dcsimg

Drioftòrids ( Catalan; Valencian )

provided by wikipedia CA

Els driftòrids (Dryophthoridae) són una família de coleòpters polífags de la superfamília dels curculionoïdeus. Alguns són plagues temibles dels cereals, com ara Sitophilus granarius (blat) i Sitophilus oryzae (arròs), o de les palmeres com el morrut de les palmeres (Rhynchophorus ferrugineus).

Taxonomia

Antigament considerats una subfamília dins els Curculionidae, les recents classificacions els consideren una familia independent, amb les següents subfamílies:[1]

Referències

license
cc-by-sa-3.0
copyright
Autors i editors de Wikipedia
original
visit source
partner site
wikipedia CA

Drioftòrids: Brief Summary ( Catalan; Valencian )

provided by wikipedia CA

Els driftòrids (Dryophthoridae) són una família de coleòpters polífags de la superfamília dels curculionoïdeus. Alguns són plagues temibles dels cereals, com ara Sitophilus granarius (blat) i Sitophilus oryzae (arròs), o de les palmeres com el morrut de les palmeres (Rhynchophorus ferrugineus).

license
cc-by-sa-3.0
copyright
Autors i editors de Wikipedia
original
visit source
partner site
wikipedia CA

Dryophthoridae ( French )

provided by wikipedia FR

Les Dryophthoridae forment une famille de coléoptères définie par Carl Johann Schönherr (1772-1848) qui comprend cinq sous-familles.

Sous-familles

Bouchard et al. (2011)

Quelques espèces remarquables

Liste des sous-familles, genres, espèces, sous-espèces et non-classés

Selon Catalogue of Life (31 août 2014)[2] :

Selon ITIS (31 août 2014)[3] :

Selon NCBI (31 août 2014)[4] :

Selon Paleobiology Database (31 août 2014)[5] :

Notes et références

license
cc-by-sa-3.0
copyright
Auteurs et éditeurs de Wikipedia
original
visit source
partner site
wikipedia FR

Dryophthoridae: Brief Summary ( French )

provided by wikipedia FR

Les Dryophthoridae forment une famille de coléoptères définie par Carl Johann Schönherr (1772-1848) qui comprend cinq sous-familles.

license
cc-by-sa-3.0
copyright
Auteurs et éditeurs de Wikipedia
original
visit source
partner site
wikipedia FR

Dryophthoridae ( Italian )

provided by wikipedia IT

Dryophthoridae Schönherr, 1825 è una famiglia di coleotteri appartenente alla superfamiglia Curculionoidea.[1]

Tassonomia

Comprende le seguenti sottofamiglie:[1]

Alcune specie

Note

  1. ^ a b (EN) Bouchard P. et al, Family-group names in Coleoptera (Insecta), in ZooKeys 2011; 88: 1-972.

 title=
license
cc-by-sa-3.0
copyright
Autori e redattori di Wikipedia
original
visit source
partner site
wikipedia IT

Dryophthoridae: Brief Summary ( Italian )

provided by wikipedia IT

Dryophthoridae Schönherr, 1825 è una famiglia di coleotteri appartenente alla superfamiglia Curculionoidea.

license
cc-by-sa-3.0
copyright
Autori e redattori di Wikipedia
original
visit source
partner site
wikipedia IT

Ursnutebiller ( Norwegian )

provided by wikipedia NO

Ursnutebiller (Dryophthoridae) er en gruppe av biller i overfamilien snutebiller (Curculionoidea). De blir her behandlet som en familie, men blir også ofte regnet som en underfamilie (Dryophthorinae) i familien snutebiller (Curculionidae). De har knebøyde antenner, og de fleste av artene er relativt store med en avlang, sylindrisk kroppsform. Bare én art lever utendørs i Norge, men i tillegg har vi kornsnutebillen (Sitophilus granarius), som kan gjøre betydelig skade i kornmagasiner. De fleste av artene lever i tropene. Tross det norske navnet "ursnutebiller" regnes de til de "avanserte" snutebillene, fordi antennene er knebøyde. De blir regnet som de mest primitive av de "avanserte" snutebillene fordi hannenes kjønnsorganer har en ganske primitiv struktur.

Utseende

Små til store (2 – 50 mm) biller, de fleste av artene forholdsvis store til snutebiller å være. Kroppsformen er vanligvis avlang og mer eller mindre sylindrisk, og de har en lang, krum snute som er rund i tverrsnitt. Grunnfargen er vanligvis mørkebrun eller svart, men de har ofte rødlige eller hvite tegninger. Hodet er forholdsvis lite med store fasettøyne. Hos noen arter møtes fasettøynene på undersiden av hodet. I midten er hodet trukket ut til en lang snute. Antennene sitter festet på sidene av snuten. Disse består av et langt indre ledd, en midtre svøpe (funiculus) på 4-6 ledd, og en ytre, tre-leddet kølle. Antennene er knebøyde mellom det første leddet og svøpen. Brystskjoldet (pronotum) er forholdsvis stort, omtrent så langt som bredt, med rundede sider. Det er gjerne kraftig punktert men mangler tydelige groper eller furer. Dekkvingene er gjerne omtrent så brede som brystskjoldet, avlange og parallellsidige, ofte med tydelige punktrekker. Beina er forholdsvis kraftige og middels lange. Lårene kan ha en tann på undersiden. Føttene er fem-leddete, det fjerde leddet varierer i størrelse fra ganske stort og tydelig til meget lite og nesten usynlig. Det tredje leddet er tolappet. En spektakulær art er "skjeggsnutebillen" Rhinostomus barbirostris. Hos denne store arten bærer mesteparten av snuten på siden tette, lange, utstående hår slik at det ser ut som om billen har et fyldig skjegg.

Levevis

De fleste av artene lever i tropene på enfrøbladete planter, særlig på palmer (Arecaceae), arter i ananasfamilien (Bromeliacaceae) og orkidéer (Orchidaceae), også på gress (Poaceae) og halvgress (Juncaceae). Unntaket mellom de artene som lever på levende planter er slekten Rhodobaenus som lever på kurvplantefamilien (Asteraceae), en tofrøbladet gruppe. Larvene minerer vanligvis inne i stengler og skudd. Det finnes også noen arter som ser ut til å være knyttet til død ved, og noen (i slekten Sitophilus) lever på lagrede matvarer. Ursnutebillene er mest tallrike i lavlands-regnskoger i tropene.

Skadedyr

Noen av ursnutebillene er betydelige skadegjørere. Artene i slekten Sitophilus lever på korn, frø og andre lagrede matvarer. Kornsnutebillen (Sitophilus granarius) gjør særlig mye skade på lagret korn. Denne billen er 3 –5 mm lang og brun. Hver hunn kan legge 150-200 egg. Hun gnager et hull i et korn, legger et egg der og forsegler hullet. Larven utvikler seg inne i kornet og huler det etter hvert helt ut slik at bare skallet blir igjen. Kornsnutebillen er avhengig av relativt høye temperaturer og høy luftfuktighet – fuktighetsinnholdet i kornet må være minst 10 % og luftfuktigheten minst 50 %. Billene kan gå gjennom flere generasjoner på et år. Som de fleste andre skadedyr på lagrede matvarer stammer artene i slekten Sitophilus fra varme områder men er i dag spredt over det meste av verden. De kan ikke overleve utendørs i Norge. Sitophilus oryzae er også funnet innendørs i Norge men har ikke etablert permanente kolonier her. En tredje art, Sitophilus linearis, angriper belger og frø av tamarind i tropiske områder. Andre arter er skadedyr på levende planter. Polytus mellerborgii og Cosmopolites sordidus gjør skade på bananplanter, og har spredt seg til de områdene der disse blir dyrket. Artene i slekten Sphenopterus gjør skade på mais. Noen arter kan også gjøre skade på orkidéer og planter i ananasfamilien som blir dyrket som prydplanter.

Systematisk inndeling

Treliste

Kilder

Anderson, R.S. 2004. Dryophthoridae of Costa Rica and Panama. [1]

Eksterne lenker

Billedgalleri over mellomamerikanske arter. På spansk. Velg "Ver todas" for å få se en oversikt. [2]

license
cc-by-sa-3.0
copyright
Wikipedia forfattere og redaktører
original
visit source
partner site
wikipedia NO

Ursnutebiller: Brief Summary ( Norwegian )

provided by wikipedia NO

Ursnutebiller (Dryophthoridae) er en gruppe av biller i overfamilien snutebiller (Curculionoidea). De blir her behandlet som en familie, men blir også ofte regnet som en underfamilie (Dryophthorinae) i familien snutebiller (Curculionidae). De har knebøyde antenner, og de fleste av artene er relativt store med en avlang, sylindrisk kroppsform. Bare én art lever utendørs i Norge, men i tillegg har vi kornsnutebillen (Sitophilus granarius), som kan gjøre betydelig skade i kornmagasiner. De fleste av artene lever i tropene. Tross det norske navnet "ursnutebiller" regnes de til de "avanserte" snutebillene, fordi antennene er knebøyde. De blir regnet som de mest primitive av de "avanserte" snutebillene fordi hannenes kjønnsorganer har en ganske primitiv struktur.

license
cc-by-sa-3.0
copyright
Wikipedia forfattere og redaktører
original
visit source
partner site
wikipedia NO

Дріофториди ( Ukrainian )

provided by wikipedia UK

Зовнішній вигляд

Основні ознаки[3]:

  • тіло не циліндричне, сплощене;
  • вусики колінчасті або з видовженим першим члеником, котрий довший за другий та третій членики, узяті разом.
  • вусики прикріплені у задній половині головотрубки, здебільшого — у трикутних ямках з боків слабо або сильно розширеної основи;
  • булава вусиків видовжена, конусоподібна, зворотньогрушовидна або овальна, її перший членик трохи опушений або голий, збільшений, решта члеників зрослися між собою;
  • головотрубка добре виражена і, звичайно, довга (якщо вона коротка, то передні гомілки без зубців);
  • ротові органи глибоко занурені в ротову порожнину спереду;
  • передньоспинка не має бічної облямівки.

Личинки дріофторид безногі, С-подібні, м'ясисті, білі або кремові, із рідкими волосками і щетинками, що стирчать.

Фотографії див. на[4].

Спосіб життя

Дорослі жуки харчуються рослинними тканинами. Личинки проходять розвиток у корінні, стеблах, деревині дерев, що всихають або гниють, у насінинах злаків[3].

Географічне поширення

Представників цієї групи знайдено на всіх континентах, крім Антарктиди. Переважна більшість видів дріофторид мешкають у субтропіках і тропіках. У фауні України вісім видів з чотирьох родів дріофторид[5].

Класифікація

Таксон поділяється на 150 родів[6], об'єднаних у 5 підродин:

Значення у природі та житті людини

Подібно до інших видів, дріофториди є невід'ємною ланкою природних екосистем, споживаючи рослинні тканини і самі стаючи здобиччю тварин — хижаків та паразитів. Деякі види завдають відчутної шкоди культивованим рослинам (зокрема, пальмам — жуки роду Rhynchophorus) і різноманітним сухим рослинним продуктам, що перебувають на зберіганні — крупи, зерно тощо (наприклад, рисовий довгоносик Sitophilus oryzae). Деякі види останньої групи поширюються внаслідок транспортування цих продуктів і мають карантинне значення. В тропіках великих личинок дріофторид — мешканців деревини — їдять смаженими і запеченими.

Примітки

  1. Lyal C. H. S.: Dryophtoridae, p. 185—192. — In: I. Löbl & A. Smetana (eds): Catalogue of Palaearctic Coleoptera. Vol. 7. — Leiden: Brill, 2011. — 373 pp.
  2. M.A. Alonso-Zarazaga, H. Barrios, R. Borovec, P. Bouchard, R. Caldara, E. Colonnelli, L. Gültekin, P. Hlavác, B. Korotyaev, C.H.C. Lyal, A. Machado, M. Meregalli, H. Pierotti, L. Ren, M. Sánchez-Ruiz, A. Sforzi, H. Silfverberg, J. Skuhrovec, M. Trýzna, A.J. Velázquez de Castro & N.N. Yunakov. Cooperative Catalogue of Palaearctic Coleoptera Curculionoidea. Monografías electrónicas S.E.A., vol. 8, 729 pp. http://sea-entomologia.org/monoelec.html)
  3. а б Егоров А. Б., Жерихин В. В. 1996. Сем. Dryophthoridae (Rhynchophoridae) // П. А. Лер (ред.). Определитель насекомых Дальнего Востока России. Т.3. Жесткокрылые или жуки. Часть 3. Владивосток: Дальнаука. С.158, 161
  4. UkrBIN: Ukrainian Biodiversity Information Network [public project & web application]. UkrBIN, Database on Biodiversity Information. Available: http://ukrbin.com/index.php?id=2264
  5. Yunakov, N., Nazarenko, V., Volovnik, S., Filimonov, R. A survey of the weevils of Ukraine (Coleoptera: Curculionoidea) (excluding Platypodinae and Scolytinae) (Zootaxa, 4404) — Magnolia Press. 2018. — 494 pp.
  6. https://animaldiversity.org/accounts/Dryophthoridae/classification
license
cc-by-sa-3.0
copyright
Автори та редактори Вікіпедії
original
visit source
partner site
wikipedia UK