Huperzia is one of the four genera of lycophytes recognized by Wikström (2001). The genus includes 300 to 400 species (i.e., the bulk of lycophyte species), the majority of them growing as epiphytes in low- to mid-altitude montane rain forests of South America, Africa, and Southeast Asia, or as ground dwellers in open habitats of the upper montane neotropical rain forests and high altitude alpine vegetation of the Andes. Around 85 to 90% of all living Huperzia species (all species groups except the H. selago group) are included in a tropical epiphytic clade. (Wikström 2001)
Huperzia (lat. Huperzia) - lycopodiaceae fəsiləsinə aid bitki cinsi.
Huperzia (lat. Huperzia) - lycopodiaceae fəsiləsinə aid bitki cinsi.
Huperzia és un gènere de la família Huperziàcies. Aquests gènere tradicionalment ha estat inclòs dins el gènere Lycopodium, però la tendència actual en els tractaments sistemàtics més recents, ha estat per fer-ne un gènere separat.
El gènere està dedicat al botànic Johann Meter Huperz (mort el 1816) que va estudiar la propagació de les falgueres.
A Catalunya trobem una única espècie: Huperzia selago (Lycopodium selago).
Vranec (Huperzia) je rod stálezelených, kosmopolitně rozšířených plavuňovitých rostlin. Někdy je řazen do samostatné čeledi vrancovité (Huperziaceae), na jejímž uznání však nepanuje všeobecná shoda, případně do široce pojaté čeledi plavuňovité, která tuto čeleď zahrnuje jako podčeleď Huperzioideae.[1]
V minulosti byli zástupci vesměs řazeni do rodu plavuň (Lycopodium). Moderní systémy z rodu Huperzia na základě molekulární evidence vyčleňují nový rod Phlegmariurus a zároveň do něho zařazují druh Phylloglossum drummondii, v dřívějších systémech řazený do samostatné čeledi nebo dokonce řádu. Monofyletický by byl i široce pojatý rod Huperzia sensu lato, zahrnující všechny uvedené taxony, v takovém případě totožný s čeledí vrancovitých (resp. podčeledí Huperzioideae).[1]
Rod obsahuje asi 400 druhů s kosmopolitním rozšířením. Z toho rod vranec (Huperzia) v úzkém pojetí zahrnuje 10–15 pozemních druhů vyskytujících se v mírných a chladných oblastech světa a Phlegmariurus zbytek, převážně tropických nebo subtropických, epifyticky rostoucích druhů. Jsou to vytrvalé, vždyzelené byliny, s vidličnatým větvením a úzkými listy (mikrofyly). Větve jsou přibližně stejně dlouhé, rostliny vyrůstají ve vzpřímených, někdy převisajících trsech. Sporofyly a trofofyly nejsou na rozdíl od plavuňovitých tvarově rozlišeny, sporofyly nevytvářejí výtrusnicový klas – okrouhlé, zploštělé výtrusnice vyrůstají na krátkých stopečkách v paždí listů. Výtrusy jsou nerozlišené (izosporické). Prokel je válcovitý až zploštělý, úplně nebo částečně podzemní, saprofytický, závislý na mykorhize.[1][2][3]
V české flóře je zastoupen jediný druh: vranec jedlový (Huperzia selago).
Huperzia appressa
Huperzia crassa
Huperzia porophila
Huperzia squarrosa
Huperzia lucidula
Huperzia mooreana
Obrázky, zvuky či videa k tématu vranec ve Wikimedia Commons
Vranec (Huperzia) je rod stálezelených, kosmopolitně rozšířených plavuňovitých rostlin. Někdy je řazen do samostatné čeledi vrancovité (Huperziaceae), na jejímž uznání však nepanuje všeobecná shoda, případně do široce pojaté čeledi plavuňovité, která tuto čeleď zahrnuje jako podčeleď Huperzioideae.
Huperzia er en af flere slægter i Ulvefod-familien (Lycopodiaceae). Huperzia hører til blandt de mest primitive af alle Karplanter og formerer sig ved sporer. De er jordboende eller epifyttiske. Slægten har i alt ca. 400 arter hvoraf ca. 15 er udbredt i tempererede egne.
Den sporebærende plante er regelmæssigt forgrenet, og den består af en kort jordstængel med trævlerødder og en overjordisk del med talrige, tætsiddende og spiralstillede, ret små blade der nærmest kan ligne nåletræernes nåle – har også en overfladisk lighed med planten Revling og visse typer mos (men ulvefod er ikke beslægtet med nogen af disse). Sporer dannes på bladene, og der, hvor de spirer, dannes der enten en tvekønnet, masse med fotosyntese eller nogle underjordiske, forgrenede organer, som opsøger symbiose med en svamp. På disse over- eller underjordiske organer dannes der ægceller og fritsvømmende sædceller. Efter befrugtning dannes den sporebærende generation.
Adskiller sig fra Lycopodium ved at mangle strobili, ved ikke at have lange krybende jordstængler og er generelt mere kraftig og busket end Lycopodium.
Arter i Danmark
Huperzia is a genus of lycophyte plants, sometimes known as the firmosses or fir clubmosses; the Flora of North America calls them gemma fir-mosses.[2] This genus was originally included in the related genus Lycopodium, from which it differs in having undifferentiated sporangial leaves, and the sporangia not formed into apical cones. The common name firmoss, used for some of the north temperate species, refers to their superficial resemblance to branches of fir (Abies), a conifer. As of 2020, two very different circumscriptions of the genus were in use. In the Pteridophyte Phylogeny Group classification of 2016 (PPG I), Huperzia is one of three genera in the subfamily Huperzioideae of the family Lycopodiaceae. Most species in the subfamily are placed in the genus Phlegmariurus. Huperzia is left with about 25 species,[3] although not all have been formally transferred to other genera.[4] Other sources recognize only Huperzia, which then has about 340 species.[5]
The sporophytes of this genus have unbranched shoots that are generally upright and round in cross section. Horizontal stems are absent. The leaves are not borne in distinct ranks, and are usually somewhat lanceolate in shape. In some species, they vary in size according to the season in which they grow. Branchlets bearing gemmae – bud-like structures by which the plant reproduces asexually – occur among the leaves. The gemmae are triangular, with eight leaves in a constant pattern: four flattened into a plane and two large lateral leaves. The sporangia are kidney-shaped (reniform), occurring at the base of a leaf that is either unmodified or reduced. The roots are produced near the apex of shoots, and migrate downwards inside the cortex of the stem to emerge at soil level. The unbranched gametophytes are not photosynthetic, but rather subterranean and mycorrhizal.[2]
The Flora of North America distinguishes Huperzia from the epiphytic tropical genus Phlegmariurus on the basis of differences such as the former's complex and specialized shoots, the gemmae and the branchlets on which they are borne, and the unbranched gametophytes.[2]
The genus Huperzia was created by Johann Jakob Bernhardi in 1801. Bernhardi separated Huperzia from Lycopodium. The type species is Lycopodium selago which became Huperzia selago.[1]
In the Pteridophyte Phylogeny Group classification of 2016 (PPG I), Huperzia is placed in the subfamily Huperzioideae of the family Lycopodiaceae.[3] A phylogenetic study in 2016, employing both molecular and morphological data, concluded that either a one-genus or a three-genus division of the subfamily produced monophyletic taxa. The authors preferred the three-genus division, recognizing Huperzia, Phlegmariurus and Phylloglossum. Their preferred hypothesis for the relationships of the three genera was:[6]
HuperzioideaeHuperzia
The majority of the species formerly placed in a broadly defined Huperzia belong in Phlegmariurus.[6] Earlier, the Flora of North America had also separated Huperzia from Phegmariurus.[2] However, Phlegmariurus is difficult to separate morphologically, and others have preferred the one-genus division of the subfamily.[7][5]
The PPG I classification stated there were 25 species in the genus Huperzia.[3] As of January 2023, World Ferns listed 61 species, noting that "many species still need transfer into other split genera".[4]
The following hybrids have been described:[4]
As circumscribed in the PPG I classification, Huperzia is distributed in temperate, arctic and alpine habitats, including mountains in tropical Asia.[4] Its species are terrestrial or grow on rocks.[2] Phlegmariurus is epiphytic,[2] and has a worldwide tropical distribution,[7] so when Huperzia is defined broadly to include all three genera of the subfamily Huperzioideae, it has an almost worldwide distribution, absent mainly in North Africa, the Arabian Peninsula and Western Asia.[5]
Huperzia is a genus of lycophyte plants, sometimes known as the firmosses or fir clubmosses; the Flora of North America calls them gemma fir-mosses. This genus was originally included in the related genus Lycopodium, from which it differs in having undifferentiated sporangial leaves, and the sporangia not formed into apical cones. The common name firmoss, used for some of the north temperate species, refers to their superficial resemblance to branches of fir (Abies), a conifer. As of 2020, two very different circumscriptions of the genus were in use. In the Pteridophyte Phylogeny Group classification of 2016 (PPG I), Huperzia is one of three genera in the subfamily Huperzioideae of the family Lycopodiaceae. Most species in the subfamily are placed in the genus Phlegmariurus. Huperzia is left with about 25 species, although not all have been formally transferred to other genera. Other sources recognize only Huperzia, which then has about 340 species.
Huperzia es un género de licopodios perteneciente a la familia Lycopodiaceae.
El género tiene una distribución cosmopolita, con unas 400 especies. Algunos botánicos dividen Huperzia en dos géneros, Huperzia que incluye 10-15 especies del Ártico y el resto en Phlegmariurus, un género epífita tropical o subtropical. Huperzia está incluido en la familia Huperziaceae en algunas clasificaciones, o alternativamente en la más ampliamente definida Lycopodiaceae.
Presenta esporangios caulinares, no agrupados en estróbilos . (Valencia Ávalos, et.al., 2014)
Phylloglossum
Diphasiastrum
Huperzia es un género de licopodios perteneciente a la familia Lycopodiaceae.
El género tiene una distribución cosmopolita, con unas 400 especies. Algunos botánicos dividen Huperzia en dos géneros, Huperzia que incluye 10-15 especies del Ártico y el resto en Phlegmariurus, un género epífita tropical o subtropical. Huperzia está incluido en la familia Huperziaceae en algunas clasificaciones, o alternativamente en la más ampliamente definida Lycopodiaceae.
Presenta esporangios caulinares, no agrupados en estróbilos . (Valencia Ávalos, et.al., 2014)
Principales géneros:Phylloglossum
Diphasiastrum
Ketunlieot (Huperzia) on liekokasveihin kuuluva sanikkaisten suku, jossa on noin 390 jäsentä. Ketunlieoilla on pienet neulasmaiset, ainavihannat lehdet sekä rennot varret, jotka kasvavat kimppuina lähellä maanpintaa. Suvun jäsenet voi erottaa muista liekokasveista siitä, että kaikki varret suuntautuvat ylös eivätkä suikerra pitkin maata.[1]
Ketunlieot (Huperzia) on liekokasveihin kuuluva sanikkaisten suku, jossa on noin 390 jäsentä. Ketunlieoilla on pienet neulasmaiset, ainavihannat lehdet sekä rennot varret, jotka kasvavat kimppuina lähellä maanpintaa. Suvun jäsenet voi erottaa muista liekokasveista siitä, että kaikki varret suuntautuvat ylös eivätkä suikerra pitkin maata.
Les lycopodes du genre Huperzia ne développent pas d'épi sporangifère distinct.
Le mot Huperzia est dédié à un botaniste allemand, Johann Peter Huperz (mort en 1816).
Đavoli nokat (huperzija, lat. Huperzia), rod ljekovitih trajnica iz porodice crvotočina rasprostranjen po gotovo cijelom svijetu. U Africi ne rastu, oposim na Madagaskaru. Preko 60 priznatih vrsta[1]. U Hrvatskoj je poznata jedino sjajna huperzija[2]
Đavoli nokat (huperzija, lat. Huperzia), rod ljekovitih trajnica iz porodice crvotočina rasprostranjen po gotovo cijelom svijetu. U Africi ne rastu, oposim na Madagaskaru. Preko 60 priznatih vrsta. U Hrvatskoj je poznata jedino sjajna huperzija
Huperzia er ættkvísl af jafnaætt. Hún var áður talin til hinnar skyldu tegundar Lycopodium. Ein tegund; skollafingur er algeng á Íslandi
Ættkvíslin er með heimsútbreiðslu, með um 400 tegundir. Sumir grasaftæðingar vilja skifta henni upp í tvær ættkvíslir, Huperzia sem innihéldi 10-15 tegundir sem væru frá tempraða til heimskautabeltinu, og hinar í Phlegmariurus, að mestu í hitabelti til heittempraða beltisins og aðallega ásetar. Huperzia og ættingjar eru stundum settar í ættina Huperziaceae í sumum flokkunum, eða í útvíkkaða Lycopodiaceae samkvæmt öðrum.
Huperzia er ættkvísl af jafnaætt. Hún var áður talin til hinnar skyldu tegundar Lycopodium. Ein tegund; skollafingur er algeng á Íslandi
Ættkvíslin er með heimsútbreiðslu, með um 400 tegundir. Sumir grasaftæðingar vilja skifta henni upp í tvær ættkvíslir, Huperzia sem innihéldi 10-15 tegundir sem væru frá tempraða til heimskautabeltinu, og hinar í Phlegmariurus, að mestu í hitabelti til heittempraða beltisins og aðallega ásetar. Huperzia og ættingjar eru stundum settar í ættina Huperziaceae í sumum flokkunum, eða í útvíkkaða Lycopodiaceae samkvæmt öðrum.
Atgiris (lot. Huperzia) – pataisainių (Lycopodiopsida) klasės pataisinių šeimos augalų gentis. Priklauso sporinių induočių grupei. Anksčiau ši gentis buvo priskiriama atskirai atgirinių (Huperziaceae) šeimai.
Gentyje apie 400 paplitusių visame pasaulyje rūšių.
Huperzia is het grootste geslacht van de Wolfsklauwfamilie. Kenmerkend zijn de dichotoom vertakte stengels. De enige soort in continentaal Europa is de Dennenwolfsklauw.
Anders dan de andere wolfsklauwen hebben leden van het geslacht Huperzia geen kruipende stengels. De planten wortelen op één centraal punt van waaruit de strikt dichotoom vertakte bovengrondse delen ontspruiten. Gedurende de groei ontstaat er in de loop van de seizoenen zones met alleen steriele bladeren (microfyllen) en zones met bladeren die in de oksel een sporangium dragen (sporofyllen, maar hier ook wel stegofyllen genoemd). Sommige soorten kunnen zich vegetatief vermenigvuldigen door middel van broedknoppen.
Er zijn meer dan 300 soorten, vooral in de tropen. Met name de Andes zijn rijk aan soorten. De meeste soorten zijn epifyten, die veelal lang afhangen in tropische bergbossen. De terrestrische soorten zijn geëvolueerd uit epifyten[1]. Deze verdragen over het algemeen weinig concurrentie en zijn vaak pioniersoorten.[2]
De botanische naam Huperzia memoreert de Duitse botanicus Johann Peter Huperz (1771-1816).
Leden van dit geslacht bevatten alkaloïden en andere bioactieve inhoudsstoffen die een giftige en/of medicinale werking op het menselijk lichaam kunnen hebben. De bekendste hiervan is huperzine A. Soorten die als geneeskruid werden toegepast zijn Huperzia carinata, Huperzia selago en Huperzia serrata.
Huperzia squarrosa (Tropisch Azië)
Huperzia is het grootste geslacht van de Wolfsklauwfamilie. Kenmerkend zijn de dichotoom vertakte stengels. De enige soort in continentaal Europa is de Dennenwolfsklauw.
Lusegresslekten eller lusegraslektan (latin: Huperzia) er en slekt innenfor kråkefotfamilien. Noen regner den som en egen familie (Huperziaceae), men dette gjørøes ikke innenfor nordisk botanikk. Slekten har om lag 400 arter, hvorav om lag 15 holder til i tempererte strøk. 2 arter forekommer i Fastlands-Norge, i tillegg én art på Svalbard.[1]
Etter utseende kalles de granmose («firmoss») i den engelskspråklige verden, og ulvefod i Danmark og Tyskland. Artene er karsporeplanter som formerer seg ved sporer og generasjonsveksling, ikke gjennom frø slik blomsterplanter gjør. Den ukjønnede generasjonen er den dominerende. Når sporen vokser dannes det et protallium, som er en liten kjønnet mellomgenerasjon som ikke lever lenge. Fra denne vokser det opp en langt større, kjønnsløs (ukjønnet) men langtlevende generasjon av planter, som produserer nye sporer. Plantene har bare én sporetype som er ukjønnet (homospori).
Noen botanikere foretrekker å skille mellom to slekter hvor kategorien Phlegmariurus skal betegne de troposie og subtropiske lusegressartene, men nordiske botanikere bruker bare én slekt for å gruppere alle 400 artene.
Noen av slektens arter ble tidligere brukt for å fjerne utøy fra buskap, og navnet kommer antagelig fra denne anvendelsen.
Slekten består av blant annet følgende arter/underarter:
Denne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Lusegresslekten eller lusegraslektan (latin: Huperzia) er en slekt innenfor kråkefotfamilien. Noen regner den som en egen familie (Huperziaceae), men dette gjørøes ikke innenfor nordisk botanikk. Slekten har om lag 400 arter, hvorav om lag 15 holder til i tempererte strøk. 2 arter forekommer i Fastlands-Norge, i tillegg én art på Svalbard.
Etter utseende kalles de granmose («firmoss») i den engelskspråklige verden, og ulvefod i Danmark og Tyskland. Artene er karsporeplanter som formerer seg ved sporer og generasjonsveksling, ikke gjennom frø slik blomsterplanter gjør. Den ukjønnede generasjonen er den dominerende. Når sporen vokser dannes det et protallium, som er en liten kjønnet mellomgenerasjon som ikke lever lenge. Fra denne vokser det opp en langt større, kjønnsløs (ukjønnet) men langtlevende generasjon av planter, som produserer nye sporer. Plantene har bare én sporetype som er ukjønnet (homospori).
Noen botanikere foretrekker å skille mellom to slekter hvor kategorien Phlegmariurus skal betegne de troposie og subtropiske lusegressartene, men nordiske botanikere bruker bare én slekt for å gruppere alle 400 artene.
Noen av slektens arter ble tidligere brukt for å fjerne utøy fra buskap, og navnet kommer antagelig fra denne anvendelsen.
Wroniec (Huperzia Bernh.) – rodzaj roślin należący do rodziny widłakowatych. W florze Polski występuje tylko jeden gatunek, zarazem gatunek typowy rodzaju – wroniec widlasty Huperzia selago[1].
Plananthus P. de Beauv. ex Mirbel in Lam. et Mirbel, Selago Schur, Urostachys Herter
Gromada widłaki (Lycopodiophyta D.H. Scott), podgromada Lycopodiophytina Tippo ex Reveal, klasa widłaki jednakozarodnikowe (Lycopodiopsida Bartl.), podklasa Lycopodiidae Bek., rząd widłakowce (Lycopodiales Dumort.), podrząd Lycopodiineae Rabenh., rodzina widłakowate (Lycopodiaceae P. Beauv. ex Mirb. in Lam. & Mirb.), rodzaj wroniec (Huperzia Bernh.)[2].
Wroniec (Huperzia Bernh.) – rodzaj roślin należący do rodziny widłakowatych. W florze Polski występuje tylko jeden gatunek, zarazem gatunek typowy rodzaju – wroniec widlasty Huperzia selago.
Huperzia é um género de pteridófitas pertencente à família Lycopodiaceae. Na sua presente circunscrição taxonómica o género agrupa 10-15 espécies, todas terrestres, com distribuição natural nas zonas temperadas e frias. Tradicionalmente o género tinha maior abrangência, incluindo cerca de 400 espécies, maioritariamente epífitas, das regiões tropicais e subtropicais presentemente incluídas no género Phlegmariurus.[1]
São pequenas plantas com esporângios caulinares, não agrupados em estróbilos.
O género apresenta uma distribuição cosmopolita, com cerca 10-15 espécies nas das regiões temperadas e frias. Na sua configuração tradicional, o género incluía mais de 400 espécies, mas a maioria foi colocada em Phlegmariurus, um género epífita tropical ou subtropical.
O género Huperzia está incluído na família Lycopodiaceae, mas em classificações mais antigas esse gênero está inserido na família Huperziaceae
Huperzia é um género de pteridófitas pertencente à família Lycopodiaceae. Na sua presente circunscrição taxonómica o género agrupa 10-15 espécies, todas terrestres, com distribuição natural nas zonas temperadas e frias. Tradicionalmente o género tinha maior abrangência, incluindo cerca de 400 espécies, maioritariamente epífitas, das regiões tropicais e subtropicais presentemente incluídas no género Phlegmariurus.
Баранець (Huperzia) — рід плауноподібних рослин родини Баранцеві (Huperziaceae).
Рослина поширена в основному в лісових зонах Північної півкулі.
Рід містить 250–400 видів.
Перелік деяких видів:
Баранець (Huperzia) — рід плауноподібних рослин родини Баранцеві (Huperziaceae).
Huperzia Bernh., 1801
Типовой вид
Баране́ц (лат. Hupérzia) — род вечнозелёных многолетних растений семейства Плауновые (Lycopodiaceae) (согласно другой классификации, принадлежит семейству Баранцовые (Huperziaceae)[1], распространённых преимущественно в лесных зонах Северного полушария.
Название рода Huperzia дано в честь немецкого ботаника Иоганна Хуперца (швед. Johann Peter Huperz; 1771—1816)[2].
Побеги однотипные, ортотропные, но полегающие. У некоторых форм время от времени на побеге образуются карликовые дочерние веточки, служащие вегетативными диаспорами.
Листья (филлоиды) очерёдные, простые, с одной жилкой, доходящей до кончика листа, амфистомные. Мезофил представлен гомогенной хлоренхимой.
У представителей рода Баранец, как у дрепанофикусовых, на побеге образуются спороносные зоны.
Отличается от видов рода Плаун главным образом тем, что спорангии расположены в пазухах зелёных листьев на неспециализированных побегах.
Растение распространено в основном в лесных зонах Северного полушария.
Все виды в большей или меньшей степени ядовиты для человека.
Род включает более 250 видов[3].
Баране́ц (лат. Hupérzia) — род вечнозелёных многолетних растений семейства Плауновые (Lycopodiaceae) (согласно другой классификации, принадлежит семейству Баранцовые (Huperziaceae), распространённых преимущественно в лесных зонах Северного полушария.
Название рода Huperzia дано в честь немецкого ботаника Иоганна Хуперца (швед. Johann Peter Huperz; 1771—1816).
백두다람쥐꼬리(Huperzia)는 석송과에 속하는 식물이며, 북아메리카에서는 때때로 gemma fir-mosses라고 부른다.[1] 일부 북부 온대 종에 사용되는 일반적인 이름 firmoss는 침엽수인 전나무(Abies)의 가지와 표면적으로 유사함을 나타낸다. 2020년 현재, 속의 두 가지 매우 다른 경계가 사용되었고, 아과의 대부분의 종은 뱀톱아과에 속한다. 백두다람쥐꼬리에는 약 25종이 남아 있지만[2] 모든 것이 공식적으로 다른 속으로 옮겨진 것은 아니다.[3]
이 속의 포자체는 일반적으로 직립하고 단면이 둥근 가지가 없는 새싹을 가지고 있다. 가로 줄기는 없으며, 잎은 뚜렷한 줄을 이루지 않고 일반적으로 다소 피침형이다. 포자낭은 신장 모양(reniform)으로 잎의 밑부분에서 변형되지 않거나 축소되며, 뿌리는 싹의 꼭대기 부근에서 생성되고 줄기의 피질 내부로 아래로 이동하여 토양 수준에서 나온다. 가지가 없는 배우자 식물은 광합성이 아니라 지하에 있으며 균근을 형성한다.[1]
백두다람쥐꼬리(Huperzia)는 석송과에 속하는 식물이며, 북아메리카에서는 때때로 gemma fir-mosses라고 부른다. 일부 북부 온대 종에 사용되는 일반적인 이름 firmoss는 침엽수인 전나무(Abies)의 가지와 표면적으로 유사함을 나타낸다. 2020년 현재, 속의 두 가지 매우 다른 경계가 사용되었고, 아과의 대부분의 종은 뱀톱아과에 속한다. 백두다람쥐꼬리에는 약 25종이 남아 있지만 모든 것이 공식적으로 다른 속으로 옮겨진 것은 아니다.
