også kan drepe og ete andre fugler, selv om det er sjeldent.[2]
Stokkanda begynner eggleggingen straks etter issmeltingen. Redet ligger ofte nært vann, og inneholder 10-12 hvitaktige egg. Rugetiden er mellom 27 og 28 dager før eggene blir klekket. Det nyklekte avkommet mates med kromelk i den første perioden. Deretter tar det fra 50 til 60 dager før ungene er flyvedyktige.
Stokkender finnes over store deler av den nordlige halvkule. Inndelingen av arten følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras & Kirwan (2017).[1]
Den foreslåtte underarten neoborea er synonymisert med nominatformen.[1]
I Norge kan arten fritt jaktes på hav og fjord i perioden 21.august til 23. desember, fra svenskegrensen til og med Vest-Agder fylke. I resten av landet er det jakt i perioden fra 21. august til 23. desember.[3] Det felles mer enn 50 000 individer hvert år i Norge.
Hann i flukt
Hann
Hunn
Hann i vinterdrakt
Hunn i vinterdrakt
Mor med unger
Matgilde langs elvebredden
Museum specimen
Stokkand (Anas platyrhynchos) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører slekten Anas i tribuset grasender (Anatini). Dette er tradisjonelle ender (Anatinae) som inngår som en underfamilie i andefamilien (Anatidae).
Stokkand er en vanlig andeart, som finnes ved alle slags stillestående og langsomt flytende vann, selv på svært små vann midt i storbyer. Stokkanden kan bli veldig gammel, det finnes ringmerkede eksemplarer som beviselig er over 25 år. Tamender (A. p. domesticus) stammer fra stokkand.
.jpg)
