Kürüşnə (lat. Vicia ervilia)[1] -Mərciməyəbənzər çölnoxudu, lərgə cinsinə aid bitki növü.[2]
L’erb (Vicia ervilia) és un dels conreus que ja es feien des dels primers temps del Neolític a la Conca del Mediterrani. En castellà se'n diu yero en anglès bitter vetch (literalment: veça amargant), en àrab: kersannah i en turc: burçak.[1] Té un bon contingut nutritiu per als animals remugants i és un conreu fàcil de cultivar i de recollir a més de poder créixer en sòls prims i alcalins, resisteix molt la secada. Els erbs és un conreu actualment molt minoritari als Països Catalans, on tanmateix es troba silvestre,[2] però és típic de Castella. El seu rendiment mitjà en gra és del voltant dels 2000 kg per hectàrea.
És una planta anual, ramificada i glabrescent que fa de 20 a 40 cm d'alt. Herba erecta, fulles sense circell o amb circell simple poc desenvolupat, fulles compostes que tenen de 4 a 20 parells de folíols oblongo-linears mucronats, de 5-15 x 1-4 mm; 1-4 flors blanquinoses amb estries violàcies de 6 a 12 mm, floreix d'abril a juny. Els llegums fan de 15-30 x 5-6 mm amb de 2 a 4 granes. Als Països Catalans es troba des del nivell del mar a 1.200 m d'altitud.
Les seves llavors semblen les de les llentilles vermelles. En cas de consum humà se n'ha de treure l'amargor a base de bullir-les diverses vegades i llençar-ne l'aigua.[3] Segons Zohary i Hopf, només es consumeixen aquestes llavors per part dels humans en temps de fam o en les classes socials més pobres;[4] tanmateix, Plini el Vell va escriure, a la seva Història Natural, que l'erb (ervum) tenia el mateix valor medicinal que la veça (vicia), i que l'Emperador August havia recuperat la salut a base d'una dieta d'erbs.
En estat silvestre els erbs inclouen la zona d'Anatòlia i el nord d'Iraq, amb una extensió a les muntanyes de l'Anti-Líban de Síria i el Líban. Restes d'una domesticació primerenca es troben en diversos jaciments arqueològics de Turquia que amb radiocarboni estan datats del VII i VI mil·lennis aC.[4]
L’erb (Vicia ervilia) és un dels conreus que ja es feien des dels primers temps del Neolític a la Conca del Mediterrani. En castellà se'n diu yero en anglès bitter vetch (literalment: veça amargant), en àrab: kersannah i en turc: burçak. Té un bon contingut nutritiu per als animals remugants i és un conreu fàcil de cultivar i de recollir a més de poder créixer en sòls prims i alcalins, resisteix molt la secada. Els erbs és un conreu actualment molt minoritari als Països Catalans, on tanmateix es troba silvestre, però és típic de Castella. El seu rendiment mitjà en gra és del voltant dels 2000 kg per hectàrea.
Perlevikke (Vicia ervilia) er en bælgplante, der er naturligt hjemmehørende i Sydeuropa.
Die Linsen-Wicke (Vicia ervilia), auch genannt Wicklinse, Steinlinse, Bitter-Wicke, Erwenlinse, Erve[1] oder Ervilie, ist eine Pflanzenart aus der Gattung Wicken (Vicia)[2] in der Unterfamilie der Schmetterlingsblütler (Faboideae) innerhalb der Familie Hülsenfrüchtler (Fabaceae). Sie gehört zu den ersten Ackerpflanzen, die zur Zeit der Neolithischen Revolution (Bandkeramische Kultur)[3][4] von Menschen angebaut wurden.
Die Linsen-Wicke wächst als einjährige krautige Pflanze und erreicht Wuchshöhen von 20 bis 65 Zentimetern.[3][5][6] Die Wurzelausbildung ist schwach, aber es wird eine kräftige Hauptwurzel gebildet.[3] Die kantigen, zerstreut behaarten bis verkahlenden[6] Stängel sind aufrecht oder aufsteigend, einfach oder von der Basis[3] bis nach oben hin verzweigt.[2]
Die gefiederten Laubblätter sind 5 meist 10 bis 15 Zentimeter lang und viel länger als die Internodien. An der kahlen oder zerstreut behaarten Blattrhachis befinden sich leicht versetzt 8 bis 15 Paare an Fiederblättchen.[3][5] Die Blattrhachis endet nicht mit einer Ranke, sondern mit einer Stachelspitze.[5][6] Die Fiederblättchen sind bei einer Länge von 5, meist 15 bis 17 Millimetern sowie einer Breite von 1 meist 4,5 bis 5 Millimetern[3] verkehrt-lanzettlich oder linealisch mit ausgerandetem oder stumpfem und kurz bespitztem oberen Ende. Es liegt Fieder- und Netznervatur vor.[6] Die relativ kleinen Nebenblätter sind bei einer Länge von 4 bis 8 Millimetern sowie einer Breite von 0,5 bis 2 Millimetern lanzettlich, halbspießförmig und manchmal gezähnt.[3][6][2]
Die Blütezeit reicht je nach Standort von April bis Mai[5] oder Juli. Es ist ein 2 bis 3 Zentimeter langer Blütenstandsschaft vorhanden.[6] Die traubigen Blütenstände sind mit einer Länge von 2,5 bis 5 Zentimetern deutlich kürzer als die sie tragenden Laubblätter und enthalten zwei bis vier gestielte, nickende Blüten.[3][5] Die Blütenstandsrhachis ist 1,5 bis 4 Zentimeter lang.[2] Der Blütenstiel ist 1 bis 2 Millimeter lang.[6]
Die zwittrigen Blüten sind bei einer Länge von 7 bis 8 Millimetern zygomorph und fünfzählig mit doppelter Blütenhülle.[5] Die fünf Kelchblätter sind glockenförmig verwachsen.[3] Die alle etwa gleich langen Kelchzähne sind pfriemlich schmal und etwas länger (1,5- bis 3-mal[5]) als die 2,5 bis 3 Millimeter lange Kelchröhre, die zehn Nerven aufweist.[2] Der kahle Kelch ist mit einer Länge von 6 bis 7,5 Millimetern[6] viel kürzer als die Krone[5] und besitzt eine asymmetrische Basis sowie einen schiefen Schlund.[6] Die fünf hell-rosafarbenen Kronblätter stehen in Form der typischen Schmetterlingsblüte zusammen. Die gelblich-weiße Fahne besitzt eine lilafarbene Zeichnungen und ist bei einer Länge von 7 bis 9 Millimetern sowie einer Breite von 4,4 bis 5,6 Millimetern verkehrt-eiförmig-länglich.[6] Die Flügel sind auf ihre Rückseite hell-lilafarben.[3] Die Staubbeutel sind bei einer Länge von 0,2 bis 0,3 Millimetern länglich. Das einzige Fruchtblatt ist kahl.[6]
Die hängenden, kahlen[5] Hülsenfrüchte sind bei einer Länge von 15 bis 22 Millimetern sowie einer Breite von 4 bis 5 Millimeter länglich, vorn kurz geschnäbelt und zwischen den zwei bis vier Samen perlschnurförmig etwas eingeschnürt.[3][6] Die gelb-braunen bis rötlich-grauen, bei längerer Lagerung sich dunkler färbenden, teilweise dunkle Flecken aufweisenden Samen besitzen einen Durchmesser von 3,5 bis 5,5 Millimetern, sind kahl, glatt bis grubig, groß und meist auffallend dreikantig mit bei einer Länge von etwa 1 Millimeter ovalem Nabel.[3][6][2] Die Tausendkornmasse beträgt 20 bis 60 g.[3]
Die Chromosomengrundzahl beträgt x = 7;[3] es liegt Diploidie vor mit einer Chromosomenzahl von 2n = 14[7][5][6].[8]
Die Blüten werden häufig von Bienen besucht. Es erfolgt Fremd-, aber meist Selbstbefruchtung.[3]
Das ursprüngliche Verbreitungsgebiet der Linsen-Wicke umfasst Anatolien, den nördlichen Irak sowie das Anti-Libanon-Gebirge in Syrien und den Libanon.
Die Erstveröffentlichung erfolgte 1753 unter dem Namen (Basionym) Ervum ervilia durch Carl von Linné in Species Plantarum, 2, Seite 738[9]. Die Neukombination zu Vicia ervilia (L.) Willd. wurde 1802 durch Carl Ludwig Willdenow in Species Plantarum, Editio quarta, 3, 2, Seite 1103 veröffentlicht[10].[11] Das Artepitheton ervilia bezieht sich auf den römischen Name einer Hülsenfrucht-Art.[12] Ein weiteres Synonym für Vicia ervilia (L.) Willd. ist Lens pygmaea Grossh.[11]
Vicia ervilia (L.) Willd. gehört zur Sektion Ervilia aus der Gattung Vicia.
In anderen Sprachen gibt es die Trivialnamen: bitter vetch (englisch), gavdaneh (persisch), kersannah (arabisch), yero (spanisch), rovi (griechisch) und burçak (türkisch).[13] Auf Lateinisch wurde die Art auch Orobus verus[14] genannt.
In Marokko, Spanien und der Türkei wird die Linsen-Wicke noch als Futterpflanze für Wiederkäuer angebaut.[15] Anbau und Ernte sind einfach und die Linsen-Wicke gedeiht auch auf wenig tiefgründigen, alkalischen Böden.
Wenn die Schoten entfernt werden, ähneln die Samen der Linsen-Wicke denen der Linse (Lens culinaris). Für den menschlichen Verzehr müssen jedoch die enthaltenen Bitterstoffe durch mehrmaliges Erneuern des Kochwassers entfernt werden.[16] Die Samen werden in Suppen gegessen.[15][17] Die Bitterstoffe lassen sich in Cyanogene Glycoside, Canavanin und verschiedene Proteine des Typs Trypsin-Inhibitoren differenzieren.[13] Da seit vielen Jahrzehnten meist Lebensmittel zur Verfügung stehen, die einfacher zu verarbeiten sind, wird die Linsen-Wicke regional nur von den ärmsten sozialen Klassen oder in Notzeiten verzehrt.[18]
Plinius der Ältere erwähnte, dass die Linsen-Wicke ebenso wie andere Wicken-Arten (Vicia) von medizinischem Interesse waren und zitierte dabei die Schriften von Augustus, in denen der römische Kaiser festhielt, dass er aufgrund des Verzehrs der Linsen-Wicke gesundet sei (Naturalis Historia 18.38).
In früherer Zeit fand das aus dem Erbsenmehl der Linsen-Wicke gewonnene „Bohnenmehl“ ebenso medizinische Verwendung wie das Bohnenmehl der Ackerbohne oder der Gartenbohne.[19]
Diese Hülsenfrucht ist ein besonders gutes Futterkonzentrat für Schafe und Rinder, während Schweine und Pferde die Bitterstoffe eben so wenig vertragen wie der Mensch. Anders ist es bei den Wiederkäuern wie Rinder, Ziegen und Schafen, diese vertragen die Hülsenfruchtbestandteile sehr gut. Seitdem sich der Ackerbau in der Levante entwickelte, wurde der Nährwert aller Pflanzenteile von den Bauern geschätzt.[16]
Spuren der frühesten Züchtungen fanden sich in verschiedenen archäologischen Stätten in der Türkei, deren Alter nach der Radiocarbonmethode auf das 7. und 6. vorchristliche Jahrtausend geschätzt wird.[18]
Die Linsen-Wicke (Vicia ervilia), auch genannt Wicklinse, Steinlinse, Bitter-Wicke, Erwenlinse, Erve oder Ervilie, ist eine Pflanzenart aus der Gattung Wicken (Vicia) in der Unterfamilie der Schmetterlingsblütler (Faboideae) innerhalb der Familie Hülsenfrüchtler (Fabaceae). Sie gehört zu den ersten Ackerpflanzen, die zur Zeit der Neolithischen Revolution (Bandkeramische Kultur) von Menschen angebaut wurden.
Kizin riwekekî bi toxime. Ew riwek ji bo xwarinê ga û golikan tê çandin. Toximî kizinan wek cehê teva kayê dikin û didin ajalan.
Vicia ervilia, commonly known as ervil[1] or bitter vetch, is an ancient grain legume crop of the Mediterranean region. Besides the English names, other common names include: gavdaneh (Persian), kersannah (Arabic), yero (Spanish), rovi (Greek), and burçak (Turkish).[2] The nutritional value of the grain for ruminant cattle has guaranteed the species' continued cultivation in Morocco, Spain and Turkey. The crop is easy to cultivate and harvest and can be grown on very shallow, alkaline soils.
The grain when split resembles red lentils. For human consumption the bitterness of the seeds needs to be removed through leaching by several changes of boiling water. Owing to this bitterness, it is unlikely that someone would accidentally confuse bitter vetch with red lentils.[3] According to Zohary and Hopf, only humans of the poorest economic classes consume this crop, or in times of famine;[4]. Pliny the Elder states that bitter vetch (ervum) has medicinal value like vetch (vicia), citing the letters of Augustus where the emperor wrote that he regained his health from a diet of bitter vetch (N.H. 18.38).
The grain is an excellent sheep and cattle feed concentrate. It has been held in high esteem by farmers in the Old World since the beginning of agriculture to improve the nutritional value of bulk feeds.[3]
The wild strains of bitter vetch are limited to an area that includes Anatolia and northern Iraq, with an extension south along the Anti-Lebanon Mountains of Syria and Lebanon. Traces of the earliest domesticated instances were recovered from several archeological sites in Turkey, with an uncorrected radiocarbon dating of the 7th and 6th millennia BC.[4]
Vicia ervilia, commonly known as ervil or bitter vetch, is an ancient grain legume crop of the Mediterranean region. Besides the English names, other common names include: gavdaneh (Persian), kersannah (Arabic), yero (Spanish), rovi (Greek), and burçak (Turkish). The nutritional value of the grain for ruminant cattle has guaranteed the species' continued cultivation in Morocco, Spain and Turkey. The crop is easy to cultivate and harvest and can be grown on very shallow, alkaline soils.
The grain when split resembles red lentils. For human consumption the bitterness of the seeds needs to be removed through leaching by several changes of boiling water. Owing to this bitterness, it is unlikely that someone would accidentally confuse bitter vetch with red lentils. According to Zohary and Hopf, only humans of the poorest economic classes consume this crop, or in times of famine;. Pliny the Elder states that bitter vetch (ervum) has medicinal value like vetch (vicia), citing the letters of Augustus where the emperor wrote that he regained his health from a diet of bitter vetch (N.H. 18.38).
The grain is an excellent sheep and cattle feed concentrate. It has been held in high esteem by farmers in the Old World since the beginning of agriculture to improve the nutritional value of bulk feeds.
The wild strains of bitter vetch are limited to an area that includes Anatolia and northern Iraq, with an extension south along the Anti-Lebanon Mountains of Syria and Lebanon. Traces of the earliest domesticated instances were recovered from several archeological sites in Turkey, with an uncorrected radiocarbon dating of the 7th and 6th millennia BC.
El yero es una leguminosa anual parecida a la algarroba, de la tribu Fabeae. Su nombre científico es Vicia ervilia (L.) Willd. o Ervum ervilia L.
Es una planta anual, ramificada y glabrescente que alcanza un tamaño de 20 a 40 cm de alto. Hierba erecta, con las hojas sin zarcillo o con zarcillo simple poco desarrollado, hojas compuestas que tienen de 4 a 20 pares de folíolos oblongo-lineares mucronados, de 5-15 × 1-4 mm; las inflorescencias con 1-4 flores blanquecinas con estrías violáceas de 6 a 12 mm, florece de abril a junio. Las legumbres miden de 15-30 × 5-6 mm con de 2 a 4 semillas.
Es un antiquísimo cultivo de granos de legumbre del Neolítico de la región del Mediterráneo. Otros nombres comunes son: kersannah (árabe), yero (castellano), rovi (griego), burcak (turco).[1] El valor nutricional del grano para rumiantes ha garantizado su continuo cultivo en Marruecos, España y Turquía. Es un cultivo fácil de realizar y de cosechar, pudiendo crecer en suelos muy someros y alcalinos.
Tiene un buen contenido nutritivo para los animales rumiantes y es un cultivo fácil de cultivar y recoger además de poder crecer en suelos someros y alcalinos, resiste mucho la sequía. Es un cultivo típico de algunas zonas de Castilla y La Mancha, pero no tanto en otras regiones de España. Su rendimiento medio en grano es de alrededor de los 2000 kg por hectárea.
Vicia ervilia fue descrita por (L.) Willd. y publicado en Species Plantarum. Editio quarta 3(2): 1103. 1802.[2]
Número de cromosomas de Vicia ervilia (Fam. Leguminosae) y taxones infraespecíficos: 2n=14[3]
Vicia: nombre genérico que deriva del griego bíkion, bíkos, latinizado vicia, vicium = la veza o arveja (Vicia sativa L., principalmente).[4]
ervilia: epíteto
El yero es una leguminosa anual parecida a la algarroba, de la tribu Fabeae. Su nombre científico es Vicia ervilia (L.) Willd. o Ervum ervilia L.
Erua (Vicia ervilia) Fabaceae familiako urteko sastraka landarea da, 50 cm inguru luze hazten dena, sortako lore horiak eta lekako fruitua ematen duena. Landare horren aleaz jateko irina egiten da. Mediterraneo aldeko lurralde guztietan izaten da.[1] Turkiako zenbait aztarnategi arkeologikotan K.a. VI. edo VII. milurteko aleak topatu dituzte.[2]
Erua (Vicia ervilia) Fabaceae familiako urteko sastraka landarea da, 50 cm inguru luze hazten dena, sortako lore horiak eta lekako fruitua ematen duena. Landare horren aleaz jateko irina egiten da. Mediterraneo aldeko lurralde guztietan izaten da. Turkiako zenbait aztarnategi arkeologikotan K.a. VI. edo VII. milurteko aleak topatu dituzte.
Vicia ervilia est une espèce de plantes dicotylédones de la famille de Fabaceae, sous-famille de Faboideae, originaire du bassin méditerranéen.
C'est une petite plante herbacée, annuelle, diploïde, auto-pollinisée, aux gousses lomentacées et aux graines anguleuses caractéristiques, qui fait partie des plus anciennes plantes domestiquées depuis le Néolithique dans le Croissant fertile. De nos jours, c'est une culture secondaire encore présente dans le bassin méditerranéen et en Asie du Sud-Ouest. Le principal producteur en est la Turquie.
Cette plante a des graines amères et toxiques, mais qui peuvent être consommées par des personnes ou des animaux après un traitement adéquat. Les graines doivent être bouillies dans de l'eau, et cette eau renouvelée plusieurs fois, pour permettre d'enlever la majeure partie de leur amertume, donnant un produit à la texture agréable et une saveur de noisette[2].
Vicia ervilia est une plante annuelle, herbacée, ramifiée et glabrescente, à tiges dressées ou ascendantes, ramifiées, pouvant atteindre de 20 à 50 cm de haut, dont les racines forment un réseau dense. C'est une herbe au port dressé, très ramifié, aux feuilles sans vrille ou avec une vrille simple, peu développée. Les feuilles, composées pennées, comptent de 4 à 20 paires de folioles mucronées, oblongues-linéaires, de 5 à 15 mm de long sur 1 à 4 mm de large, densément couvertes de poils apprimés. Elles portent à la base des stipules dentées, presque en forme de flèche[6]. Les inflorescences, portées par un pédoncule plus court que les feuilles, sont composées de 1 à 4 fleurs. Les fleurs, de 6 à 12 mm, ont des sépales soudés en tube, dont les extrémités (dents), en forme d'arêtes, sont plus longues que le tube. La corolle est blanchâtre, rosâtre ou bleu pâle, parfois avec des stries violettes[6]. Les gousses lomentacées (c'est-à-dire resserrées entre chaque graine), pendantes, de couleur jaune paille à maturité, mesurent de 15 à 30 mm de long sur 5 à 6 mm de large et comprennent 2 à 4 graines. Jusqu'à cinq gousses peuvent se développer à partir d'un même nœud[2]. Celles-ci sont de couleur marron ou avec un motif noir en surface, angulaires (tétrahédriques) ou globuleuses, glabres et ont 5 à 6 mm de diamètre. On compte de 25 000 à 35 000 graines par kg[5].
La plante est auto-compatible et auto-pollinisée. La floraison se produit d'avril à juin, la maturation des graines en juillet[6].
Les formes sauvages ressemblent fortement aux variétés cultivée, mais s'en distinguent par leurs gousses déhiscentes et leurs graines légèrement plus petites[7].
A l'instar d'autres légumineuses, les graines de la vesce amère contiennent divers facteurs antinutritionnels, notamment des glucosides cyanogénétiques, de la canavanine et des inhibiteurs de la trypsine[5].
On connaît des formes sauvages de Vicia ervilia et des formes cultivées (variétés traditionnelles locales et cultivars modernes) qui constituent deux pools géniques interfertiles, ayant le même nombre de chromosomes (2x=2n=14). Les formes sauvages se caractérisent par une croissance en rosette en culture sous serre, et par leurs gousses déhiscentes, trait contrôlé par deux gènes dominants[8].
Des cultivars modernes ont été sélectionnés au XXe siècle, comme par exemple le cultivar '0-4', créé en Grèce dans les années 1960 à partir de germoplasme collecté au cours des années 1930 et introduit depuis dans d'autres pays, ou la variété 'Ammara' sélectionnée au Liban. En Espagne, il existe cinq cultivars commerciaux : 'Huly', 'Taranto', 'Moro DA 5', 'Moro DA 131' et 'Moro DA 291'. Des études à l'ICARDA (Centre international de recherche agricole dans les zones arides) ont identifié des souches prometteuses et diversifiées pour l'agriculture en zones arides[8].
Les grains cassés ressemblent à des lentilles rouges. Pour la consommation humaine, l'amertume des graines doit être éliminée par lessivage à l'eau bouillante avec plusieurs changements d'eau. En raison de cette amertume, il est peu probable qu'on puisse accidentellement confondre la vesce ervilia avec des lentilles rouges[9]. Selon Zohary et Hopf, ces graines ne sont consommées que par les personnes appartenant aux classes économiques les plus pauvres, ou en temps de famine[7].
Pline l'Ancien indique que cette plante (ervum) a une valeur médicinale à l'instar de la vesce (vicia), citant des lettres d'Auguste dans lesquelles l'empereur romain écrivait qu'il avait recouvré la santé grâce à un régime de vesce amère (Histoire naturelle (Pline l'Ancien) 18.38).
En alimentation animale, ces graines sont un aliment concentré qui peut être donné en grandes quantités aux ruminants (ovins et bovins). La vesce amère a notamment été un aliment privilégié des vaches laitières en Espagne et au Maroc. Les graines sont généralement trempées au préalable afin de les rendre plus appétentes et plus digestes[8]. La plante entière est également utilisée comme fourrage.
Les agriculteurs de l'Ancien Monde l'ont tenu en haute estime depuis les débuts de l'agriculture pour améliorer la valeur nutritionnelle des aliments composés[9].
Les souches sauvages de Vicia ervilia ont une aire de répartition limitée à une région qui comprend essentiellement l'Anatolie, l'Arménie et le nord de l'Irak, avec une extension vers le sud le long des montagnes de l'Anti-Liban, y compris le mont Hermon et le Djebel el-Druze, en Syrie, au Liban et en Jordanie. Des traces des premiers cas domestiqués ont été retrouvées en Turquie dans plusieurs sites archéologiques, dont la datation par le radiocarbone non corrigée remonte au 7e et 6e millénaires avant J.-C.[7].
Vicia ervilia est une plante facile à cultiver et qui réussit bien dans les sols peu profonds. Les plantules s'établissent très rapidement après le semis. C'est une plante tolérante à la sécheresse et au froid et qui est efficace pour fixer l'azote atmosphérique. Cependant une étude australienne de 1996 montre que la nodulation se fait mal avec l'inoculum commercial de Rhizobium qui marche généralement bien avec d'autres espèces de la tribu des Fabeae et qu'il convient de prendre des précautions avant d'introduire la culture dans de nouvelles régions. En raison de leur port compact, ces plantes sont faciles à récolter et à collecter après les avoir déracinées. Les plantes mûres se recourbent sur le sol pendant le séchage, nécessitant ainsi l'utilisation d'élévateurs pour faciliter la récolte mécanique[2].
Les génotypes modernes de vesce amère se caractérisent par une germination rapide et des gousses indéhiscentes. La teneur en canavanine, acide aminé toxique, est relativement faible (0,01 à 0,2 % du poids sec des graines). Des rendements en graines de 3 tonnes / ha ont été atteints en Espagne. Le choix d'herbicides pour la maîtrise des mauvaises herbes dans les champs est limité, il est cependant possible de sélectionner au sein de l'espèce des souches présentant une meilleure tolérance aux herbicides[2].
Les graines de vesce amère sont riches en protéines (20 à 27 %) et sont appréciées comme aliments pour le bétail, les moutons et les chameaux, bien que chez certains ruminants, tels que moutons et chèvres, leur part dans la ration ne devrait pas excéder 25 %. Le traitement des graines (mouture, trempage, fermentation) est souvent pratiqué, même pour l'alimentation des ruminants. Ses graines et ses feuilles peuvent être toxiques pour les animaux monogastriques, tels que la volaille et les porcs. Chez l'homme, l'espèce a causé des cas de neurolathyrisme, trouble neurotoxique invalidant irréversible[2].
Selon Catalogue of Life (23 novembre 2016)[10] et INPN (23 novembre 2016)[11] :
Vicia ervilia est une espèce de plantes dicotylédones de la famille de Fabaceae, sous-famille de Faboideae, originaire du bassin méditerranéen.
C'est une petite plante herbacée, annuelle, diploïde, auto-pollinisée, aux gousses lomentacées et aux graines anguleuses caractéristiques, qui fait partie des plus anciennes plantes domestiquées depuis le Néolithique dans le Croissant fertile. De nos jours, c'est une culture secondaire encore présente dans le bassin méditerranéen et en Asie du Sud-Ouest. Le principal producteur en est la Turquie.
Cette plante a des graines amères et toxiques, mais qui peuvent être consommées par des personnes ou des animaux après un traitement adéquat. Les graines doivent être bouillies dans de l'eau, et cette eau renouvelée plusieurs fois, pour permettre d'enlever la majeure partie de leur amertume, donnant un produit à la texture agréable et une saveur de noisette.
Noms vernaculaires ers, ervilier, ervilière, lentille bâtarde, lentille du Canada, vesce amère, vesce bâtarde, vesce blanche, vesce ervilia,,.Sočna woka (Vicia ervilia) je rostlina ze swójby łušćinowcow (Fabaceae).
Jeli sy jedyn z mjenowanych njedostatkow skorigował(a), wotstroń prošu potrjecheny parameter předłohi {{Předźěłuj}}
. Podrobnosće namakaš w dokumentaciji.
Sočna woka (Vicia ervilia) je rostlina ze swójby łušćinowcow (Fabaceae).
Vicia ervilia, nota come ervil[1] o vecciola è un'antica leguminosa del bacino del Mediterraneo. Fra i nomi comuni si citano: bitter vetch in inglese, gavdaneh in persiano, kersannah in arabo, yero in spagnolo, rovi in greco e burçak in turco.[2] È stata una delle prime colture domesticate. Il valore nutrizionale della vecciola per la nutrizione di ruminanti ha garantito la coltivazione della V. ervilia in Marocco, Spagna e Turchia. La pianta è facile da coltivare e da raccogliere e può essere seminata in terreni alcalini, molto superficiali.
La vecciola quando si apre assomiglia alle lenticchie rosse. Per il consumo umano l'amaro dei semi dev'essere rimosso attraverso la lisciviazione fatta con numerosi cambi di acqua bollente. A causa di questa amarezza, è improbabile che qualcuno possa accidentalmente confondere la vecciola con le lenticchie rosse.[3] Secondo Zohary and Hopf, solo gli esseri umani delle più povere classi economiche consumano questa coltura, o soltanto in tempi di carestia;[4] comunque, Plinio il Vecchio scrive che la vecciola (ervum) ha delle proprietà medicinali, citando la lettera di Augusto nella quale l'imperatore romano scrisse di aver riacquistato la salute con una dieta a base di vecciola (N.H., 18.38).
La vecciola è un eccellente mangime concentrato per ovini e bovini. È stata tenuta in grande considerazione da parte degli agricoltori nel Vecchio Mondo dall'inizio dell'agricoltura per migliorare il valore nutrizionale di alimenti sfusi.[3]
I ceppi selvatici di vecciola sono limitati a un'area che comprende l'Anatolia e il nord dell'Iraq, con un prolungamento verso sud lungo l'anti-Libano, la Siria e il Libano. Tracce delle prime varietà addomesticate sono state trovate in diversi siti archeologici in Turchia, che hanno rivelato, al metodo del carbonio-14, di risalire all'VII e VI millennio a.C.[4]
Vicia ervilia, nota come ervil o vecciola è un'antica leguminosa del bacino del Mediterraneo. Fra i nomi comuni si citano: bitter vetch in inglese, gavdaneh in persiano, kersannah in arabo, yero in spagnolo, rovi in greco e burçak in turco. È stata una delle prime colture domesticate. Il valore nutrizionale della vecciola per la nutrizione di ruminanti ha garantito la coltivazione della V. ervilia in Marocco, Spagna e Turchia. La pianta è facile da coltivare e da raccogliere e può essere seminata in terreni alcalini, molto superficiali.
La vecciola quando si apre assomiglia alle lenticchie rosse. Per il consumo umano l'amaro dei semi dev'essere rimosso attraverso la lisciviazione fatta con numerosi cambi di acqua bollente. A causa di questa amarezza, è improbabile che qualcuno possa accidentalmente confondere la vecciola con le lenticchie rosse. Secondo Zohary and Hopf, solo gli esseri umani delle più povere classi economiche consumano questa coltura, o soltanto in tempi di carestia; comunque, Plinio il Vecchio scrive che la vecciola (ervum) ha delle proprietà medicinali, citando la lettera di Augusto nella quale l'imperatore romano scrisse di aver riacquistato la salute con una dieta a base di vecciola (N.H., 18.38).
La vecciola è un eccellente mangime concentrato per ovini e bovini. È stata tenuta in grande considerazione da parte degli agricoltori nel Vecchio Mondo dall'inizio dell'agricoltura per migliorare il valore nutrizionale di alimenti sfusi.
I ceppi selvatici di vecciola sono limitati a un'area che comprende l'Anatolia e il nord dell'Iraq, con un prolungamento verso sud lungo l'anti-Libano, la Siria e il Libano. Tracce delle prime varietà addomesticate sono state trovate in diversi siti archeologici in Turchia, che hanno rivelato, al metodo del carbonio-14, di risalire all'VII e VI millennio a.C.
Linzenwikke of ook wel bittere wikke of erve (Vicia ervilia) is een plant uit het geslacht wikke (vicia) uit de vlinderbloemenfamilie (Leguminosae).
Erve is een van de acht eerste plantensoorten die werden gedomesticeerd aan het begin van de neolithische revolutie[1]. De wilde vorm komt voor in de Vruchtbare Sikkel, meer specifiek in het anti-Libanon gebergte van de Levant (Libanon en West-Syrië), Anatolië, en het tegenwoordige Noord-Irak.
De gesplitste zaden lijken op linzen, maar zijn bitter en pas na herhaaldelijk weken en koken eetbaar voor mensen. Het werd en wordt wel gebruikt als veevoer. Plinius de Oudere vermeldt echter dat keizer Augustus het ook als medicijn gebruikte.[2]
Linzenwikke of ook wel bittere wikke of erve (Vicia ervilia) is een plant uit het geslacht wikke (vicia) uit de vlinderbloemenfamilie (Leguminosae).
Erve is een van de acht eerste plantensoorten die werden gedomesticeerd aan het begin van de neolithische revolutie. De wilde vorm komt voor in de Vruchtbare Sikkel, meer specifiek in het anti-Libanon gebergte van de Levant (Libanon en West-Syrië), Anatolië, en het tegenwoordige Noord-Irak.
De gesplitste zaden lijken op linzen, maar zijn bitter en pas na herhaaldelijk weken en koken eetbaar voor mensen. Het werd en wordt wel gebruikt als veevoer. Plinius de Oudere vermeldt echter dat keizer Augustus het ook als medicijn gebruikte.
Linsevikke (Vicia ervilia) hører til erteblomstfamilien og blir nyttet som matplante.
Ville stammer av linsevikke er begrenset til områder som omfatter Anatolia og nordlige Irak med en utvidelse sørover langs fjellene i Libanon. Spor av de tidligste domestiserte tilfeller har blitt avdekket fra flere arkeologiske funnsteder i Tyrkia som er tidfestet med ubekreftet karbondatering til 7. og 6. årtusen f.Kr.[1]
Den var en av de åtte grunnplantene i den neolittiske revolusjonen, og har vært viktig for sivilisasjonene rundt Middelhavet. Frukten egner seg spesielt godt som fôr for sau og storfe.[2]
Blomstene er hvite med svake lilla nervetråd-tegninger. Frøene i belgfrukten kan minne om røde linser, og for å spise perlebelgfrøene må disse kokes i flere omganger for å fjerne en ellers bitter smak.
På engelsk kalles den for bitter vetch, arabisk kersannah, spansk yero, gresk rovi, og tyrkisk burcak.[3] Næringsverdien fra linsevikke har garantert fortsatt kultivering i Marokko, Spania og Tyrkia. Planten er enkel å kultivere og høste, og kan bli dyrket på svært grunn, alkalisk jord. Det er restriksjoner i innførsel av linsevikke til Norge.
Linsevikke (Vicia ervilia) hører til erteblomstfamilien og blir nyttet som matplante.
Ville stammer av linsevikke er begrenset til områder som omfatter Anatolia og nordlige Irak med en utvidelse sørover langs fjellene i Libanon. Spor av de tidligste domestiserte tilfeller har blitt avdekket fra flere arkeologiske funnsteder i Tyrkia som er tidfestet med ubekreftet karbondatering til 7. og 6. årtusen f.Kr.
Den var en av de åtte grunnplantene i den neolittiske revolusjonen, og har vært viktig for sivilisasjonene rundt Middelhavet. Frukten egner seg spesielt godt som fôr for sau og storfe.
Blomstene er hvite med svake lilla nervetråd-tegninger. Frøene i belgfrukten kan minne om røde linser, og for å spise perlebelgfrøene må disse kokes i flere omganger for å fjerne en ellers bitter smak.
På engelsk kalles den for bitter vetch, arabisk kersannah, spansk yero, gresk rovi, og tyrkisk burcak. Næringsverdien fra linsevikke har garantert fortsatt kultivering i Marokko, Spania og Tyrkia. Planten er enkel å kultivere og høste, og kan bli dyrket på svært grunn, alkalisk jord. Det er restriksjoner i innførsel av linsevikke til Norge.
Wyka soczewicowata (Vicia ervilia (L.) Willd.) – gatunek rośliny jednorocznej z rodziny bobowatych. W formie dzikiej występuje w Azji Mniejszej, środkowej i zachodniej Azji (m.in. w północnym Iraku), północnej Afryce, w południowo-wschodniej i południowo-zachodniej Europie[2].
Jedna z pierwszych uprawianych roślin. Nasiona są gorzkie i trujące – do spożycia przez człowieka nadają się dopiero po wielokrotnym obgotowaniu[3]. Przeznaczane na paszę dla bydła i owiec. Uprawiana głównie w rejonie Morza Śródziemnego.
Wyka soczewicowata (Vicia ervilia (L.) Willd.) – gatunek rośliny jednorocznej z rodziny bobowatych. W formie dzikiej występuje w Azji Mniejszej, środkowej i zachodniej Azji (m.in. w północnym Iraku), północnej Afryce, w południowo-wschodniej i południowo-zachodniej Europie.
Vicia ervilia (L.) Willd., conhecida pelos nomes comuns de ervilha-de-pombo,[1] órobo[2] e gero,[3] é uma leguminosa anual, do grupo das ervilhacas, parecida com a garroba, pertencente à família Fabaceae. Foi uma das primeiras plantas que se conhece terem sido cultivadas, datando a sua domesticação do período Neolítico da região do Mediterrâneo.[4] O valor nutricional do grão para ruminantes garantiu o seu contínuo cultivo em Marrocos, Espanha e Turquia.
Vicia ervilia (L.) Willd., conhecida pelos nomes comuns de ervilha-de-pombo, órobo e gero, é uma leguminosa anual, do grupo das ervilhacas, parecida com a garroba, pertencente à família Fabaceae. Foi uma das primeiras plantas que se conhece terem sido cultivadas, datando a sua domesticação do período Neolítico da região do Mediterrâneo. O valor nutricional do grão para ruminantes garantiu o seu contínuo cultivo em Marrocos, Espanha e Turquia.
Burçak (Vicia ervilia), baklagiller familyasından 25–30 cm. boyunda, 8-10 çift yaprakçıktan oluşan, taneleri çok küçük, köşeli ve kırmızımtrak renkte olan bitki.
Yılık ve çok yıllık çeşitleri olan bitki dünyada Kuzey Yarım Küre'nin değişik bölgeleri ile Güney Tropik bölgelerde yetişir.[1] Türkiye'de Ege Bölgesi ve Orta Anadolu'da yeşil yaprakları koyunların beslenmesinde, taneleri ise damızlık boğalar için yem olmak üzere yetiştirilir.[2]
Burçak (Vicia ervilia), baklagiller familyasından 25–30 cm. boyunda, 8-10 çift yaprakçıktan oluşan, taneleri çok küçük, köşeli ve kırmızımtrak renkte olan bitki.
Yılık ve çok yıllık çeşitleri olan bitki dünyada Kuzey Yarım Küre'nin değişik bölgeleri ile Güney Tropik bölgelerde yetişir. Türkiye'de Ege Bölgesi ve Orta Anadolu'da yeşil yaprakları koyunların beslenmesinde, taneleri ise damızlık boğalar için yem olmak üzere yetiştirilir.
Vicia ervilia là một loài thực vật có hoa trong họ Đậu. Loài này được (L.) Willd. miêu tả khoa học đầu tiên.[1]
Vicia ervilia là một loài thực vật có hoa trong họ Đậu. Loài này được (L.) Willd. miêu tả khoa học đầu tiên.