Pungreker eller rekeborn (Mysida) er ein orden små krepsdyr som lever over heile verda. Dei liknar på små reker, men kan skiljast frå dei ved at dei har fjorten-seksten bein på framkroppen i staden for ti. Desse kan dog vera vanskelege å få auga på. Ein skil dei frå kril på at dei manglar gjeller (unnateke Lophogastrida).
Dei fleste pungreker er små (2-80 mm, i norske farvatn vanlegvis 10-20 mm) og slanke småkreps med mange veldig små todelte bein som vert brukt til å symje med. Dei har godt utvikla ryggskjold som dekker mesteparten av overkroppen, og fasettaugo på stilk. Det finst nesten 1000 beskrivne artar mysider, og dei lever på alle havdjupner. Dei fleste er altetarar som filtrerer alger, plankton og drivande detritus or vatnet.
Pungreker eller rekeborn (Mysida) er ein orden små krepsdyr som lever over heile verda. Dei liknar på små reker, men kan skiljast frå dei ved at dei har fjorten-seksten bein på framkroppen i staden for ti. Desse kan dog vera vanskelege å få auga på. Ein skil dei frå kril på at dei manglar gjeller (unnateke Lophogastrida).
Dei fleste pungreker er små (2-80 mm, i norske farvatn vanlegvis 10-20 mm) og slanke småkreps med mange veldig små todelte bein som vert brukt til å symje med. Dei har godt utvikla ryggskjold som dekker mesteparten av overkroppen, og fasettaugo på stilk. Det finst nesten 1000 beskrivne artar mysider, og dei lever på alle havdjupner. Dei fleste er altetarar som filtrerer alger, plankton og drivande detritus or vatnet.
Mysider, også kalt pungreker eller rekebarn, er en gruppe (orden) av storkreps. De ligner små reker og kroppslengden er som regel 5–30 mm. Hunnen oppbevarer eggene i en rugepose under brystpartiet. De har blæreformede likevektsorganer i de bakerste haleføttene. Øynene sitter på stilker, og skallet er ikke forkalket men snarere mykt og fleksibelt. Mysidene har i motsetning til rekene ikke fem par gangbein, men åtte par to-grenede lemmer på forkroppen. Et viktig kjenentegn er at yttergrenen til den andre antennen har form som en tydelig plate.[1] Arter som lever på grunt vann kan skifte farge avhengig av bakgrunnen og tiden på døgnet.
Mysider finnes i hav og brakkvann over hele verden, og det finnes både bentiske og pelagiske arter. Det er 72 arter i ferskvann, og de er konsentrert til de palearktiske og neotropiske faunaregionene. Det er vanlig å observere dem på grunt vann mellom steiner, tang og tare, men det finnes også mange dypvannsarter helt ned til 1.000 meters dyp. Om vinteren trekker mange arter dypere enn på sommeren. Et individ kan forflytte seg 600 meter oppover vertikalt i vannsøylen i løpet av en natt.[2]
Gruppens arter livnærer seg av plankton eller dødt organisk materiale (debris), og den skiftende kanuflasjon som varierer med lys- og varmeforhold hjelper mysidene til å unngå å bli byttedyr selv. Levealderen blir inntil to år, og hunnene legger normalt egg en eller to ganger i løpet av livet.
Mange arter er vanlig langs norskekysten, for eksempel Hemimysis lamornae, tangmysid og elveosmysis. Av ferskvannsartene er Mysis relicta den mest kjente.
De skilles fra krill ved at mysidene ikke har gjeller, og det faktum at den tidligere underordenen Lophogastrida hadde gjeller var medvirkende til at den ble flyttet ut av myside-gruppen. Dyphavsartene i Lophogastrida har blitt plassert i en egen orden. To forskere ved Universitetet i Bergen har foreslått å flytte de hovedsakelig grottelevende familiene Lepidomysidae og Stygiomysidae til en egen orden, Stygiomysida.
Taksonomien til storkreps er komplisert og flere av gruppen er utdødd. Det er generelt omstridt å fin-inndele organismer taksonomisk. En moderne oppdatering av systematikken gis av Martin og Davis[3], som følgende oversikt følger ned til nivået orden, mens lavere nivåer følger stort sett WoRMS-databasen.[4]. Utdødde grupper er markert med †.
Mysider, også kalt pungreker eller rekebarn, er en gruppe (orden) av storkreps. De ligner små reker og kroppslengden er som regel 5–30 mm. Hunnen oppbevarer eggene i en rugepose under brystpartiet. De har blæreformede likevektsorganer i de bakerste haleføttene. Øynene sitter på stilker, og skallet er ikke forkalket men snarere mykt og fleksibelt. Mysidene har i motsetning til rekene ikke fem par gangbein, men åtte par to-grenede lemmer på forkroppen. Et viktig kjenentegn er at yttergrenen til den andre antennen har form som en tydelig plate. Arter som lever på grunt vann kan skifte farge avhengig av bakgrunnen og tiden på døgnet.
Mysider finnes i hav og brakkvann over hele verden, og det finnes både bentiske og pelagiske arter. Det er 72 arter i ferskvann, og de er konsentrert til de palearktiske og neotropiske faunaregionene. Det er vanlig å observere dem på grunt vann mellom steiner, tang og tare, men det finnes også mange dypvannsarter helt ned til 1.000 meters dyp. Om vinteren trekker mange arter dypere enn på sommeren. Et individ kan forflytte seg 600 meter oppover vertikalt i vannsøylen i løpet av en natt.
Gruppens arter livnærer seg av plankton eller dødt organisk materiale (debris), og den skiftende kanuflasjon som varierer med lys- og varmeforhold hjelper mysidene til å unngå å bli byttedyr selv. Levealderen blir inntil to år, og hunnene legger normalt egg en eller to ganger i løpet av livet.
Mange arter er vanlig langs norskekysten, for eksempel Hemimysis lamornae, tangmysid og elveosmysis. Av ferskvannsartene er Mysis relicta den mest kjente.
De skilles fra krill ved at mysidene ikke har gjeller, og det faktum at den tidligere underordenen Lophogastrida hadde gjeller var medvirkende til at den ble flyttet ut av myside-gruppen. Dyphavsartene i Lophogastrida har blitt plassert i en egen orden. To forskere ved Universitetet i Bergen har foreslått å flytte de hovedsakelig grottelevende familiene Lepidomysidae og Stygiomysidae til en egen orden, Stygiomysida.
