dcsimg

Hidrofílids ( الكتالونية )

المقدمة من wikipedia CA

Els hidrofílids (Hydrophilidae) són una família d'insectes coleòpters i els escarabats d'aigua per excel·lència, tot i incloure també espècies estrictament aèries.[8] El crit estrident que emeten les larves de les espècies més grosses, quan se senten agredides, resulta força singular dins el món dels macroinvertebrats aquàtics, pràcticament mut per a l'oïda humana.[8] Les espècies d'Hydrophilus són considerades com a veritables plagues en els vivers de peixos, mentre que d'altres són voraces consumidores de larves de mosquits i, per tant, són potencials agents de control biològic de plagues.[9] És una família cosmopolita: la Hispaniola,[10] els Emirats Àrabs Units,[11] Nova Guinea,[12] les illes Britàniques,[13] les illes Seychelles,[14] Nova Zelanda,[15] el Canadà,[16] Austràlia,[17][18][19] etc.[20][21][22][23][24][25][26][27][28]

Morfologia

Entre els seus integrants existeixen espècies que fan al voltant d'1 mm i d'altres, gairebé cinc centímetres, com és el cas de l'escarabat aquàtic platejat (Hydrous piceus), l'escarabat més gros d'Europa en segon lloc després del seu parent aeri: l'escanyapolls (Lucanus cervus). Els adults tenen el cos ovalat o arrodonit, molt convex per dalt i plànol per baix, i sempre de colors negres o molt foscos (tot i que algunes espècies presenten taques o línies marrons groguenques, o brillantors verdoses o blaves). Palps maxil·lars molt més llargs que les antenes.[29] Antenes amb 7-9 segments amb el primer segment allargat i els 3 o 4 darrers formant una mena de maça coberta de pèls curts, algunes vegades allargada i poc compacta. Tant les larves com els adults han de captar aire atmosfèric respectivament per mitjà d'un atri estigmàtic respiratori en la regió posterior o bé formant una bombolla que regeneren a través de les antenes a la zona ventral, proveïda de pèls hidròfobs. Aquesta bombolla els dóna un aspecte platejat dins de l'aigua, que és l'origen de llur nom col·loquial.[8][30]

Ecologia

Les larves, de cos tendre i apetitós per a multitud d'insectívors, s'amaguen entre la vegetació de les vores de rius, estanys i basses.[8]

Els seus desplaçaments lents i de poca traça, caminant o nedant, fan que siguin espècies amb una dieta més aviat vegetariana o detritívora, però no fan gaires fàstics per una bona ració de proteïna animal si se'ls posa fàcil. Les larves són preferentment carnívores de petits invertebrats (gastròpodes, cucs, crustacis i larves d'insectes) o també d'algun vertebrat, en el cas de les espècies més grosses. Tampoc són estranys els casos de canibalisme.[8] L'única excepció a tots ells és el Gènere Helochares, el qual és fitòfag.[31][32]

Embolcallen llurs ous dins d'un capoll de seda molt dens amb un extrem en forma de tub allargat que serveix per a respirar. La majoria dels capolls s'adhereixen a la vegetació que sura o en indrets adjacents a les ribes dels cursos d'aigua. No obstant això, els adults dels gèneres Spercheus i Helochares porten llurs ous en una bossa ventral i els capolls d'Hidrophilus i Hydrochara suren lliurement a l'aigua.[33][32] A més, n'hi ha d'altres espècies que fan la posta entre matèria orgànica en descomposició.[34]

Taxonomia

Hi ha al voltant de 2.803 espècies i 168 gèneres[35][36] agrupats, de manera incompleta, en les següents subfamílies:

Referències

  1. Latreille, P.A., 1802: Histoire naturelle, générale et particulière des Crustacés et des Insectes. Vol. 3. F. Dufart, París
  2. uBio (anglès)
  3. Bouchard, P. et al.2011. Family-group names in Coleoptera (Insecta). ZooKeys 88: 1.
  4. 4,0 4,1 Lawrence, J. F. & Newton, A. F., Jr., 1995. Families and subfamilies of Coleoptera (with selectes genera, notes, references and data on family-group names). A: Pakaluk i Slipinski (Eds.). Biology, phylogeny and classification of Coleoptera: Papers celebrating the 80th birthday of Roy A. Crowson. Muzeum i Instytut Zoologii PAN, Varsòvia. Pàgs. 779-1006. ISBN 8385192344
  5. 5,0 5,1 Australian Faunal Directory (anglès)
  6. 6,0 6,1 Discover Life (anglès)
  7. 7,0 7,1 Catalogue of Life (anglès)
  8. 8,0 8,1 8,2 8,3 8,4 J. Ortiz i M. Ordeix (ed.), 2009: Espiadimonis, nàiades, sabaters i cuques de capsa. Els macroinvertebrats dels rius i zones humides de Catalunya. Pàgs. 72-73. Centre d'Estudis dels Rius Mediterranis - Museu Industrial del Ter i Eumo Editorial. Manlleu i Vic. ISBN 978-84-9766-357-1.
  9. ZipCodeZoo (anglès)
  10. Perez-Gelabert, Daniel E., 2008. Arthropods of Hispaniola (Dominican Republic and Haiti): A checklist and bibliography Zootaxa 1831: 1–530.
  11. Fikáček, M.; Gentili, E.; Short, A.E.Z., 2010: Order Coleoptera, family Hydrophilidae. Arthropod fauna of the UAE, 3: 135–165
  12. Hansen, M., 1997: A new subfamily for a remarkable new genus and species of Hydrophilidae from New Guinea (Coleoptera: Hydrophilidae). Annales zoologici, 47: 107–110.
  13. Hayward, P.J.; Ryland, J.S. (Ed.), 1990. The marine fauna of the British Isles and North-West Europe: 1. Introduction and protozoans to arthropods. Clarendon Press: Oxford, Gran Bretanya. ISBN 0198573561. 627 pàgines.
  14. Jäch, M.A.; Madl, M., 2009: Water beetles of Seychelles (Coleoptera). Pàgs. 11-35, plates 1-2. A: Gerlach, J. (ed.) The Coleoptera of the Seychelles Islands. Pensoft Publishers, Sofia-Moscou. ISBN 9789546424983.
  15. Macfarlane, R.P. et al., 2010: (Chapter) Nine Phylum Arthropoda Subphylum Hexapoda Protura, springtails, Diplura, and insects. Pàgs. 233-467. A: Gordon, D.P. (ed.): New Zealand inventory of biodiversity. Vol. 2. Kingdom Animalia. Chaetognatha, Ecdysozoa, ichnofossils. Canterbury University Press, Christchurch, Nova Zelanda. ISBN 978-1-87725793-3.
  16. Majka, C.G., 2008: The aquatic Coleoptera of Prince Edward Island, Canada: new records and faunal composition. A: Majka, C.G.; Klimaszewski, J. (eds.) Biodiversity, biosystematics, and ecology of Canadian Coleoptera. ZooKeys, 2: 239-260. «Enllaç».
  17. Gentili, E., 2000. The Paracymus of Australia (Coleoptera, Hydrophilidae). Records of the South Australian Museum 33(2): 101-122.
  18. Gentili, E., 1992. The Notohydrus of Australia (Coleoptera, Hydrophilidae). Bollettino della Società Entomologica Italiana 124(1): 21-26.
  19. Watts, C.H.S., 2002. Checklists & guides to the identification, to genus, of adult & larval Australian water beetles of the families Dytiscidae, Noteridae, Hygrobiidae, Haliplidae, Gyrinidae, Hydraenidae and the superfamily Hydrophiloidea (Insecta: Coleoptera). Identification & Ecology Guide, núm. 43. Albury: Co-operative research Centre for Freshwater Ecology viii, 110 pp.
  20. GBIF (anglès)
  21. Catalogue of Palearctic Coleoptera. Vol. 2, pàg. 44, ed. I. Lobl, & A. Smetana, Apollo Books, Stenstrup, Dinamarca, 2004. ISBN 8788757749«PDF».
  22. Blackwelder, R.E., 1944. Checklist of the coleopterous insects of México, Central America, The West Indies, and South America. U.S. National Museum Bull.
  23. Bertrand, H., 1972. Larves et Nymphes des Coléoptères Aquatiques du Globe. París: Paillart, 804 pp.
  24. Bertrand, H., 1977. Larves et Nymphes des Coléoptères Aquatiques du Globe. Errata et Addenda. Abbeville: Paillart, 19 pp.
  25. Gentili, E., 1996. Notes on the Anacaenini from Australia and Melanesia with descriptions of new species (Coleoptera, Hydrophilidae). Giornale Italiano di Entomologia 8: 177-189.
  26. Gentili, E., 1981. The genera Laccobius and Nothydrus (Coleoptera, Hydrophilidae) in Australia and New Zealand. Records of the South Australian Museum 18(7): 143-154.
  27. Beetles of Florida (anglès)
  28. R. W. Merritt, K. W. Cummins, M.B. Berg, 2008. Aquatic Insects of North America. Kendall/Hunt. ISBN 0757550495.
  29. Bastidas, Rodolfo i Zavala, Yanet, 1995. Principios de Entomología Agrícola. Ediciones Sol de Barro, ISBN 9802450065.
  30. Instituto Nacional de Biodiversidad de Costa Rica (castellà)
  31. Anderson, J.M.E., 1976 Aquatic Hydrophilidae (Coleoptera). The biology of some Australian species with descriptions of immature stages reared in the laboratory. Journal of the Australian Entomological Society 15(2): 219-228.
  32. 32,0 32,1 Hansen, M., 1987. The Hydrophiloidea (Coleoptera) of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomologica Scandinavica. Leiden: E.J. Brill, vol. 18, 254 pp.
  33. Lawrence, J.F. & Britton, E.B., 1994. Australian Beetles. Melbourne: Melbourne University Press x 192 pp.
  34. Hansen, M., 1990. Australian Sphaeridiinae (Coleoptera: Hydrophilidae): a taxonomic outline with descriptions of new genera and species. Invertebrate Taxonomy 4(2): 317-395.
  35. Hansen, M., 1999. Hydrophiloidea (s.str.) (Coleoptera). pàgs. 1-416. A: Hansen, M. (ed.). World Catalogue of Insects. Stenstrup : Apollo Books Vol. 2, 416 pp.
  36. Zahradník, J., 1990. Guía de los Coleópteros de España y de Europa. Omega, Barcelona, 570 pp. ISBN 842820781X.

Bibliografia

  • Hansen, M., The hydrophilid beetles: phylogeny, classification and a revision of the genera (Coleoptera, Hydrophiloidea). Biologiske Skrifter, 40, 1991, ISSN 0366-3612, ISBN 87-7304-226-9
  • Lawrence, J.F., 1982. Coleoptera. A: Parker, S.P., Synopsis and Classification of Living Organisms, vol. 2. McGraw-Hill, Nova York: 482-553.
  • Leschen, R. A. B.; Beutel, R. G. i Lawrence, J. F. (Editors); Slipinski, A. (Associate editor), 2009. Handbook of zoology. Coleoptera, Beetles, vol. 2: Morphology and Systematics (Elateroidea, Bostrichiformia, Cucujiformia partim).
  • Prokin, A.A., 2009: New water scavenger beetles (Coleoptera: Hydrophilidae) from the Mesozoic of Mongolia, Paleontologicheskii zhurnal, (2009) 6: 58-62. En rus, traducció a l'anglès al Paleontological Journal, 43(6): 660-663. ISSN 0031-0301
  • Slipinski, S.A., Leschen, R.A.B. & Lawrence, J.F., Order Coleoptera (Linnaeus, 1758). A: Z.-Q. Zhang (ed.), Animal biodiversity: An outline of higher-level classification and survey of taxonomic richness. Zootaxa, 2011. 3148: 203-208.
  • Spangler, P.J., 1991. Hydrophilidae (Hydrophiloidea). pàgs. 355-358. A: Stehr, F.W. (ed.). Immature Insects. Coleoptera and Diptera. Dubuque, Iowa: Kendall-Hunt. Vol. 2 xvi, 975 pp.

Enllaços externs

En altres projectes de Wikimedia:
Commons
Commons Modifica l'enllaç a Wikidata
Viquiespècies
Viquiespècies
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autors i editors de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia CA

Hidrofílids: Brief Summary ( الكتالونية )

المقدمة من wikipedia CA

Els hidrofílids (Hydrophilidae) són una família d'insectes coleòpters i els escarabats d'aigua per excel·lència, tot i incloure també espècies estrictament aèries. El crit estrident que emeten les larves de les espècies més grosses, quan se senten agredides, resulta força singular dins el món dels macroinvertebrats aquàtics, pràcticament mut per a l'oïda humana. Les espècies d'Hydrophilus són considerades com a veritables plagues en els vivers de peixos, mentre que d'altres són voraces consumidores de larves de mosquits i, per tant, són potencials agents de control biològic de plagues. És una família cosmopolita: la Hispaniola, els Emirats Àrabs Units, Nova Guinea, les illes Britàniques, les illes Seychelles, Nova Zelanda, el Canadà, Austràlia, etc.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autors i editors de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia CA

Vodomilovití ( التشيكية )

المقدمة من wikipedia CZ

Vodomilovití (Hydrophilidae) je čeleď brouků.

Čeleď obsahuje značné množství druhů, které jsou rozšířeny téměř po celém světě. Zástupci této čeledi bývají dobří letci s typickým tmavým zabarvením. Velikost dospělých brouků je závislá na druhu, nejmenší druhy mají 1 milimetr a největší druhy dosahují délky 10 centimetrů [zdroj?]. Pro celou čeleď je typický způsob dýchání, kdy je na zadeček vzduch dopravován pomocí tykadel

Vodomilovití se živí řasami, proto zpravidla žijí v mělké, na řasy bohaté vodě. Pro rozmnožování vytváří samice kokony do nichž nakladou od padesáti do sta vajec, ze kterých se vylíhnou masožravé larvy, živící se červy a hmyzem.

Zástupci

Externí odkazy

Pahýl
Tento článek je příliš stručný nebo postrádá důležité informace.
Pomozte Wikipedii tím, že jej vhodně rozšíříte. Nevkládejte však bez oprávnění cizí texty.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia autoři a editory
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia CZ

Vodomilovití: Brief Summary ( التشيكية )

المقدمة من wikipedia CZ

Vodomilovití (Hydrophilidae) je čeleď brouků.

Čeleď obsahuje značné množství druhů, které jsou rozšířeny téměř po celém světě. Zástupci této čeledi bývají dobří letci s typickým tmavým zabarvením. Velikost dospělých brouků je závislá na druhu, nejmenší druhy mají 1 milimetr a největší druhy dosahují délky 10 centimetrů [zdroj?]. Pro celou čeleď je typický způsob dýchání, kdy je na zadeček vzduch dopravován pomocí tykadel

Vodomilovití se živí řasami, proto zpravidla žijí v mělké, na řasy bohaté vodě. Pro rozmnožování vytváří samice kokony do nichž nakladou od padesáti do sta vajec, ze kterých se vylíhnou masožravé larvy, živící se červy a hmyzem.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia autoři a editory
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia CZ

Wasserkäfer ( الألمانية )

المقدمة من wikipedia DE
 src=
Hydrophilus sp. (fossile Exemplare)

Die Wasserkäfer (Hydrophilidae), auch Kolbenwasserkäfer oder Wasserfreunde (engl. Water scavenger beetles) genannt, sind eine Familie der Käfer. Über ihre Abgrenzung existieren verschiedene Auffassungen. Einige Forscher bevorzugen eine enge Abgrenzung, die im Wesentlichen die Unterfamilien Hydrophilinae und Sphaeridiinae umfasst[1]. Die Unterfamilien Helophorinae, Georissinae, Hydrochinae und Spercheinae wären demgemäß eigenständige Familien. Nach der eher traditionellen Auffassung werden diese weiterhin als Unterfamilien geführt[2]. Hier wird dieser weiten Abgrenzung gefolgt. Die Familie umfasst dementsprechend 3335 Arten in 176 Gattungen (Stand: 2010)[3].

Die Mehrzahl aller Hydrophiliden entwickeln sich im Wasser, die meisten leben auch als Imagines dort. Die Georissinae leben in feuchten Habitaten der Uferzone. Die Vertreter der Unterfamilie Sphaeridiinae leben überwiegend in Mist und faulenden Stoffen ohne Bezug zu Gewässern. In allen Gruppen gibt es allerdings eine Reihe von Ausnahmen mit abweichender Lebensweise.

Merkmale

Die meisten Hydrophiliden haben einen mehr oder weniger abgeflachten, ovalen Körperbau. Kopf, Halsschild und Flügeldecken bilden meist eine geschlossene Kontur, der Halsschild ist an der Basis (das ist die Seite zu den Flügeldecken hin) am breitesten und in gleichmäßiger Rundung zum Kopf hin verengt, er ist fast immer deutlich breiter als lang. Der Hinterrand weist meist eine zusätzliche innere Kante auf, die ihn fest und unbeweglich an die Flügeldecken anschließt. Normalerweise ist auch die Unterseite des vorderen Brustsegments (Prosternum) nach hinten in einen starken Fortsatz verlängert, der in eine Aussparung der Mittelbrust eingreift (Ausnahme: Georissinae). In Verbindung mit der meist glatten, unbehaarten oder schwach behaarten Oberfläche ergibt sich Verminderung des Wasserwiderstands (Stromlinienform). Bei einigen Unterfamilien wie den Helophorinae oder den Georissinae ist der Halsschild an der Basis verengt und der Körperumriss dadurch eingeschnürt, diese Gruppen besitzen kein Schwimmvermögen. Immer sitzt der Kopf dicht am Halsschild an, meist ist er bis zu den Augen in diesen eingezogen. Viele Arten ohne Schwimmvermögen sind kurzoval und hoch gewölbt mit flacher Unterseite, normalerweise aber ohne die Fähigkeit, sich einzukugeln. Im Gegensatz zur meist schwach behaarten Oberseite ist die gesamte Unterseite meist mit einer sehr feinen und dichten, wasserabstoßenden Behaarung überzogen, die die Atmung unterstützt (vgl. u.).

Die meist kräftigen Beine besitzen in der Regel fünf, selten nur vier Fuß(Tarsal-)glieder. Bei im Wasser lebenden und schwimmfähigen Formen ist meist ein lockerer Saum aus verlängerten Schwimmhaaren an den Mittel- und Hinterbeinen ausgeprägt. Die meisten Hydrophilidae sind aber relativ schlechte Schwimmer, die nur stehende oder nur schwach fließende Gewässer besiedeln. Die Schenkel der meisten Arten sind abgeflacht und tragen auf der Innenseite eine Vertiefung, in die die Schienen eingelegt werden können. Einige Arten besitzen zusätzlich noch Fühlergruben an der Vorderbrust. Fast alle Arten besitzen voll ausgebildete Hinterflügel und sind oft gute Flieger.

Das besondere Merkmal aller Vertreter dieser Familie sind die sieben- bis neungliedrigen kolbenartigen Fühler, denen sie auch ihren Namen verdanken. Die letzten drei Glieder bilden eine samtartig behaarte Keule (bei einigen Gruppen sind ein oder zwei weitere Glieder an die Keule angeschlossen). Die an den Unterkiefern und an der Unterlippe befindlichen Taster sind so lang wie die Fühler oder länger. Diese Umkehrung der üblichen Längenverhältnisse geht einher mit einer teilweisen Übernahme der Fühlerfunktion (Riechen und Schmecken) durch die Taster, da die Fühler in den Dienst der Atmung getreten sind. Die Speicherung von Atemluft erfolgt unter den Flügeldecken und in der feinen wasserabstoßenden Behaarung der Bauchseite, diese ermöglicht auch ein längeres Untertauchen durch Sauerstoffaufnahme in den Luftüberzug aus dem Wasser („physikalische Kieme“ oder Plastronatmung). Zum Luftschöpfen berührt der Käfer die Wasseroberfläche mit der linken oder rechten Kopfseite, zuweilen kurz hintereinander die Seite wechselnd. Der Fühler der betreffenden Seite wird an die Wasseroberfläche gelegt, an ihm entlang wird die Luft mit Fühlervibrieren und pumpenden Bewegungen des Hinterleibes über eine von den herabgeklappten letzten Fühlergliedern bedeckte, feine Haarrinne an der Kopfseite zur Vorderbrust und von da über die ganze Körperunterseite und in die Tracheenstämme geleitet.

Am Hinterleib der Käfer sind fünf, selten nur vier, Bauchplatten (Sternite) sichtbar, die unter den Flügeldecken verborgenen Tergite sind normalerweise sieben, d. h. zwei mehr, denen keine Sternite entsprechen.

Entwicklung und Larven

Hydrophiliden sind getrenntgeschlechtlich, nur von sehr wenigen Arten (z. B. Anacaena lutescens) ist alternativ eine parthenogenetische Fortpflanzung nachgewiesen worden. Die Weibchen fast aller Arten besitzen einen Spinnapparat am Hinterleibsende, mit dem ein Kokon gesponnen wird, in den die befruchteten Eier einzeln oder in kleinen Gelegen abgelegt werden. Der Kokon besteht aus einer zweilagigen Schutzhülle aus Proteinen (Seide), er besitzt oft eine kunstvolle Struktur, die für die Gattungen typisch ist und zur Bestimmung dienen kann. Ein schlotähnliches Gebilde am Kokon dient vielen wasserlebenden oder in anderen feuchten Substraten lebenden Arten der Erneuerung der Atemluft für die Brut. Der Kokon wird meist an Steine oder Pflanzen angeheftet, bei wenigen Hydrophilinae (z. B. Hydrophilus und Hydrochara) treibt er frei im Wasser. Andere Gattungen (z. B. Spercheus und Helochares) tragen ihn angeheftet an der Bauchseite des Hinterleibs bis zum Schlupf der Larven mit sich herum.

Fast alle Arten besitzen drei Larvenstadien, wenige Arten (in den Gattungen Helophorus, Georissus und Sphaeridium) ausnahmsweise nur zwei. Die Larvalentwicklung ist in der Regel relativ rasch, meist ein bis zwei Monate. Fast alle Arten in allen Unterfamilien besitzen räuberische Larven, während die Imagines zum Teil auch Pflanzenfresser (phytophag) sind. Viele Gruppen, die in Dung oder feuchtem Detritus leben, jagen vor allem Fliegenmaden. Die Larven[2] sind in der Regel langgestreckt mit nach vorn vorgestrecktem (prognathen) oder schwach nach unten geneigtem Kopf. Sie sind normalerweise nur schwach sklerotisiert (vor allem der Hinterleib) und oft überwiegend weißlich gefärbt. Seitlich am Kopf sitzen meist fünf oder sechs knopfförmige Larvenaugen (Stemmata oder Ocelli). Die Mandibeln sind zum Beutefang umgestaltet und haben die basale Kaufläche (Mola) und den beweglichen, fingerartigen Fortsatz (Prostheca) zurückgebildet, häufig sind sie als nach vorn vorstehende, sichelförmige und oft mehrzähnige Zangen ausgebildet. Auch die Larven besitzen in der Regel lange, viergliedrige Maxillarpalpen, die genauso lang wie die Fühler oder sogar etwas länger sind. Die meisten Arten haben relativ lange, fünfgliedrige Beine, es kommen aber Arten mit teilweise oder ganz reduzierten Beinen vor. Der Hinterleib ist zehnsegmentig und normalerweise recht langgestreckt, oft ist er sekundär durch Hautfalten geringelt. Am Hinterende des zehnten Segments sitzen zwei in der Regel kurze, eingliedrige Fortsätze, die Urogomphi (bei Helophorus sind sie lang und dreigliedrig), diese sind Sinnesorgane, die vor von hinten nähernden Feinden warnen. An den Seiten des Hinterleibs sitzen manchmal zipfelförmige Fortsätze, bei der Gattung Berosus lange, fadenförmige Tracheenkiemen. Meist steigt das erste Larvenstadium zur Oberfläche empor, um Luft zu tanken[4]. Viele Hydrophilidenlarven haben am Hinterleib (am achten Segment) ein Paar offene Stigmen, die sich in einen kleinen, luftgefüllten Vorraum (Atrium) öffnen. Sie sitzen meist als Lauerjäger im Pflanzengewirr im Bereich der Wasseroberfläche, so dass sie über das Atrium Luft atmen können, atmen ansonsten aber auch untergetaucht über die Haut. Die Larven der bodenlebenden Helophorinae, Epimetopinae und Georissinae sind durchgängig Luftatmer mit offenen Stigmen.

Hydrophiliden verpuppen sich außerhalb des Wassers. Dazu läuft das letzte Larvenstadium ans Ufer und gräbt sich im Laub oder weichen Erdreich eine kleine Puppenkammer, in der die Verpuppung stattfindet. Die Puppen der Hydrophiliden sind normalerweise weiß gefärbt mit roten Augen. Sie besitzen normalerweise am Kopf, Rumpf und Hinterleib zahlreiche stiftförmige Fortsätze mit einer Borste am Ende, die als Styli bezeichnet werden. Ihre Funktion ist vermutlich, zu engen Bodenkontakt (mit Gefahr der Verpilzung) zu verhindern. Zahl und Position der Styli sind gattungsspezifisch.

Die meisten Hydrophiliden besitzen eine Generation pro Jahr. In gemäßigten Breiten wie Mitteleuropa ist das überwinternde Stadium in der Regel der Käfer (Imaginalüberwinterer).

Lebensweise und Verbreitung

Die Lebensweise der Hydrophiliden ist je nach Unterfamilie recht verschiedenartig und auch innerhalb der Unterfamilien variabel. Die folgende Aufstellung bietet eine Übersicht.

  • Helophorinae: Die Helophorinae leben auf der Nordhalbkugel mit Verbreitungsschwerpunkt in der Paläarktis, einiger Arten auch in Nordamerika (Nearktis) und im Norden Afrikas (Äthiopis) und im nördlichsten Abschnitt der Orientalis in Ostasien. Von den etwa 200 Arten der einzigen Gattung Helophorus leben 30 auch in Mitteleuropa. Die meisten Arten leben aquatisch in stehenden Gewässern (z. B. Helophorus aquaticus), eine Reihe von Arten sind aber terrestrisch und bodenlebend ohne jede Beziehung zu Gewässern (Untergattung Empleurus), sie bevorzugen dann in der Regel vegetationsarme Lebensräume. Die wasserlebenden Arten legen ihren Eikokon ins Wasser, wobei die Verlängerung wie ein Strohhalm bis zur Wasseroberfläche reicht. Die Larven sind Räuber, über die Ernährung der Imagines ist wenig bekannt. Einige der terrestrischen Arten sind Pflanzenfresser, die sogar vereinzelt als landwirtschaftliche Schädlinge gemeldet wurden. Die wasserlebenden Käfer sind bodenlebend ohne Schwimmvermögen.
  • Epimetopinae: Die ca. 25 Arten dieser Unterfamilie leben in Amerika, Nordafrika und Ostasien. Sie leben in Gewässern verschiedener Art.
  • Georissinae: Die gut 70 Arten der einzigen Gattung Georissus sind weltweit verbreitet, drei Arten kommen auch in Mitteleuropa vor. Larven und Imagines leben im feuchten Uferschlamm am Rande von Gewässern. Die nur zwei Millimeter langen Käfer laufen auf der Oberfläche, sie sind in der Regel mit einem Überzug aus getrocknetem Schlamm gut getarnt. Die Larven sind Räuber, v. a. von Fliegenmaden, die Käfer selbst fressen zersetztes Pflanzenmaterial.
  • Hydrochinae: Die einzige Gattung Hydrochus ist weltweit verbreitet, sie umfasst ca. 90 Arten, davon fünf auch in Mitteleuropa. Die Käfer und ihre Larven leben in der Uferzone von meist kleinen stehenden Gewässern zwischen Wasserpflanzen, von denen sich die Käfer ernähren.
  • Spercheinae: Die gut 20 Arten der einzigen Gattung Spercheus leben beinahe weltweit, fehlen aber in Nordamerika. Einzige mitteleuropäische Art ist Spercheus emarginatus. Sowohl die Käfer wie auch ihre Larven leben in pflanzenreichen Gewässern, wo sie oft von unten am Oberflächenhäutchen des Wassers hängen. Als Ausnahme bei den Hydrophiliden sind nicht nur die Käfer selbst, sondern auch die Larven Pflanzenfresser. Es wurde berichtet, wie sie mit spezialisierten Borsten treibende Algen zusammenkehren und aus dem Wasser filtern können[5][6]. Diese filtrierende Lebensweise ist unter den Käfern einzigartig. Daneben gibt es aber auch Hinweise auf Ernährung von lebenden und toten Insekten, einschließlich Kannibalismus[7].
  • Horelophinae: Diese Unterfamilie umfasst eine einzige Gattung mit einer einzigen Art: Horelophus walkeri. Sie leben nur in Neuseeland (Südinsel), zwischen Moos auf überrieselten Felsen am Rand von Fließgewässern[8].
  • Horelophopsinae. Diese Unterfamilie wurde von Michael Hansen nach einer Art aus Neuguinea aufgestellt, von der nur ein einziges Exemplar vorlag[9]. Inzwischen ist eine zweite Art in Japan gefunden worden[10]. Nach der Morphologie der Larven ist die Einstufung im Rang einer Unterfamilie allerdings eher zweifelhaft[11]
  • Hydrophilinae. Diese große Unterfamilie mit weltweiter Verbreitung umfasst im Wesentlichen im Wasser lebende (aquatische) Arten, wenige Gattungen leben in feuchten Landlebensräumen wie etwa Uferzonen, z. B. Chaetarthrium und einige Anacaena-Arten. Sie leben sowohl in stehenden wie auch in Fließgewässern, bevorzugen aber hier eindeutig Bereiche mit verminderter Strömung, z. B. ruhige Buchten und die Uferpartien. Nur wenige Arten, besonders die größeren Formen der Gattung Hydrophilus und ihre Verwandten (Tribus Hydrophilina) besitzen als Larven und Imagines recht gutes Schwimmvermögen, die meisten kriechen über den Gewässergrund oder bevorzugen die bewachsene Uferzone. Die Larven verdauen ihre Beute teilweise durch nach außen abgegebene Verdauungssäfte (extraintestinal), sie bringen sie deshalb, wenn möglich, über die Wasseroberfläche, um Verdünnung zu vermeiden. Die Larven der Gattung Berosus besitzen einen Saugkanal in den Mandibeln und kommen normalerweise nicht an die Oberfläche.
  • Sphaeridiinae: Die meisten Arten dieser weltweit verbreiteten Unterfamilie leben sowohl als Larven wie auch als Imagines in terrestrischen Lebensräumen, nur wenige in Gewässern (z. B. einige Cercyon-Arten). Sie leben am Boden, in der Regel an verrottender organischer Substanz, z. B. Pflanzenstreu, Algenwatten u. ä. und bevorzugen feuchte Lebensräume. Viele Arten sind spezialisiert auf den Kot (Dung) von Pflanzenfressern. Ihre Larven leben räuberisch, die kotbewohnenden Arten vor allem von Fliegenmaden. Viele Arten haben zahlreiche Generationen pro Jahr (multivoltin).

Von einheimischen Wasserkäfern ist bekannt, dass beide Geschlechter zur Abwehr und bei der Balz mit Stridulationsorganen Laute erzeugen, indem sie eine Stridulationsfläche auf der Unterseite der Flügeldecken an den Seiten eines Rückensegmentes (Tergit) reiben.

Systematik

Die Familie Hydrophilidae im hier abgegrenzten Sinn wäre die einzige Familie innerhalb einer eng abgegrenzten Überfamilie Hydrophiloidea (Hydrophiloidea im engeren Sinne). Die ausschließlich landlebende (terrestrischen) Familie Histeridae, gemeinsam mit den kleinen Familien Synteliidae und Sphaeritidae gehören nach überwiegender Auffassung als Schwestergruppe dazu zu den Hydrophiloidea (im weiteren Sinne), einige Systematiker fassen sie alternativ als eigenständige Überfamilie Histeroidea. Die Hydrophiloidea (unter Einschluss der „Histeroidea“) sind nach allen bisher durchgeführten Studien vermutlich monophyletisch, ihre Schwestergruppe sind die Staphylinoidea. Die Hydrophiloidea i. e. S. und die „Histeroidea“ sind vermutlich Schwestergruppen, einige Studien ([12][13]) lassen es auch möglich erscheinen, dass die die Familie Hydrophilidae wie hier definiert (entspricht der Unterfamilie im engeren Sinne), möglicherweise paraphyletisch sei könnte.

Die Verwandtschaftsverhältnisse innerhalb der Familie Hydrophilidae sind ausgiebig erforscht worden, ohne dass es bisher zu einem Konsensus zwischen den verschiedenen Forschern gekommen wäre. Einige Wissenschaftler lehnen deshalb eine Binnengliederung zum jetzigen Zeitpunkt vollkommen ab[14]. Die am weitesten akzeptierte Hypothese[1] unterscheidet eine „helophoride Linie“ aus den Unterfamilien Helophorinae, Georissinae, Hydrochinae und Epimetopinae und eine „hydrophilide Linie“ mit den Unterfamilien Hydrophilinae, Sphaeridiinae, Spercheinae, Horelophinae und Horelophopsinae. Sowohl morphologische als auch molekulare Studien liefern deutliche Hinweise darauf, dass Sphaeridiinae und Hydrophilinae eine gemeinsame Verwandtschaftsgruppe bilden[13]. Wahrscheinlich sind aber von diesen Unterfamilien nur die Sphaeridiinae selbst monophyletisch und die Hydrophilinae diesen gegenüber paraphyletisch. Außerdem deutet sich eine sehr isolierte Stellung der Gattung Berosus an, die mit den übrigen Hydrophilinae vermutlich nicht näher verwandt wäre.

Arten (Auswahl)

Literatur

Einzelnachweise

  1. a b Michael Hansen (1991): The Hydrophiloid Beetles: Phylogeny, Classification and a Revision of the Genera (Coleoptera, Hydrophiloidea). Biologiske Skrifter Bd. 40. (Kgl. Danske Videnskabernes Selskab) 367 pp.
  2. a b Miguel Archangelsky, Rolf G. Beutel, Albrecht Kornarek: 10.1: Hydrophilidae. In: Rolf G. Beutel, Richard Leschen (Herausgeber): Handbuch der Zoologie/Handbook of Zoology. Volume 1: Morphology and Systematics (Archostemata, Adephaga, Myxophaga, Polyphaga partim). (De Gruyter). pp.158 ff.
  3. Andrew E.Z. Short & Martin Fikacek (2011): World catalogue of the Hydrophiloidea (Coleoptera): additions and corrections II (2006–2010). Acta Entomologica Musei Nationalis Pragae 51(1): 83–122.
  4. Avery Richmond (1920): Studies on the biology of the aquatic Hydrophilidae. Bulletin of the American Museum of Natural History 15:1–93 + plates
  5. G. Rothmeier G. & M.A. Jäch (1986): Spercheidae, the only filter-feeders among Coleoptera. Proceedings of the Third European Congress of Entomology (Amsterdam): 133–137.
  6. Sprecheus im Tree of Life web project
  7. Miguel Archangelsky (2001): A new Neotropical species of Spercheus Kugelann, and its larval stages (Coleoptera, Hydrophiloidea: Spercheidae). Studies on Neotropical Fauna and Environment 36(3): 199–204.
  8. Martin Fikacek, Richard A.B. Leschen, Alfred F. Newton, Nicole Gunter (2012): Horelophus walkeri rediscovered: adult morphology and notes on biology (Coleoptera: Hydrophilidae). Acta entomologica Musei Nationalis Pragae 52(1): 129–146.
  9. Michael Hansen (1997): A new subfamily for a remarkable new genus and species of Hydrophilidae from New Guinea (Coleoptera: Hydrophilidae). Annales Zoologici 47(1/2): 107–110.
  10. Horelophopsinae im Tree of Life web project
  11. Yûsuke Minoshima, Masakazu Hayashi, Norio Kobayashi,Hiroyuki Yoshitomi (2010): Horelophopsis larvae? The unknown larvae collected with Horelophopsis hanseni Satô et Yoshitomi (Coleoptera, Hydrophilidae, Horelophopsinae). Acta Entomologica Musei Nationalis Pragae 50(1): 8–9 (Abstracts of the Immature Beetles Meeting 2009 October 1–2, Prague, Czech Republic).
  12. Eric Anton & Rolf Georg Beutel (2004): On the Head Morphology and Systematic Position of Helophorus (Coleoptera: Hydrophiloidea: Helophoridae). Zoologischer Anzeiger 242: 313–346.
  13. a b Detlef Bernhard, Ignacio Ribera, Albrecht Komarek, Rolf G. Beutel (2009): Phylogenetic analysis of Hydrophiloidea (Coleoptera: Polyphaga) based on molecular data and morphological characters of adults and immature stages. Insect Systematics & Evolution 40: 3–41.
  14. z. B. Short im Tree of Life web project
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autoren und Herausgeber von Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia DE

Wasserkäfer: Brief Summary ( الألمانية )

المقدمة من wikipedia DE
 src= Hydrophilus sp. (fossile Exemplare)

Die Wasserkäfer (Hydrophilidae), auch Kolbenwasserkäfer oder Wasserfreunde (engl. Water scavenger beetles) genannt, sind eine Familie der Käfer. Über ihre Abgrenzung existieren verschiedene Auffassungen. Einige Forscher bevorzugen eine enge Abgrenzung, die im Wesentlichen die Unterfamilien Hydrophilinae und Sphaeridiinae umfasst. Die Unterfamilien Helophorinae, Georissinae, Hydrochinae und Spercheinae wären demgemäß eigenständige Familien. Nach der eher traditionellen Auffassung werden diese weiterhin als Unterfamilien geführt. Hier wird dieser weiten Abgrenzung gefolgt. Die Familie umfasst dementsprechend 3335 Arten in 176 Gattungen (Stand: 2010).

Die Mehrzahl aller Hydrophiliden entwickeln sich im Wasser, die meisten leben auch als Imagines dort. Die Georissinae leben in feuchten Habitaten der Uferzone. Die Vertreter der Unterfamilie Sphaeridiinae leben überwiegend in Mist und faulenden Stoffen ohne Bezug zu Gewässern. In allen Gruppen gibt es allerdings eine Reihe von Ausnahmen mit abweichender Lebensweise.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autoren und Herausgeber von Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia DE

Dengiz ilonlari ( الأوزبكية )

المقدمة من wikipedia emerging languages

Dengiz ilonlari (Hydrophilidae) — ilonlar oilasi. Uz. 2,75 m gacha. Gavdasining keyingi qismi va dumi eshkakka uxshab ikki yondan siqilgan. Boshi kichik, yirik qalqonlar bilan qoplangan. Koʻz qorachigʻi dumaloq. Burnidagi klapanlar burun boʻshligʻiga suv utkazmaydi. 16 urugʻi, 50 ga yaqin turi maʼlum, Hind va Tinch okeanlarining tropik qismida tarqalgan. Suv ostida uzoq tura oladi (ogʻiz boʻshligʻidagi kapillyar qon tomirlari bilan qoplangan poʻstlogʻi orqali kislorod oladi). Baliq (koʻproq ugorsimonlar), baʼzi turlari baliq ikrasi bilan oziqlanadi. Koʻpchiligi suvda tuxumdan 1—2 ta tirik bola tugʻadi, ayrim turlari quruqlikda bolalaydi. Juda zaharli, zahar kuchi quruqlikda yashovchi ilonlarnikidan ham kuchliroq, taʼsiri jihatdan koʻzoynakli ilonnikiga yaqin. Tipik vakillaridan biri ikki xil rangli pelamida (Pelamus platurus) Amerika sohillari yaqinida, baʼzan Yapon dengizida uchraydi. D.i. suvda odamlarga deyarli hujum qilmaydi.

Adabiyot

  • OʻzME. Birinchi jild. Toshkent, 2000-yil
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipediya mualliflari va muharrirlari
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Dengiz ilonlari: Brief Summary ( الأوزبكية )

المقدمة من wikipedia emerging languages

Dengiz ilonlari (Hydrophilidae) — ilonlar oilasi. Uz. 2,75 m gacha. Gavdasining keyingi qismi va dumi eshkakka uxshab ikki yondan siqilgan. Boshi kichik, yirik qalqonlar bilan qoplangan. Koʻz qorachigʻi dumaloq. Burnidagi klapanlar burun boʻshligʻiga suv utkazmaydi. 16 urugʻi, 50 ga yaqin turi maʼlum, Hind va Tinch okeanlarining tropik qismida tarqalgan. Suv ostida uzoq tura oladi (ogʻiz boʻshligʻidagi kapillyar qon tomirlari bilan qoplangan poʻstlogʻi orqali kislorod oladi). Baliq (koʻproq ugorsimonlar), baʼzi turlari baliq ikrasi bilan oziqlanadi. Koʻpchiligi suvda tuxumdan 1—2 ta tirik bola tugʻadi, ayrim turlari quruqlikda bolalaydi. Juda zaharli, zahar kuchi quruqlikda yashovchi ilonlarnikidan ham kuchliroq, taʼsiri jihatdan koʻzoynakli ilonnikiga yaqin. Tipik vakillaridan biri ikki xil rangli pelamida (Pelamus platurus) Amerika sohillari yaqinida, baʼzan Yapon dengizida uchraydi. D.i. suvda odamlarga deyarli hujum qilmaydi.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipediya mualliflari va muharrirlari
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia emerging languages

Hydrophilidae ( الإنجليزية )

المقدمة من wikipedia EN

Hydrophilidae, also known colloquially as water scavenger beetles, is a family of beetles.[1][2] Aquatic hydrophilids are notable for their long maxillary palps, which are longer than their antennae.[3] Several of the former subfamilies of Hydrophilidae have recently been removed and elevated to family rank; Epimetopidae, Georissidae (= Georyssinae), Helophoridae, Hydrochidae, and Spercheidae (= Sphaeridiinae).[1][4] While the majority of hydrophilids are aquatic, around a third of described species are terrestrial, mostly belonging to the subfamily Sphaeridiinae.[5][6]

With rare exceptions, the larvae are predatory while the adults may be herbivores or predators in addition to scavenging.[7] Many species are able to produce sounds.[8]

Species of Hydrophilus are reported as pests in fish hatcheries.[7] Other species are voracious consumers of mosquito larvae, and have potential as biological control agents.[7][9]

This beetle family contains 2,835 species in 169 genera.[10]

Geography

Hydrophilid beetles are found worldwide.[5] In the Americas, they are usually found in areas of high humidity such as the tropics of Central and South America. They can also be found in rain pools and ponds in the forests of Guatemala and Argentina.[11] They also tend to exist in North America in areas with seasonal wetlands or lakes depending on the state.[12] Hydrophilus triangularis is found widely throughout the United States and is the biggest water beetle in the country. Maine, Minnesota, New Hampshire, Vermont, and Wyoming are the only US states where hydrophilids haven’t been found.[13]

Evolutionary history

The oldest known fossils definitively assignable to the family are from the Late Jurassic Solnhofen of Germany and Talbragar Fish Bed in Australia.[14]

Habitat

A majority of the beetles in the family Hydrophilidae live in aquatic environments in both their larval and adult life stages. Some hydrophilid beetles will lay their eggs in ephemeral ponds and puddles where the larvae will live as they develop.[15] Other beetles such as Derralus angustus and Tropisternus setiger live in permanent ponds. Some beetles such as Tropisternus lateralis will only live in aquatic environments that lack fish because fish prey on their eggs, while others like D. angustus prefer aquatic habitats with a specific species of floating fern.[16] Generally, hydrophilids live in marshy, shallow, and heavily weeded aquatic environments.[17] There are some hydrophilid beetles that make their homes in fresh animal waste, decaying vegetation, or humus-rich soil.[18] They survive in a very wide variety of locations and because of that some types are more adapted to specific environments than others and will often only move to habitats of the same type.[19]

Physiology

Reproduction in hydrophilids takes place in bodies of water such as ponds. In the larval stage the beetle resides in a shallow area of the pond because they are dependent on the oxygen only available in the shallower areas. After the beetle exits the pupa stage they often take flight and move to a new area before they reproduce.[17] Wing growth depends on the environment that the beetle resides in. Beetles in lentic habitats have better wing development compared to lotic habitats because lentic habitats are less reliable and require the beetles to disperse quicker in order to survive.[20] Some beetles such as Berosus larvae can inhabit areas deeper in the water due to their thoracic gills while others like Berosus ingeminatus use cutaneous respiration allowing them to hold air for longer periods of time. The ability to consume oxygen at deeper water levels helps them avoid being preyed upon from surface predators.[17] Larvae use two main types of feeding mechanism, chewing and piercing-sucking, with the latter evolving at least three times independently in Hydrophilidae and once in Epimetopidae and allowing underwater extra-oral digestion, decreasing dependence on aerial environments.[21] Adult hydrophilid beetles can survive in deeper areas of water and stay under for longer due to their special abilities in acquiring oxygen. They can hold air bubbles under their elytra that connect to their spiracles for them to use the trapped oxygen.[13] They also have many fine hairs along their bodies that can trap oxygen. They can pull oxygen from the water into these areas on their body so that they can avoid returning to the surface for long periods of time. They only return to the surface when they need to replace the air they have acquired.[22]

Reproduction

Some species of hydrophilid beetles in the genus Tropisternus have complex methods of signaling and communication including chirps, clicks, buzzing, and various body postures. These behaviors can assist in courtship. Courtship behaviors have been observed in Tropisternus ellipticus in which the females produced audible buzzing and shaking to rebuff potential suitors. In response to the rejection maneuvers of the female, male T. ellipticus will mimic the buzzing and shaking, often learning from repeated encounters of this kind to avoid females that produce these behaviors. Males may remember these encounters for up to 39 minutes when properly reinforced, which suggests that they have some capability for recording short-term memory.[23] Typical courtship in these beetles consists of the following steps:

1. The male approaches the female, buzzing and swimming around her.

2. If the female is receptive, she will either chirp in response and move toward the male or remain still and silent. No rejection behavior occurs at this time.

3. The male approaches further and mounts the female.

4. The male will touch his maxillary palps to that of the female while producing a buzzing sound.

5. If the female does not rebuff his advances, the male with move to the back and probe the abdomen of the female with his aedeagus.

6. If she is receptive, the female must lower her abdomen for the male to penetrate.

Males mount other beetles indiscriminately, and homosexual copulation has been known to occur.[23]

Anacaena lutescens, a species of hydrophilid beetle, has been observed as reproducing via parthenogenesis. Reproduction by parthenogenesis is relatively uncommon in other types of insects.[24]

Life stages

In Enochrus quadripunctatus, a species of hydrophilid beetle, it takes an average of 43 days for a newly hatched larva to reach its adult form. Juvenile mortality is high in this species, decreasing with each successive instar.[25]

Females will bury their silken egg case in the damp soil near a stream. Typically, the female will only create and lay one egg case per day, though they may create up to 20 egg cases in the weeks following a mating event and each case may produce from 1-32 individual larva. Females who have not mated will still create egg cases, but they will typically be empty or will not hatch at all. Not all egg cases laid by a mated female will hatch and produce viable offspring, but 42-70% will. Larval forms are carnivorous and may exhibit cannibalism among the individuals in a single egg case before hatching. The eggs begin to hatch an average of eight days after being laid. The egg hatches by way of the larvae eating their way out of the casing, usually by way of the lid. This process can take several days in some instances. Once the egg hatches, the first instar larvae will disperse, but will continue to feed on one another if the opportunity presents itself. They will remain in the first instar form for an average of 9.5 days before progressing to the second instar. Second instar individuals are much more robust, and voraciously feed on what meat they can find. They are strong swimmers at this stage and can be found at or beneath the surface of the stream. After an average of 11 days, they will transition to their third instar form. The third instar will last an average of 8.4 days, during which the larvae will continue feeding and become progressively slower as they reach their pupation stage. When they are ready to pupate, the larva will burrow into the sand where they will remain for 14 days before emerging as an adult. After vacating their burrow, the new adult will stand on the sand for up to 24 hours to allow its carapace to harden. Once fully hardened, the new fully grown adult beetle will travel to the water to hunt, where it will remain for the rest of its life.[25]

Although individuals of each species of hydrophilid (even those within the same genus) may vary in the duration of each of these life stages, mortality rates at each stage, and the number of offspring produced, few studies have been done to this effect on other species of hydrophilid.[25]

Diet

Larval hydrophilids are predatory by nature and different species have different food consumption habits. The larvae usually ingest small invertebrates and snails but have been known to also eat small fish and tadpoles.[26] Berosus ingeminatus prey mostly on Cricotopus sylvestris and other types of midges while Tropisternus setiger are tactile hunters and will eat whatever prey comes their way; they may even abandon a meal for a new one if the opportunity arises.[11] The predatory habits of this species are often left behind in the larval stage. Generally adult hydrophilids feed on various vegetation, alive or decaying, and will occasionally eat dead animal tissue.[17]

Predators

Hydrophilids have many predators from a range of different species. Fish, birds, predaceous insects, and turtles are the main predators in their aquatic environments. Humans have also been known to eat hydrophilid beetles.[27]

Behavior

Acoustic behavior

Member of the genus Tropisternus have been shown to perform acoustic sounds in their communicative behavior. Specific calls include stress calls, a male courtship call, a male copulating sound, and a female rejection buzz.[28] The sound production comes from the friction created by the beetle rubbing its spectrum (a well- defined ridge or lip) to its finely ridged surface called a pars stridens on the beetle's underside.[29]

Predatory behavior

Larval hydrophilids hunt a wide variety of prey such as copepods, mosquito larvae, snails, and conspecifics.[26] The larvae have a unique way of hunting by lifting their prey out of the water to consume it. The reason for this is not well known, but there is a suggestion that lifting the prey makes it more difficult for the prey to escape.[26] In addition to lifting their prey out of the water, hydrophilid larvae choose specific vegetation to wait in so that they may ambush their prey.[30] In addition, the larvae often change ambush sites according to prey density. The frequency is directly correlated to the amount of prey in the ambush areas and specific attack sites.[30]

Subfamilies

The classification to subfamilies and tribes was revised by Short and Fikáček in 2013:[5]

See also

Bibliography

  • Short, A. E. Z. Fikáček, M. 2011: World catalogue of the Hydrophiloidea (Coleoptera): additions and corrections II (2006–2010). Acta Entomologica Musei Nationalis Pragae, 51(1): 83-122. PDF

References

  1. ^ a b "BugGuide: Family Hydrophilidae – Water Scavenger Beetles". bugguide.net. Retrieved 2015-06-30.
  2. ^ "Hydrophilidae – UNH Center for Freshwater Biology". UNH. Retrieved 2015-06-30.
  3. ^ "Sphaeridiinae Definition. Crossword Dictionary". worddomination.com. Retrieved 2015-06-30.
  4. ^ Hansen, Michael (1999). "Fifteen new genera of Hydrophilidae (Coleoptera), with remarks on the generic classification of the family". Insect Systematics & Evolution. 30 (2): 121–172. doi:10.1163/187631200X00228.
  5. ^ a b c d Short, Andrew Edward Z.; Fikáček, Martin (2013). "Molecular phylogeny, evolution and classification of the Hydrophilidae (Coleoptera)". Systematic Entomology. 38 (4): 723–752. doi:10.1111/syen.12024. ISSN 1365-3113. S2CID 83050858.
  6. ^ Y.N. Minoshima, M. Seidel, J.R. Wood, R.A.B. Leschen, N.L. Gunter, M. Fikáček Morphology and biology of the flower-visiting water scavenger beetle genus Rygmodus (Coleoptera: Hydrophilidae) Entomological Science, 21 (2018), pp. 363-384, 10.1111/ens.12316
  7. ^ a b c "Water Scavenger Beetles". Missouri Department of Conservation. Archived from the original on 2015-07-02. Retrieved 2015-06-30.
  8. ^ Ryker, Lee C. (1976). "Acoustic Behavior of Tropisternus ellipticus, T. columbianus, and T. lateralis limbalis in Western Oregon (Coleoptera: Hydrophilidae)". The Coleopterists Bulletin. 30 (2): 147–156. ISSN 0010-065X. JSTOR 3999809.
  9. ^ Shaalan, Essam; Canyon, D. V. (2009). "Aquatic insect predators and mosquito control". Tropical Biomedicine. 26 (3): 223–61. PMID 20237438. Retrieved 2015-06-30 – via academia.edu.
  10. ^ Short & Fikáček, 2011: 85, table 1 (see bibliography)
  11. ^ a b Pereyra, Daniela; Archangelsky, Miguel (2007-04-24). "The effect of prey density on the developmental time of larvae of an aquatic beetle: Tropisternus setiger (Insecta, Coleoptera: Hydrophilidae)". Hydrobiologia. 586 (1): 367–372. doi:10.1007/s10750-007-0710-x. ISSN 0018-8158. S2CID 37162746.
  12. ^ Batzer, Darold P.; Resh, Vincent H. (March 1991). "Trophic Interactions among a Beetle Predator, a Chironomid Grazer, and Periphyton in a Seasonal Wetland". Oikos. 60 (2): 251. doi:10.2307/3544872. ISSN 0030-1299. JSTOR 3544872.
  13. ^ a b Short, A. E. Z.; McIntosh, C. E. (2014-06-01). "Review of the Giant Water Scavenger Beetle Genus Hydrophilus Geoffroy (Coleoptera: Hydrophilidae) of the United States and Canada". The Coleopterists Bulletin. 68 (2): 187. doi:10.1649/0010-065x-68.2.187. ISSN 0010-065X. S2CID 84497637.
  14. ^ Fikáček, Martin; Prokin, Alexander; Yan, Evgeny; Yue, Yanli; Wang, Bo; Ren, Dong; Beattie, Robert (April 2014). "Modern hydrophilid clades present and widespread in the Late Jurassic and Early Cretaceous (Coleoptera: Hydrophiloidea: Hydrophilidae): Modern hydrophilid clades in the Mesozoic". Zoological Journal of the Linnean Society. 170 (4): 710–734. doi:10.1111/zoj.12114. S2CID 82580893.
  15. ^ Landin, Jan (July 1980). "Habitats, life histories, migration and dispersal by flight of two water-beetles Helophorus brevipalpis and H. strigifrons (Hydrophilidae)". Ecography. 3 (3): 190–201. doi:10.1111/j.1600-0587.1980.tb00725.x. ISSN 0906-7590. S2CID 84482581.
  16. ^ Resetarits, William J. (September 2001). "Colonization under threat of predation: avoidance of fish by an aquatic beetle, Tropisternus lateralis (Coleoptera: Hydrophilidae)". Oecologia. 129 (1): 155–160. Bibcode:2001Oecol.129..155R. doi:10.1007/s004420100704. ISSN 0029-8549. PMID 28547063. S2CID 22620190.
  17. ^ a b c d Usinger, Robert L. (1956). Aquatic insects of California, with keys to North American genera and California species. Berkeley: University of California Press. doi:10.5962/bhl.title.61952.
  18. ^ "Hydrophilidae", Encyclopedia of Entomology, Kluwer Academic Publishers, 2004, p. 1140, doi:10.1007/0-306-48380-7_2111, ISBN 0-7923-8670-1
  19. ^ Song, Ke-Qing; Xue, Huai-Jun; Beutel, Rolf G.; Bai, Ming; Bian, Dong-Ju; Liu, Jie; Ruan, Yong-Ying; Li, Wen-Zhu; Jia, Feng-Long; Yang, Xing-Ke (2014-10-01). "Habitat-dependent diversification and parallel molecular evolution: Water scavenger beetles as a case study". Current Zoology. 60 (5): 561–570. doi:10.1093/czoolo/60.5.561. ISSN 2396-9814.
  20. ^ Arribas, Paula; Velasco, Josefa; Abellán, Pedro; Sánchez-Fernández, David; Andújar, Carmelo; Calosi, Piero; Millán, Andrés; Ribera, Ignacio; Bilton, David T. (2011-12-15). "Dispersal ability rather than ecological tolerance drives differences in range size between lentic and lotic water beetles (Coleoptera: Hydrophilidae)". Journal of Biogeography. 39 (5): 984–994. doi:10.1111/j.1365-2699.2011.02641.x. ISSN 0305-0270. S2CID 3902117.
  21. ^ Rodriguez, Georgina; Fikáček, Martin; Minoshima, Yȗsuke N.; Archangelsky, Miguel; Torres, Patricia L. M. (2021). "Going underwater: multiple origins and functional morphology of piercing-sucking feeding and tracheal system adaptations in water scavenger beetle larvae (Coleoptera: Hydrophiloidea)". Zoological Journal of the Linnean Society. 193 (1): 1–30. doi:10.1093/zoolinnean/zlaa132.
  22. ^ Robinson, Ayanna; Cherry, Sabrina; Elliott, Michelle; Davis, Marsha; Adams, Grace (2016-06-15). "Leveraging university-community partnerships in rural Georgia: A community health needs assessment template for hospitals". Journal of the Georgia Public Health Association. 5 (4): 365–372. doi:10.21633/jgpha.5.409. ISSN 2471-9773.
  23. ^ a b Ryker, Lee C. (1994). "Male Avoidance of Female Rejection: Learning in Tropisternus Solier Water Beetles (Coleoptera: Hydrophilidae)". The Coleopterists Bulletin. 48 (3): 207–212. ISSN 0010-065X. JSTOR 4009098.
  24. ^ Angus, Robert B.; Jia, Fenglong (2020-01-13). "Triploidy in Chinese parthenogenetic Helophorus orientalis Motschulsky, 1860, further data on parthenogenetic H. brevipalpis Bedel, 1881 and a brief discussion of parthenogenesis in Hydrophiloidea (Coleoptera)". Comparative Cytogenetics. 14 (1): 1–10. doi:10.3897/CompCytogen.v14i1.47656. ISSN 1993-078X. PMC 6971125. PMID 31988701.
  25. ^ a b c "Life History, Behavior and Morphology of the Immature Stages of Enochrus Quadripunctatus Herbst in the Laboratory (Coleoptera: Hydrophilidae) 11- Morphology". Journal of Sciences, Islamic Republic of Iran. 6 (4). 1995-12-01. ISSN 1016-1104.
  26. ^ a b c Plague, Gordon R. (1996). "Examination of the Feeding Behavior of Larval Tropisternus (Coleoptera: Hydrophilidae)". Journal of the Kansas Entomological Society. 69 (1): 104–107. ISSN 0022-8567. JSTOR 25085655.
  27. ^ Bameul, F (1993). "Omicrini from Sulawesi Utara, Indonesia (Coleoptera : Hydrophilidae : Sphaeridiinae)". Invertebrate Systematics. 7 (4): 751. doi:10.1071/it9930751. ISSN 1445-5226.
  28. ^ Ryker, Lee C. (1976). "Acoustic Behavior of Tropisternus ellipticus, T. columbianus, and T. lateralis limbalis in Western Oregon (Coleoptera: Hydrophilidae)". The Coleopterists Bulletin. 30 (2): 147–156. ISSN 0010-065X. JSTOR 3999809.
  29. ^ Ryker, Lee (1972). "Acoustic behavior of four sympatric species of water scavenger beetles (Coleoptera, Hydrophilidae, Tropisternus)" (PDF). Occasional Papers of the Museum of Zoology.
  30. ^ a b Formanowicz, Daniel R.; Brodie, Edmund D. (1988). "Prey Density and Ambush Site Changes in Tropisternus lateralis Larvae (Coleoptera: Hydrophilidae)". Journal of the Kansas Entomological Society. 61 (4): 420–427. ISSN 0022-8567. JSTOR 25085034.
  31. ^ Girón, Jennifer C.; Short, Andrew Edward Z. (2021-06-18). "The Acidocerinae (Coleoptera, Hydrophilidae): taxonomy, classification, and catalog of species". ZooKeys (1045): 1–236. doi:10.3897/zookeys.1045.63810. ISSN 1313-2970. PMC 8233300. PMID 34228772.
  32. ^ Seidel, M.; Arriaga-Varela, E.; Fikáček, M. (2016). "Establishment of Cylominae Zaitzev, 1908 as a valid name for the subfamily Rygmodinae Orchymont, 1916 with an updated list of genera (Coleoptera: Hydrophilidae)". Acta Entomologica Musei Nationalis Pragae. 56: 159–165.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia EN

Hydrophilidae: Brief Summary ( الإنجليزية )

المقدمة من wikipedia EN

Hydrophilidae, also known colloquially as water scavenger beetles, is a family of beetles. Aquatic hydrophilids are notable for their long maxillary palps, which are longer than their antennae. Several of the former subfamilies of Hydrophilidae have recently been removed and elevated to family rank; Epimetopidae, Georissidae (= Georyssinae), Helophoridae, Hydrochidae, and Spercheidae (= Sphaeridiinae). While the majority of hydrophilids are aquatic, around a third of described species are terrestrial, mostly belonging to the subfamily Sphaeridiinae.

With rare exceptions, the larvae are predatory while the adults may be herbivores or predators in addition to scavenging. Many species are able to produce sounds.

Species of Hydrophilus are reported as pests in fish hatcheries. Other species are voracious consumers of mosquito larvae, and have potential as biological control agents.

This beetle family contains 2,835 species in 169 genera.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia authors and editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia EN

Hydrophilidae ( الإسبانية، القشتالية )

المقدمة من wikipedia ES
 src=
Hydrophilus sp. formas fósiles

Los hidrofílidos (Hydrophilidae) son una familia de coleópteros polífagos de tamaño comprendido entre 1 y 50 mm, con unas 3.400 especies descritas en 200 géneros.[2]​ Su principal característica morfológica son los palpos maxilares mucho más largos que las antenas.[3]

La mayoría de las especies viven en el agua o en sus cercanías, como la arena de la orilla o aluviones fluviales; atrapan el aire atmosférico de la superficie del agua mediante sus antenas, que están muy modificadas para ese fin. Los Sphaeridiinae son terrestres y viven principalmente en el estiércol. Las larvas son depredadoras en la mayoría de los casos, mientras que los adultos pueden ser herbívoros o carnívoros.

Véase también

Referencias

  1. Lawrence, J. F. & Newton, A. F., Jr. 1995. Families and subfamilies of Coleoptera (with selectes genera, notes, references and data on family-group names). In: Pakaluk y Slipinski (Eds.). Biology, phylogeny and classification of Coleoptera: Papers celebrating the 80th birthday of Roy A. Crowson. Muzeum i Instytut Zoologii PAN, Warszawa. Pp. 779-1006. ISBN 83-85192-34-4.
  2. Zahradník, J., 1990. Guía de los Coleópteros de España y de Europa. Omega, Barcelona, 570 pp. ISBN 84-282-0781-X
  3. Bastidas, Rodolfo y Zavala, Yanet. 1995. Principios de Entomología Agrícola. Ediciones Sol de Barro, ISBN 980-245-006-5

 title=
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores y editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ES

Hydrophilidae: Brief Summary ( الإسبانية، القشتالية )

المقدمة من wikipedia ES
 src= Hydrophilus sp. formas fósiles

Los hidrofílidos (Hydrophilidae) son una familia de coleópteros polífagos de tamaño comprendido entre 1 y 50 mm, con unas 3.400 especies descritas en 200 géneros.​ Su principal característica morfológica son los palpos maxilares mucho más largos que las antenas.​

La mayoría de las especies viven en el agua o en sus cercanías, como la arena de la orilla o aluviones fluviales; atrapan el aire atmosférico de la superficie del agua mediante sus antenas, que están muy modificadas para ese fin. Los Sphaeridiinae son terrestres y viven principalmente en el estiércol. Las larvas son depredadoras en la mayoría de los casos, mientras que los adultos pueden ser herbívoros o carnívoros.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores y editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ES

Vesimardiklased ( الإستونية )

المقدمة من wikipedia ET
 src=
Hydrophilus sp. Fossiilsete vorm

Vesimardiklased (Hydrophilidae) on mardikaliste seltsi kuuluv putukate sugukond.

Aastal 1999 ilmunud M. Hanseni kataloogis on neid eristatud 161 perekonda 2803 liigiga[viide?].

Peaaegu kõik sellesse sugukonda kuuluvad perekonnad on vee-elulised, üksnes Sphaeridinae alamsugukonna esindajad elavad maismaal.

Vesimardiklastel on iseäralikult pikad ülalõugkobijad, mis mõõtmetelt ületavad isegi tundlaid.

Eesti liigid

Eestis elavad sellesse sugukonda kuuluvatest mardikatest näiteks vesimardikas (Hydrophilus piceus) ja väike-vesimardikas (Hydrobius fuscipes).

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipeedia autorid ja toimetajad
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ET

Vesimardiklased: Brief Summary ( الإستونية )

المقدمة من wikipedia ET
 src= Hydrophilus sp. Fossiilsete vorm

Vesimardiklased (Hydrophilidae) on mardikaliste seltsi kuuluv putukate sugukond.

Aastal 1999 ilmunud M. Hanseni kataloogis on neid eristatud 161 perekonda 2803 liigiga[viide?].

Peaaegu kõik sellesse sugukonda kuuluvad perekonnad on vee-elulised, üksnes Sphaeridinae alamsugukonna esindajad elavad maismaal.

Vesimardiklastel on iseäralikult pikad ülalõugkobijad, mis mõõtmetelt ületavad isegi tundlaid.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipeedia autorid ja toimetajad
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ET

Hydrophilidae ( الفرنسية )

المقدمة من wikipedia FR

Les Hydrophilidae sont une famille d'insectes de l'ordre des coléoptères.

Liste des genres

Selon Catalogue of Life (31 août 2014)[1] :

Liste des sous-familles

Selon BioLib (22 avr. 2014)[2] :

Selon ITIS (31 août 2014)[3] :

Notes et références

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Auteurs et éditeurs de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia FR

Hydrophilidae: Brief Summary ( الفرنسية )

المقدمة من wikipedia FR

Les Hydrophilidae sont une famille d'insectes de l'ordre des coléoptères.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Auteurs et éditeurs de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia FR

Hidrofílidos ( الجاليكية )

المقدمة من wikipedia gl Galician

Os hidrofílidos (Hydrophilidae) son unha familia de escaravellos principalmente acuáticos.[1][2] Os hidrofílidos acuáticos son notables polos seus longos palpos maxilares, que son máis longos que as súas antenas.[3] Varias das antigas subfamilias de hidrofílidos foron recentemente elevadas á categoría de familia: Epimetopidae, Georissidae (= Georyssinae), Helophoridae, Hydrochidae e Spercheidae (= Sphaeridiinae).[1][4]

Con raras excepcións, as larvas son predadoras, mentres que os adultos poden ser vexetarianos ou predadores ademais de preeiros.[5] Moitas especies de hidrofílidos poden producir sons.[6]

Hai 2 835 especies en 169 xéneros.[7] Algunhas especies do xénero Hydrophilus son consideradas pragas para os viveiros de peixes.[5] Outras especies son voraces consumidores de larvas de mosquitos e teñen o potencial de funcionr como axentes para o control biolóxico.[5][8]

Notas

  1. 1,0 1,1 "BugGuide: Family Hydrophilidae – Water Scavenger Beetles". bugguide.net. Consultado o 2015-06-30.
  2. "Hydrophilidae – UNH Center for Freshwater Biology". UNH. Consultado o 2015-06-30.
  3. "Sphaeridiinae Definition. Crossword Dictionary.". worddomination.com. Consultado o 2015-06-30.
  4. "Fifteen new genera of Hydrophilidae (Coleoptera) with remarks on the generic classification of the family". researchgate.net. Consultado o 2015-06-30.
  5. 5,0 5,1 5,2 "Water Scavenger Beetles". Missouri Department of Conservation. Arquivado dende o orixinal o 02 de xullo de 2015. Consultado o 2015-06-30.
  6. Nissa Wilson, Michael B. Flinn, Brian West and James Hereford. Identification of Sound-Producing Hydrophilid Beetles (Coleoptera: Hydrophilidae) in Underwater Recordings Using Digital Signal Processing. The Coleopterists Bulletin, 69(2):305-315. The Coleopterists Society. doi [1] URL: [2] pdf
  7. Short & Fikáček, 2011: 85, táboa 1 (ver bibliografía)
  8. "Aquatic insect predators and mosquito control". academia.edu. Consultado o 2015-06-30.

Véxase tamén

Bibliografía

  • Short, A. E. Z. Fikáček, M. 2011: World catalogue of the Hydrophiloidea (Coleoptera): additions and corrections II (2006–2010). Acta Entomologica Musei Nationalis Pragae, 51(1): 83-122. abstract[Ligazón morta] PDF


ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores e editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia gl Galician

Hidrofílidos: Brief Summary ( الجاليكية )

المقدمة من wikipedia gl Galician

Os hidrofílidos (Hydrophilidae) son unha familia de escaravellos principalmente acuáticos. Os hidrofílidos acuáticos son notables polos seus longos palpos maxilares, que son máis longos que as súas antenas. Varias das antigas subfamilias de hidrofílidos foron recentemente elevadas á categoría de familia: Epimetopidae, Georissidae (= Georyssinae), Helophoridae, Hydrochidae e Spercheidae (= Sphaeridiinae).

Con raras excepcións, as larvas son predadoras, mentres que os adultos poden ser vexetarianos ou predadores ademais de preeiros. Moitas especies de hidrofílidos poden producir sons.

Hai 2 835 especies en 169 xéneros. Algunhas especies do xénero Hydrophilus son consideradas pragas para os viveiros de peixes. Outras especies son voraces consumidores de larvas de mosquitos e teñen o potencial de funcionr como axentes para o control biolóxico.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Autores e editores de Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia gl Galician

Hydrophilidae ( الإندونيسية )

المقدمة من wikipedia ID

Hydrophilidae adalah famili kumbang air yang memiliki bentuk tubuh lonjong atau bulat.[1] Sebagian besar spesies yang tergolong familia ini adalah berukuran kecil, tetapi ada juga yang sangat besar, misalnya sampai 50 mm.[1] Spesies dalam subfamili Hydrophilinae hidup di air, sedangkan perwakilan dari subfamili Sphaeridiinae biasanya ditemukan pada tanah, di kotoran, atau sisa-sisa sayuran.[1] Sebuah fitur yang membedakan dari kumbang pemulung adalah antena 6-9 dan bagian palps maxillar lebih panjang.[1] Hal tersebut yang dirancang untuk melakukan tugas antena yaitu berbau dan mencicipi.[1] Antena juga digunakan untuk respirasi.[1] Setelah permukaan udara segar maka antena kemudian akan disimpan.[1] Di seluruh dunia terdapat lebih dari 2000 spesies yang tergolong familia ini yang telah dijelaskan dan di Jerman ada 110 spesies yang telah ditemukan.[1] Habitat hewan ini sebagian besar adalah di air.[2] Subfamily Sphaeridiinae hidup di daerah terestrial seperti di kotoran, kompos, bangkai, dan bahan organik yang membusuk lainnya.[2] Makanan famili serangga ini adalah tanaman dan hewan yang telah mati dan ada pula yang predator.[2] Beberapa spesies yang hidup di darat memakan berbagai bahan yang telah membusuk dan belatung.[2]

Referensi

  1. ^ a b c d e f g h "Hydrophilidae". Beetle Fauna of Germany. Diakses tanggal 27 Juni 2014.
  2. ^ a b c d "Family Hydrophilidae". Bug Guide. Diakses tanggal 27 Juni 2014.
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Penulis dan editor Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ID

Hydrophilidae: Brief Summary ( الإندونيسية )

المقدمة من wikipedia ID

Hydrophilidae adalah famili kumbang air yang memiliki bentuk tubuh lonjong atau bulat. Sebagian besar spesies yang tergolong familia ini adalah berukuran kecil, tetapi ada juga yang sangat besar, misalnya sampai 50 mm. Spesies dalam subfamili Hydrophilinae hidup di air, sedangkan perwakilan dari subfamili Sphaeridiinae biasanya ditemukan pada tanah, di kotoran, atau sisa-sisa sayuran. Sebuah fitur yang membedakan dari kumbang pemulung adalah antena 6-9 dan bagian palps maxillar lebih panjang. Hal tersebut yang dirancang untuk melakukan tugas antena yaitu berbau dan mencicipi. Antena juga digunakan untuk respirasi. Setelah permukaan udara segar maka antena kemudian akan disimpan. Di seluruh dunia terdapat lebih dari 2000 spesies yang tergolong familia ini yang telah dijelaskan dan di Jerman ada 110 spesies yang telah ditemukan. Habitat hewan ini sebagian besar adalah di air. Subfamily Sphaeridiinae hidup di daerah terestrial seperti di kotoran, kompos, bangkai, dan bahan organik yang membusuk lainnya. Makanan famili serangga ini adalah tanaman dan hewan yang telah mati dan ada pula yang predator. Beberapa spesies yang hidup di darat memakan berbagai bahan yang telah membusuk dan belatung.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Penulis dan editor Wikipedia
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia ID

Hydrophilidae ( لاتينية )

المقدمة من wikipedia LA

Hydrophilidae sunt familia coleopterorum praecipue aquaticorum. Eis insigniter sunt palpi maxillarii, qui suis antennis longiores sunt.

Nexus externus

Lucanus cervus Haec stipula ad Coleoptera spectat. Amplifica, si potes!
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Et auctores varius id editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia LA

Hydrophilidae: Brief Summary ( لاتينية )

المقدمة من wikipedia LA

Hydrophilidae sunt familia coleopterorum praecipue aquaticorum. Eis insigniter sunt palpi maxillarii, qui suis antennis longiores sunt.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Et auctores varius id editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia LA

Kūdravabaliai ( اللتوانية )

المقدمة من wikipedia LT
 src=
Hydrophilus sp. iškastinio forma

Kūdravabaliai (lot. Hydrophilidae, angl. water scavenger beetles, vok. Wasserkäfer) – vabalų (Coleoptera) šeima, kuriai priklauso įvairaus dydžio vabalai. Dažniausiai kūnas pailgas, ovalus, viršutinė pusė išgaubta, apatinė – plokščia. Antenos 6-9-narės, trumpos, jų buoželė apaugusi smulkiais matiniais plaukeliais. Maksilių čiuopikliai ilgi, kartais net ilgesni už antenas. Priekiniai dubenėliai verpstiški, kyšantieji. Viduriniai dubenėliai skersiniai, išsidėstę įžambiai vienas nuo kito atžvilgiu. Užpakaliniai dubenėliai skersiniai. Kojos dažnai apaugusios plaukeliais, tarnaujančiais plaukiojimui. Letenos 5-narės, rečiau užpakalinės letenos 4-narės.

Gyvena stovinčiuose nedideliuose vandens telkiniuose, vandenų pakrantėse, mėšle bei pūvančiose augalų liekanose. Lervos verpstiškos, kūno gale turi cerkus.

Pasaulyje yra apie 2800 rūšių ir 161 gentis. Lietuvoje žinoma apie 50 rūšių iš šių genčių:

  • Anacaena
  • Berosus
  • Puvėsinukai (Cercyon)
  • Chaetarthria
  • Coelostoma
  • Cryptopleurum
  • Cymbiodyta
  • Enochrus
  • Helochares
  • Hydrobius
  • Tikrieji kūdravabaliai (Hydrophilus)
  • Degutvabaliai (Hydrous)
  • Narinukai (Laccobius)
  • Limnoxenus
  • Megasternum
  • Mėšlinukai (Sphaeridium)

Vikiteka

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Vikipedijos autoriai ir redaktoriai
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia LT

Spinnende waterkevers ( البلجيكية الهولندية )

المقدمة من wikipedia NL

Insecten
 src=
Hydrophilus sp. fossiele vorm

De spinnende waterkevers[2] (Hydrophilidae) zijn een familie van kevers die voornamelijk in het water leven.

Andere waterkevers

Naast de familie Hydrophilidae zijn er vele keversoorten uit diverse andere families die in het water leven, zoals de schrijvertjes (Gyrinidae). Ook heeft de familie een onderfamilie van soorten die alleen op het land leven, de naam waterkevers dekt de lading niet geheel. In Nederland alleen al komen 13 families uit twee onderordes voor die waterbewonende leden hebben, bij elkaar ongeveer 390 soorten, of ongeveer 9% van de totale Nederlandse soortenrijkdom aan kevers. Enkele soorten die in Nederland en België algemeen voorkomen zijn het schrijvertje, de geelgerande watertor en de spinnende watertor. Alleen de laatste soort behoort overigens tot de familie Hydrophilidae. Zoals alle insecten zijn de meeste waterkevers klein, 256 van de 280 Nederlandse soorten bijvoorbeeld zijn kleiner dan tien millimeter.

Algemeen

De spinnende waterkevers zijn ontstaan uit landbewonende kevers die naar het water trokken, veel soorten leven ook niet in het water, maar op drijvende planten of oeverbegroeiing, maar kunnen zich goed redden als ze in het water terechtkomen. De soorten die veelal onder water leven zijn vaak zeer goed gestroomlijnd en geheel aan het leven onder water aangepast, o.a. door afgeplatte zwempoten met zwemharen die het oppervlak verbreden en de efficiëntie ervan vergroten. De ademhaling verloopt net als bij andere insecten via buisjes (trachea) in borststuk en achterlijf, maar bij de goed aan het water aangepaste spinnende waterkevers zijn deze geconcentreerd op bepaalde plaatsen op hun lichaam. Ze moeten echter allemaal adem halen aan de oppervlakte, alleen de larven van veel soorten hebben kieuwachtige structuren en leven op de bodem of in waterplanten.

Taxonomie

De familie is als volgt onderverdeeld:[3]

Bronnen, noten en/of referenties
  1. Latreille, P. A. (1802) Histoire naturelle, générale et particulière des crustacés et des insectes. Ouvrage faisant suite à l’histoire naturelle générale et particulière, composée par Leclerc de Buffon, et rédigée par C.S. Sonnini, membre de plusieurs sociétés savantes. Familles naturelles des genres. Tome troisième. F. Dufart, Paris, xii + 13–467 + [1] pp. [An X (title page, =1802); Nov 1802 (Evenhuis 1997)]
  2. Bernhard Grzimek, Het leven der dieren Deel II: Insecten, Uitgeverij Het Spectrum, Antwerpen, 1970, Pagina 257. ISBN 90 274 8621 2.
  3. Bouchard, P. et al (2011) Family-group names in Coleoptera (Insecta). ZooKeys, 88: 1-972. DOI:10.3897/zookeys.88.807 ISBN 978-954-642-583-6 (hardback) ISBN 978-954-642-584-3 (paperback) ZooBank
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia-auteurs en -editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NL

Spinnende waterkevers: Brief Summary ( البلجيكية الهولندية )

المقدمة من wikipedia NL
 src= Hydrophilus sp. fossiele vorm

De spinnende waterkevers (Hydrophilidae) zijn een familie van kevers die voornamelijk in het water leven.

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia-auteurs en -editors
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NL

Vannkjær ( النرويجية )

المقدمة من wikipedia NO

Vannkjær (Hydrophilidae) er en gruppe av biller som dels er vannlevende, dels lever i fuktige miljøer på landjorda. Vannkjærene kan kjennes på avrundet, oval kroppsform kombinert med at palpene er minst like lange som de kølleformede antennene.

Det norske navnet vannkjær kan være litt forvirrende siden det dels blir brukt om en overfamilie (Hydrophiloidea), dels om en familie (Hydrophilidae) og dels om en underfamilie (Hydrophilinae). I denne artikkelen omtales familien Hydrophilidae.

 src=
Hydrophilus sp. fossil form

Utseende

Små til meget store (1 – 50 mm) biller, med avrundet kroppsform, som oftest mørkfargede og blanke. Hodet er bredt med små fasettøyne. Antennene består av 7-9 ledd og ender i en tre-leddet kølle. Maksillarpalpene (det lengste paret av munnfølere) er minst like lange som antennene, noen ganger tydelig lengre.

Dekkvingene og brystskjoldet (pronotum) danner en kontinuerlig kurve, mens hodet gjerne stikker litt ut fra denne. De fleste artene er fint punkterte og temmelig blanke, men ikke metallfargede. Dekkvingene har ofte fine punktrekker. Beina er forholdsvis korte og vanligvis ikke spesielt omdannet for svømming. De to underfamiliene kan skilles på at det innerste fotleddet er tydelig lengre enn det neste for kulevannkjær, tydelig kortere hos underfamilien vannkjær.

Larvene varierer ganske mye i utseende men er ofte mer eller mindre pølseformede med korte bein.

Levevis

Grovt sett lever underfamilien vannkjær i vann og kulevannkjær på land, men det finnes unntak. Flere arter av underfamilien vannkjær er vanlige mellom løvstrø, og noen arter av slekten Cercyon lever i vannkanten. De vannlevende vannkjærene er dårlig svømmere sammenlignet med vannkalvene, som de ligner. De kravler frem med vekselvise tak med høyre og venstre sides bein, i motsetning til å ro seg fram med symmetriske tak som vannkalvene. Mens vannkalvene henter luft gjennom bakkroppsspissen, har vannkjærene luftinntaket mellom ryggskjoldet og dekkvingene. Måten å lagre luften på er også forskjellig: vannkalvene lagrer den under dekkvingene, mens vannkjærene lagrer den som en sølvskinnende hinne på undersiden av dyret, der luftboblen blir holdt på plass av vannavstøtende hår. De store vannkjærene blir derfor kalt "silver beetles" på engelsk. De voksne billene lever for det meste av planter og råtnende plantedeler, mens larvene er rovdyr som spiser snegler, mark, insektlarver eller lignende.

De fleste av kulevannkjærene er knyttet til møkk. De kommer gjerne i store mengder til ferske, ennå våte kuruker, og etter noen timer er kurukene gjerne fullstendig gjennomhullet av kulevannkjærenes ganger. Andre arter lever i råtnende plantemateriale, men de krever høy fuktighet.

Systematisk inndeling

 src=
Cercyon haemorrhoidalis
 src=
Enochrus coarctatus
 src=
Hydrophilus piceus
 src=
Sphaeridium lunatum

I nyere systematisk inndeling plasserer gruppen Spercheinae som en underfamilie i familien vannkjær (Hydrophilidae). Tidligere var gruppen en selvstendig familie i overfamilien vannkjær (Hydrophiloidea) med navnet Spercheidae. Inndelingen under følger [1]

Treliste

Referanser

  1. ^ Löbl, I. og Löbl, D. (red.) (2015) Hydrophiloidea - Staphylinoidea. Volume 1. Revised and updated edition. E.J. Brill, Leiden/Boston.

Kilder

Eksterne lenker

ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia forfattere og redaktører
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NO

Vannkjær: Brief Summary ( النرويجية )

المقدمة من wikipedia NO

Vannkjær (Hydrophilidae) er en gruppe av biller som dels er vannlevende, dels lever i fuktige miljøer på landjorda. Vannkjærene kan kjennes på avrundet, oval kroppsform kombinert med at palpene er minst like lange som de kølleformede antennene.

Det norske navnet vannkjær kan være litt forvirrende siden det dels blir brukt om en overfamilie (Hydrophiloidea), dels om en familie (Hydrophilidae) og dels om en underfamilie (Hydrophilinae). I denne artikkelen omtales familien Hydrophilidae.

 src= Hydrophilus sp. fossil form
ترخيص
cc-by-sa-3.0
حقوق النشر
Wikipedia forfattere og redaktører
النص الأصلي
زيارة المصدر
موقع الشريك
wikipedia NO

Kałużnicowate ( البولندية )

المقدمة من wikipedia POL
Commons Multimedia w Wikimedia Commons

Kałużnicowate (Hydrophilidae) – rodzina owadów z rzędu chrząszczy (Coleoptera).

 src=
Hydrophilus sp. - okazy kopalne

Należą tu gatunki wodne, niektóre żyją w ściółce. Największe chrząszcze wodne, ciało długości 10-40 mm, eliptyczne lub owalne, grzbiet mocno wypukły. Charakterystyczne wyjątkowo długie głaszczki szczękowe – dłuższe od czułków. Posiadają pływne odnóża. Larwy drapieżne; osobniki dorosłe wielożerne: żywią się szczątkami roślinnymi i zwierzęcymi, inne drapieżne (kilka kałużnic potrafi np. zjeść kijankę lub małą rybę w ciągu kilku minut). Wiele gatunków posiada narządy do wydawania i odbioru dźwięków.

Znanych jest ok. 2800 gatunków. W Polsce ponad 100. Do przedstawicieli należy np. kałużnica czarnozielona (Hydrophilus piceus).

Zobacz też

  • Hydrophilidae, w: Integrated Taxonomic Information System (ang.).
  • ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Autorzy i redaktorzy Wikipedii
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia POL

    Kałużnicowate: Brief Summary ( البولندية )

    المقدمة من wikipedia POL

    Kałużnicowate (Hydrophilidae) – rodzina owadów z rzędu chrząszczy (Coleoptera).

     src= Hydrophilus sp. - okazy kopalne

    Należą tu gatunki wodne, niektóre żyją w ściółce. Największe chrząszcze wodne, ciało długości 10-40 mm, eliptyczne lub owalne, grzbiet mocno wypukły. Charakterystyczne wyjątkowo długie głaszczki szczękowe – dłuższe od czułków. Posiadają pływne odnóża. Larwy drapieżne; osobniki dorosłe wielożerne: żywią się szczątkami roślinnymi i zwierzęcymi, inne drapieżne (kilka kałużnic potrafi np. zjeść kijankę lub małą rybę w ciągu kilku minut). Wiele gatunków posiada narządy do wydawania i odbioru dźwięków.

    Znanych jest ok. 2800 gatunków. W Polsce ponad 100. Do przedstawicieli należy np. kałużnica czarnozielona (Hydrophilus piceus).

    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Autorzy i redaktorzy Wikipedii
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia POL

    Hidrofilide ( الرومانية، المولدوفية )

    المقدمة من wikipedia RO

    Hidrofilidele sau boii de baltă (Hydrophilidae) este o familie de insecte coleoptere de apă dulce, dar unele specii sunt terestre și trăiesc în bălegarul vitelor mari. Forma exterioară se apropie de aceea a ditiscidelor, având conturul oval, capul lat și pronotul de formă trapezoidală. Au o talie de 1-40 mm lungime. Majoritatea au o linie în formă de Y pe vertex. Palpii maxilarului sunt de obicei mai lungi decât antenele, care la speciile acvatice au o funcție respiratorie. Antenele sunt compuse din 6-9 articole, măciucate și scurte, adesea mai scurte decât palpii. Tarsele, de obicei, pentamere, dar, uneori, cele mediane și cele posterioare sunt tetramere. La cele mai multe forme, tarsele posterioare sunt adaptate la înot. Înoată în apă mai bine decât ditiscidele, deși înotul lor seamănă mai mult a mers, mișcând picioarele alternativ. Abdomenul prezintă 5-7 sternite. Speciile acvatice sunt negre, convexe și lucioase. Femelele poartă ouăle sub abdomen într-un cocon mătăsos. Adulții sunt de obicei fitofagi; larvele sunt carnivore. Pentru respirație, adulții ies la suprafață unde, cu ajutorul unui sistem complicat de dispozitive păroase și cu ajutorul mișcării antenelor, introduc o cantitate de aer într-o cavitate de sub elitre, care servește ca rezervor de aer. De aici, aerul trece, după necesități, în stigmele din apropiere. Hidrofilidele mici se mulțumesc și cu bulele de oxigen elaborate de plante în procesul asimilației clorofiliene. Speciile terestre trăiesc în locuri umede și în bălegar și sunt adesea mai deschise la culoare decât cele acvatice. Sunt cunoscute circa 2000 de specii, fiind mai abundente în tropice. Printre speciile mai cunoscute în România se numără Hydrous piceus (boul de apă) și Hydrous aterrimus care sunt hidrofilide mari, de 32-40 mm, cu corpul negru cu reflexe măslinii și Sphaeridium lunatum, de 4-7 mm, cu forma corpului circulară și convexă dorsal, care trăiește în baligă proaspătă.[1][2][3][4][5][6]

    Specii din România

    Printre speciile din România se numără[1][2][5][7][8]:

    Galerie

    Specii de hidrofilide din România

    Note

    1. ^ a b Mihail A. Ionescu, Matilda Lăcătușu. Entomologie. Editura Didactică și Pedagogică, București, 1971
    2. ^ a b Radu V. Gh. Zoologia nevertebratelor. Vol. II. Editura didactică și pedagogică. București 1972
    3. ^ Imms’ General Textbook of Entomology. Volume 2: Classification and Biology. 1977
    4. ^ Michael Allaby. A Dictionary of Zoology (Oxford Paperback Reference). 2nd Edition. 1999
    5. ^ a b Paul Gîdei, Irinel E. Popescu. Ghidul coleopterelor din România. Vol. I. Editura PIM, Iași, 2012
    6. ^ Roger Dajoz. Dictionnaire d'entomologie : Anatomie, systématique, biologie. Lavoisier 2010
    7. ^ Mogoșeanu Gima. Data Regarding the Presence of the Families Dytiscidae and Hydrophilidae (Insecta: Coleoptera) in The Entomological Fauna of Oltenia (Romania) (I). Muzeul Olteniei Craiova. Oltenia. Studii și comunicări. Științele Naturii. Tom. 26, No. 2/2010
    8. ^ Ottó Merkl. Data to the knowledge on the beetle fauna of Maramureș, Romania (Coleoptera). Studia Universitatis Vasile Goldiș. Seria Științele Vieții (Life Sciences Series) 18 (2008).

    Legături externe

    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Wikipedia autori și editori
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia RO

    Hidrofilide: Brief Summary ( الرومانية، المولدوفية )

    المقدمة من wikipedia RO

    Hidrofilidele sau boii de baltă (Hydrophilidae) este o familie de insecte coleoptere de apă dulce, dar unele specii sunt terestre și trăiesc în bălegarul vitelor mari. Forma exterioară se apropie de aceea a ditiscidelor, având conturul oval, capul lat și pronotul de formă trapezoidală. Au o talie de 1-40 mm lungime. Majoritatea au o linie în formă de Y pe vertex. Palpii maxilarului sunt de obicei mai lungi decât antenele, care la speciile acvatice au o funcție respiratorie. Antenele sunt compuse din 6-9 articole, măciucate și scurte, adesea mai scurte decât palpii. Tarsele, de obicei, pentamere, dar, uneori, cele mediane și cele posterioare sunt tetramere. La cele mai multe forme, tarsele posterioare sunt adaptate la înot. Înoată în apă mai bine decât ditiscidele, deși înotul lor seamănă mai mult a mers, mișcând picioarele alternativ. Abdomenul prezintă 5-7 sternite. Speciile acvatice sunt negre, convexe și lucioase. Femelele poartă ouăle sub abdomen într-un cocon mătăsos. Adulții sunt de obicei fitofagi; larvele sunt carnivore. Pentru respirație, adulții ies la suprafață unde, cu ajutorul unui sistem complicat de dispozitive păroase și cu ajutorul mișcării antenelor, introduc o cantitate de aer într-o cavitate de sub elitre, care servește ca rezervor de aer. De aici, aerul trece, după necesități, în stigmele din apropiere. Hidrofilidele mici se mulțumesc și cu bulele de oxigen elaborate de plante în procesul asimilației clorofiliene. Speciile terestre trăiesc în locuri umede și în bălegar și sunt adesea mai deschise la culoare decât cele acvatice. Sunt cunoscute circa 2000 de specii, fiind mai abundente în tropice. Printre speciile mai cunoscute în România se numără Hydrous piceus (boul de apă) și Hydrous aterrimus care sunt hidrofilide mari, de 32-40 mm, cu corpul negru cu reflexe măslinii și Sphaeridium lunatum, de 4-7 mm, cu forma corpului circulară și convexă dorsal, care trăiește în baligă proaspătă.

    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Wikipedia autori și editori
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia RO

    Palpbaggar ( السويدية )

    المقدمة من wikipedia SV

    Palpbaggar (tidigare även vattenbaggar, Hydrophilidae) är en familj bland skalbaggarna i underordningen allätarbaggar med omkring 2 300 arter över hela världen.

     src=
    Hydrophilus sp. - fossil form

    De har korta antenner, i spetsen förtjockade till en klubba. De flesta hithörande arter lever i vatten och har bakbenen omformade till simben. Andra arter lever i slam och spillning. De i vatten levande formerna har vid flyktigt påseende stor likhet med dykarna, men vid närmare påseende finns stora olikheter, och likheten innebär ingen närmare släktskap, utan är ett konvergensfenomen, till följd av båda familjernas tillpassning till livet i vattnet.

    Palpbaggarnas kropp är inte så bra anpassad för simning och dykning som dykarnas. Kroppens översida är starkt kullrig, medan undersidan är platt, och simbenen röras växelvis, så att ingen snabb simning kan åstadkommas, varför dessa djur ofta krypa fram på mossa och vattenväxter. Detta gäller i ännu högre grad om larverna, som helst föredrar fast mark under fötterna och därför i regel endast anträffas på ett några centimeter djupt vatten. När skalbaggarna ska förnya sitt luftförråd, klättrar de upp på vattenväxter, till dess huvud befinner sig i vattenbrynet och luften kommer i förbindelse med den under djurets undersida med fina hår kvarhållna luftmängden genom en kanal, som bildas av antennlederna och en hårklädd ränna på huvudet. De större formerna är som fullvuxna växtätare, som larver rovdjur. Äggen läggs i av honan spunna kokonger, som flyter på vattenytan.

    Källor

    Small Sketch of Owl.pngDen här artikeln är helt eller delvis baserad på material från Nordisk familjebok, Vattenbaggar, 1904–1926.

    Externa länkar

    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Wikipedia författare och redaktörer
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia SV

    Palpbaggar: Brief Summary ( السويدية )

    المقدمة من wikipedia SV

    Palpbaggar (tidigare även vattenbaggar, Hydrophilidae) är en familj bland skalbaggarna i underordningen allätarbaggar med omkring 2 300 arter över hela världen.

     src= Hydrophilus sp. - fossil form

    De har korta antenner, i spetsen förtjockade till en klubba. De flesta hithörande arter lever i vatten och har bakbenen omformade till simben. Andra arter lever i slam och spillning. De i vatten levande formerna har vid flyktigt påseende stor likhet med dykarna, men vid närmare påseende finns stora olikheter, och likheten innebär ingen närmare släktskap, utan är ett konvergensfenomen, till följd av båda familjernas tillpassning till livet i vattnet.

    Palpbaggarnas kropp är inte så bra anpassad för simning och dykning som dykarnas. Kroppens översida är starkt kullrig, medan undersidan är platt, och simbenen röras växelvis, så att ingen snabb simning kan åstadkommas, varför dessa djur ofta krypa fram på mossa och vattenväxter. Detta gäller i ännu högre grad om larverna, som helst föredrar fast mark under fötterna och därför i regel endast anträffas på ett några centimeter djupt vatten. När skalbaggarna ska förnya sitt luftförråd, klättrar de upp på vattenväxter, till dess huvud befinner sig i vattenbrynet och luften kommer i förbindelse med den under djurets undersida med fina hår kvarhållna luftmängden genom en kanal, som bildas av antennlederna och en hårklädd ränna på huvudet. De större formerna är som fullvuxna växtätare, som larver rovdjur. Äggen läggs i av honan spunna kokonger, som flyter på vattenytan.

    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Wikipedia författare och redaktörer
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia SV

    Họ Cà niễng râu ngắn ( الفيتنامية )

    المقدمة من wikipedia VI
     src=
    Hóa thạch của Hydrophilus sp.

    Họ Cà niễng râu ngắn (danh pháp khoa học: Hydrophilidae), là một họ bọ cánh cứng chủ yếu sống thủy sinh. Các loài cà niễng râu ngắn đáng chú ý vì các tua cảm hàm trên dài, dài hơn cả râu của chúng. Một vài nhóm trước đây coi là các phân họ trong họ này hiện nay đã được nâng cấp lên thành các họ riêng biệt như Epimetopidae, Georissidae (= Georyssinae), Helophoridae, HydrochidaeSpercheidae (= Sphaeridiinae). Một số trong các nhóm này chủ yếu là bọ cánh cứng sống trên cạn hay bán thủy sinh.

    Ngoại trừ vài ngoại lệ là động vật ăn xác chết thì ấu trùng của chúng là động vật săn mồi trong khi các cá thể trưởng thành có thể là động vật ăn cỏ hay động vật săn mồi, ngoài việc ăn xác chết. Nhiều loài có khả năng phát ra âm thanh.

    Các loài của chi Hydrophilus được coi là động vật gây hại trong các ao ương trứng cá. Các loài khác ăn ấu trùng muỗi và có tiềm năng trở thành các tác nhân kiểm soát sinh học.

    Danh lục công bố năm 1999 của M. Hansen liệt kê 2.803 loài trong 161 chi, nhưng nó bao gồm nhiều đơn vị phân loại hiện nay xếp trong các họ khác.

    Các chi

    Danh sách dưới đây liệt kê 48 chi có trong EOL[1]

    Một số loài

    Hình ảnh

    Liên kết ngoài

     src= Wikispecies có thông tin sinh học về Họ Cà niễng râu ngắn  src= Wikimedia Commons có thư viện hình ảnh và phương tiện truyền tải về Họ Cà niễng râu ngắn


    Hình tượng sơ khai Bài viết về bọ cánh cứng này vẫn còn sơ khai. Bạn có thể giúp Wikipedia bằng cách mở rộng nội dung để bài được hoàn chỉnh hơn.


    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Wikipedia tác giả và biên tập viên
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia VI

    Họ Cà niễng râu ngắn: Brief Summary ( الفيتنامية )

    المقدمة من wikipedia VI
     src= Hóa thạch của Hydrophilus sp.

    Họ Cà niễng râu ngắn (danh pháp khoa học: Hydrophilidae), là một họ bọ cánh cứng chủ yếu sống thủy sinh. Các loài cà niễng râu ngắn đáng chú ý vì các tua cảm hàm trên dài, dài hơn cả râu của chúng. Một vài nhóm trước đây coi là các phân họ trong họ này hiện nay đã được nâng cấp lên thành các họ riêng biệt như Epimetopidae, Georissidae (= Georyssinae), Helophoridae, HydrochidaeSpercheidae (= Sphaeridiinae). Một số trong các nhóm này chủ yếu là bọ cánh cứng sống trên cạn hay bán thủy sinh.

    Ngoại trừ vài ngoại lệ là động vật ăn xác chết thì ấu trùng của chúng là động vật săn mồi trong khi các cá thể trưởng thành có thể là động vật ăn cỏ hay động vật săn mồi, ngoài việc ăn xác chết. Nhiều loài có khả năng phát ra âm thanh.

    Các loài của chi Hydrophilus được coi là động vật gây hại trong các ao ương trứng cá. Các loài khác ăn ấu trùng muỗi và có tiềm năng trở thành các tác nhân kiểm soát sinh học.

    Danh lục công bố năm 1999 của M. Hansen liệt kê 2.803 loài trong 161 chi, nhưng nó bao gồm nhiều đơn vị phân loại hiện nay xếp trong các họ khác.

    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Wikipedia tác giả và biên tập viên
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia VI

    Водолюбы ( الروسية )

    المقدمة من wikipedia русскую Википедию
    Question book-4.svg
    В этой статье не хватает ссылок на источники информации.
    Информация должна быть проверяема, иначе она может быть поставлена под сомнение и удалена.
    Вы можете отредактировать эту статью, добавив ссылки на авторитетные источники.
    Эта отметка установлена 13 мая 2011 года.
     src=
    Hydrophilus sp. — ископаемые формы

    Описание

    Усики короче челюстных щупиков, 6—9 сегментные, булавовидные.[2]

    Экология и местообитания

    Эти жуки - водоплавающие насекомые (за исключением наземного подсемейства Sphaeridiinae).

    Систематика

    Семейство довольно многочисленное, насчитывающее 2803 вида в 161 роде. Семейство насчитывает четыре подсемейства и несколько триб: Hydrophilidae Latreille, 1802

    Примечания

    1. Щербаков А. Н., Никитский Н. Б., Полевой А. В., Хумала А. Э. К фауне жесткокрылых насекомых заповедника «Пасвик» (Insecta, Coleoptera) // Вестник МГУЛ - Лесной вестник. : Журнал. — 2013. — Т. 6, № 98. — С. 16-21. — ISSN 1727-3749.
    2. Мамаев Б. М., Медведев Л. Н. и Правдин Ф. Н. Определитель насекомых европейской части СССР. — Москва: «Просвещение», 1976. — С. 103—187. — 304 с.
    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Авторы и редакторы Википедии
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia русскую Википедию

    Водолюбы: Brief Summary ( الروسية )

    المقدمة من wikipedia русскую Википедию
     src= Hydrophilus sp. — ископаемые формы
    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Авторы и редакторы Википедии
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia русскую Википедию

    ガムシ ( اليابانية )

    المقدمة من wikipedia 日本語
    ガムシ科 Hydrophilidae ガムシ
    ガムシ Hydrophilus acuminatus
    分類 : 動物界 Animalia : 節足動物門 Arthropoda : 昆虫綱 Insecta : コウチュウ目(鞘翅目) Coleoptera 亜目 : カブトムシ亜目(多食亜目) Polyphaga 下目 : ハネカクシ下目 Staphyliniformia 上科 : ガムシ上科 Hydrophiloidea : ガムシ科 Hydrophilidae
    Latreille, 1802
    亜科
     src=
    Hydrous piceus
     src=
    Hydrophilus sp. 化石種

    ガムシ(牙虫)は、甲虫目ガムシ科(Hydrophilidae)の昆虫の総称。またはその中の大型種 Hydrophilus acuminatus Montschulsky, 1853 の和名

    ガムシ類は一般的になど小さな止水系に住む水生昆虫で、外観からゲンゴロウ類と混同されることがしばしばあるが、系統的には遠く、エンマムシ類と近縁のグループである。

    ゲンゴロウ類同様、付属肢には水かきの役割をする細毛が発達するが、付属肢、特に後肢の形態はゲンゴロウ類ほど特殊化が進んでいないため、ゲンゴロウほど流麗な遊泳は行わず、どの種類もまるで水中で体を小刻みに震わせながら早く歩くといった感じの遊泳方法である。小型種では、遊泳毛を欠くものも少なくない。

    ガムシ亜族(大型種)では胸部下に後方に向かって、1つの尖った突起があり、これを獣の牙に例えて、牙虫と呼ぶようになったと言われる。

     src=
    名前の由来の突起

    生態[編集]

    多くの種は淡水の水中で生活するが、水生昆虫として同様に繁栄しているゲンゴロウ類と異なり、必ずしもすべての種が典型的な水生昆虫というわけではない(およそ3分の1が陸生)。水生のガムシ類は、水田やため池などの止水域、河川や渓流などの流水域など、水域に広く生息している。一方、陸生のガムシ類では、湿原の水際の地表などの水分の多い場所や、森林のリター、腐敗した植物・海藻中、ウシウマのような湿り気の多い塊状のをする草食獣の糞塊中などが、生活の場である。特異な例として、シロアリの巣の中に生息する種も知られている。

    成虫[編集]

    成虫の食物はおおむね水中のデトリタスである。しかし、ガムシやコガタガムシ H. bilineatus cashimirensis Redtenbacher, 1892 のような大型種では、アオミドロのような糸状藻類クロモのような水生植物もよく摂食する。ゲンゴロウ類のように生きた動物を襲うことはあまりないが、死んだ動物質を与えると積極的に摂取するものが多い。陸生ガムシ類のうち、草食獣の糞塊で暮す種は、糞自体を摂食する糞食性と考えられる。

    呼吸に必要な空気の大半は上翅と腹部の間の空隙に蓄えられるが、表面張力によって体の腹面に密生した細毛の間にも保持される。上翅の下の空気の塊と、腹面に保持された空気の塊は腹部の両脇越しに連結しており、呼吸によってこの空気塊の酸素が消費され、二酸化炭素が増加すると、水に広い面積で接した腹面の空気塊から水中への二酸化炭素の溶出と水中の溶存酸素の空気塊への拡散が起こると考えられる。こうして保持した空気の中の酸素が不足してくると、ガムシ類の成虫は水面に浮上するが、ゲンゴロウ類と異なり尾端ではなく、頭部の側面を水面に接する。頭部にある、「くの字」状で先端に球桿がある1対の触角は、水中では水中に突き出されることはなく、腹面の空気塊の中に折りたたまれているが、この時になると頭部の水面に接した側の側面の触角を空気塊をまとわりつかせたまま伸ばし、腹面の空気塊を水面上の空気と連結させてしまう。するとすかさず腹部をポンプのように動かして上翅の下に蓄えられた空気を出し入れして、体に保持した空気を入れ替えてしまう。

    ゲンゴロウと同じように飛翔力を持ち、夜間、灯火に飛来することがある。

    [編集]

    ガムシの雌は成熟し、交尾すると尾端から絹糸状の糸を分泌してこれで卵嚢を作り、その中に産卵する。大型種のガムシ、コガタガムシ、中型種のコガムシでは水面の水草の葉などでくるむように繭状の卵嚢を作り、卵嚢の頂部からはマスト状の突起を伸ばす。小型種の多くは植物や石などの表面に扁平な卵嚢を作るが、スジヒラタガムシ類は扁平な卵嚢を自らの腹部腹面に付着させた状態で作り、常にこれを持ち歩く。

    幼虫[編集]

    成虫と異なり、ガムシ類の幼虫はすべて肉食性であり、小動物の捕食者である。頭部は胸部最前節である前胸の前端前面にではなく、少々背中よりから出るため少々上向き加減になっている。獲物を捕らえると、この上向き加減の頭部をさらにのけぞらせ、口器と胸部背面ではさむように保持して摂食する。

    ガムシやコガタガムシといった大型種は水生の巻貝を主な獲物としている。こうした巻貝食の大型ガムシ類の幼虫の大顎は左右不相称で、まるで缶詰を開ける缶切りのように機能して巻貝の殻を切り裂き、中身を食べる。そのため、モノアラガイのような右巻きの貝やヒラマキミズマイマイのようなレコード盤状の平巻きの貝では容易に摂食することができるが、サカマキガイのような左巻きの貝ではうまく摂食できないことが知られている。

    獲物の肉の摂取方法はゲンゴロウ類の幼虫と同様の体外消化であるが、ゲンゴロウ類のように注射針状の大顎で消化液を注射し、溶けた肉を同じ大顎で吸い上げるということはせずに、獲物の肉を噛み砕きながら口から出す消化液と混ぜ、溶けた肉を飲み込むという食べ方をする。そのため、消化した肉が拡散しにくいと思われる貝類食の大型種以外は、獲物を捕らえると水面に浮上し、口器と背面で支えた獲物を水面上に突き出し、空気中で摂食を行うことで消化した肉汁が水中に拡散することを防いでいる。

    2回の脱皮を経た幼虫は3令幼虫(終令幼虫)となり、十分に成長すると上陸して蛹になる。

    [編集]

    水中から上陸した3令幼虫は土の中に穴を掘って蛹室を作り蛹となる。羽化後新成虫となり、身体が硬くなると蛹室から出て水中へ戻る。

    羽化した成虫の寿命はおよそ半年から1年だと言われる。

    分類[編集]

    [icon]
    この節の加筆が望まれています。

    参考文献[編集]

    関連項目[編集]

     src= ウィキスピーシーズにガムシ科に関する情報があります。  src= ウィキメディア・コモンズには、ガムシ科に関連するカテゴリがあります。

    外部リンク[編集]

    執筆の途中です この項目は、動物に関連した書きかけの項目です。この項目を加筆・訂正などしてくださる協力者を求めていますPortal:生き物と自然プロジェクト:生物)。
     title=
    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    ウィキペディアの著者と編集者
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia 日本語

    ガムシ: Brief Summary ( اليابانية )

    المقدمة من wikipedia 日本語
     src= Hydrous piceus  src= Hydrophilus sp. 化石種

    ガムシ(牙虫)は、甲虫目ガムシ科(Hydrophilidae)の昆虫の総称。またはその中の大型種 Hydrophilus acuminatus Montschulsky, 1853 の和名

    ガムシ類は一般的になど小さな止水系に住む水生昆虫で、外観からゲンゴロウ類と混同されることがしばしばあるが、系統的には遠く、エンマムシ類と近縁のグループである。

    ゲンゴロウ類同様、付属肢には水かきの役割をする細毛が発達するが、付属肢、特に後肢の形態はゲンゴロウ類ほど特殊化が進んでいないため、ゲンゴロウほど流麗な遊泳は行わず、どの種類もまるで水中で体を小刻みに震わせながら早く歩くといった感じの遊泳方法である。小型種では、遊泳毛を欠くものも少なくない。

    ガムシ亜族(大型種)では胸部下に後方に向かって、1つの尖った突起があり、これを獣の牙に例えて、牙虫と呼ぶようになったと言われる。

     src= 名前の由来の突起
    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    ウィキペディアの著者と編集者
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia 日本語

    물땡땡이과 ( الكورية )

    المقدمة من wikipedia 한국어 위키백과

    물땡땡이과는 물속에서 사는 딱정벌레의 분류이다.[1][2] 물방개와 약간 닮았다.

    생태

    아가미가 없기 때문에 물 속에서의 호흡은 불가능하며 물방개처럼 몸속에 공기를 저장한다. 수초에 알주머니를 만들어서 산란하며, 부화한 애벌레는 태어난 주머니를 빠져나온다. 유충 시기에는 각다귀, 깔따구 애벌레나 실지렁이를 먹는 육식곤충이지만, 어른벌레가 되면 초식성으로 수초를 먹는다.

    하위 아과

    사진

    각주

    1. “BugGuide: Family Hydrophilidae – Water Scavenger Beetles”. bugguide.net. 2015년 6월 30일에 확인함.
    2. “Hydrophilidae – UNH Center for Freshwater Biology”. UNH. 2015년 6월 30일에 확인함.
     title=
    ترخيص
    cc-by-sa-3.0
    حقوق النشر
    Wikipedia 작가 및 편집자
    النص الأصلي
    زيارة المصدر
    موقع الشريك
    wikipedia 한국어 위키백과