Stare eller star (Sturnus vulgaris) er ein sporvefugl i starefamilien (Sturnidae).
Staren er om lag 22 cm lang, og kan kjennast att på den metallglinsande svarte fjørdrakta, og den sterkt karakteristiske vårsongen som inneheld hermelydar. Om hausten skiftar han fjørdrakta si til vinterdrakt som har små, kvite flekkar.
Staren finst over heile landet, og i Finnmark kan vert han oftast sett i område nær kysten. Han oppheld seg ikkje i tette skogområde og ein finn han heller ikkje i alpine skogområde, i motsetnad til på jordbruksmark. Utbreiinga har variert ganske mykje gjennom det siste hundreåret, og på 1970- og 80-talet, blei ein kraftig tilbakegang registrert pga. forgiftingar og vinteren. Det hekkar om lag 200 og 500 tusen par i Noreg.
Staren kan hekke i mange og ulike holrom, og para kan gjerne etablere seg inntil kvarande. Han nyttar fuglekassene dersom at det ikkje er holrom. Dei same fuglane kan kome tilbake fleire år på rad. Eldste norskmerka staren ein veit om var 23 år.[1] Det er mykje fleire hannar enn hoer, så hannen forsvarar reiret sitt mot inntrengjarar. Likevel er han ikkje så godt beskytta for predatorar. Dei legg ofte eitt egg samstundes som dei tek eitt frå vertsparet. Egga er lyseblå og hoa legg 5 – 6 egg som blir ruga i tolv dagar, og det er frå siste egg er lagt. Ungane forlet kassa (reiret) etter 20 dagar. Det er då det er størst predasjonstrykk frå kråke og kattar.
Han har ein vegetabilsk næring som er: korn, frø, frukt, meitemark, sniglar, edderkoppar og meir.
Han kjem som ein av dei tidlegaste av trekkfuglane, som vanlegvis er tilbake i mars - i fyrste eller andre veke. Då er dei to månadar tidlegare før eggelegginga, noko som er uvanleg for ein trekkfugl. Dei vaksne, og ein god del ungfuglar kan fortsatt finnast i betydelege mengder ute ved kysten langt ut i oktober. Han kan også overvintre ein god del her.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Stare Stare eller star (Sturnus vulgaris) er ein sporvefugl i starefamilien (Sturnidae).
Stær (Sturnus vulgaris) er en spurvefugl i stærfamilien og regnes som en kortdistansetrekkfugl. Stæren er et kjærkomment vårtegn da de synger og gjør seg til på hustakene i et forsøk på å lokke til seg en make. Fordi det ofte er flere hanner enn hunner blant stærene, er sangen også viktig for å holde andre hanner unna. Stæren er en huleruger, og fordi naturlige hulrom mangler er den en flittig bruker av reirkasser. De er takknemlige gjester å ha, i og med at de selv renser kassen for fjorårets reirmateriale før de bygger nytt reir, noe som vi ellers må gjøre for de andre artene vi bygger kasser for.
Stæren er en glimrende imitator, og ofte går sangen over fra stærens egen pludring til etterligninger av andre fugler som opptrer i nabolaget – fiskemåse, tjeld, vipe, storspove og lignende. Så flink er den at man ofte må ut for å se hvem det er som egentlig synger på taket – stæren eller den den etterligner. Sangaktiviteten er størst like før egglegging.
Stæren finner mat på bakken og er sterkt knyttet til jordbruksområder hvor beitende dyr holder graset kort. Den liker seg ikke i tett skog.
Stær har en kraftig kropp og langt, gult nebb. Hannen har en spesielt lang fjær på halsen - de er spesielt tydelig når han synger. I juni-september bryter stær på metallskinnende farger ut med en vinterjakke, som ikke er på langt nær så metallblank og har mange hvite fjær tips. Samtidig endrer nebbet farge fra gul til sort. De unge stær er ganske vanlig gråbrun.
Stæren fins i hele Europa unntatt arktiske og alpine strøk, og i tilgrensende deler av Asia. I Spania, Portugal og de vestlige middelhavsøyene er den bare vintergjest, og lever da side om side med den residente slektningen Middelhavsstær, (Sturnus unicolor), som er meget lik, men mindre flekket, og med kraftigere lyder. Disse to artene er så nær beslektet at enkelte autoriteter mener at de muligens bør regnes som underarter av en og samme art.[3]
Stæren er innført i Nord-Amerika, hvor den er ganske vanlig i størstedelen av USA og tempererte strøk av Canada. Den er også innført i Australia, New Zealand og Sør-Afrika.
Stær (Sturnus vulgaris) er en spurvefugl i stærfamilien og regnes som en kortdistansetrekkfugl. Stæren er et kjærkomment vårtegn da de synger og gjør seg til på hustakene i et forsøk på å lokke til seg en make. Fordi det ofte er flere hanner enn hunner blant stærene, er sangen også viktig for å holde andre hanner unna. Stæren er en huleruger, og fordi naturlige hulrom mangler er den en flittig bruker av reirkasser. De er takknemlige gjester å ha, i og med at de selv renser kassen for fjorårets reirmateriale før de bygger nytt reir, noe som vi ellers må gjøre for de andre artene vi bygger kasser for.
Stæren er en glimrende imitator, og ofte går sangen over fra stærens egen pludring til etterligninger av andre fugler som opptrer i nabolaget – fiskemåse, tjeld, vipe, storspove og lignende. Så flink er den at man ofte må ut for å se hvem det er som egentlig synger på taket – stæren eller den den etterligner. Sangaktiviteten er størst like før egglegging.
Stæren finner mat på bakken og er sterkt knyttet til jordbruksområder hvor beitende dyr holder graset kort. Den liker seg ikke i tett skog.
Stær har en kraftig kropp og langt, gult nebb. Hannen har en spesielt lang fjær på halsen - de er spesielt tydelig når han synger. I juni-september bryter stær på metallskinnende farger ut med en vinterjakke, som ikke er på langt nær så metallblank og har mange hvite fjær tips. Samtidig endrer nebbet farge fra gul til sort. De unge stær er ganske vanlig gråbrun.
