Skinker er den mest artsrike familien av øgler. De over 1400 artene finnes i alle tropiske og varmt tempererte strøk, og utgjør omtrent en fjerdedel av alle øglearter.
Disse små til mellomstore øglene ligner på firfisler, men har glatte, skinnende skjell og ofte små, eller reduserte bein. Noen skinker mangler helt synlige lemmer. Fargen er som regel brun, grå eller svart, men noen arter har grønne eller blå tegninger på deler av kroppen. Halen er lang, og de fleste artene kan gi slipp på halen når en fiende angriper. Lår- eller preanalporer forekommer aldri. Et karakteristisk trekk ved skallen er at skinker har en mer eller mindre velutviklet sekundær gane. Dette bygningstrekket er hovedsakelig kjent fra pattedyr og krokodiller, og blant skjellkrypdyr er det ellers bare blindøgler som har en tilsvarende gane.
Nesten alle skinker er dagaktive, men de lever som regel et skjult liv, og blir ofte oversett. Omtrent 45 prosent av artene føder levende unger. Føden består for det meste av insekter, og andre dyr som de i stand til å fange. Hos de største artene utgjør ofte planter en stor del av næringsinntaket.
De fleste skinker lever på bakken, eller er gravende. Mange ørkenarter er kjent for å svømme gjennom sand. Det finnes også trelevende arter, for eksempel kjempeskink, og semiakvatiske arter, som Amphiglossus astrolabi, Eulamprus quoyi og Tropidophorus grayi.
Skinkene finnes i varme områder på alle kontinenter, unntatt Antarktis. De kan krysse vide strekninger med åpent hav ved å seile på trestammer og lignende, og har klart å kolonisere mange oseaniske øyer, for eksempel hele Polynesia. Noen arter lever i temperert klima, som i Japan, Korea, Tasmania og New Zealand. I Nord-Amerika lever skinker nord til det sørlige Canada. Gruppen har oppstått i Afrika, men er også rikt utviklet i de tropiske delene av Asia, og i Australia.[1] På den forholdsvis lille øya Ny-Caledonia finnes det minst 49 skinkarter.[2] I Amerika er det derimot ikke noe stort mangfold av skinker, selv om de er vidt utbredt.
Blindøglene ble tidligere regnet som nære slektninger av skinkene, og en mente at blindøglene kanskje kunne stamme fra skinker. Genetiske undersøkelser viser derimot at det ikke er noe nært slektskap. Skinkene utgjør dermed en tydelig avgrenset monofyletisk gruppe, men systematikken innenfor gruppen er svært usikker.
Greer[3] foreslo i 1970 å dele familien i fire underfamilier:
Denne inndelingen er ikke generelt akseptert, og det finnes alternative forslag.[5][6] Scincinae i Greers betydning er en parafyletisk gruppe, som inneholder stamfedrene til de andre tre underfamiliene. Det er nå vist at Acontinae er monofyletisk og søstergruppen til alle andre skinker. Genetiske data viser at Lygosominae og Scincinae ikke er monofyletiske, men i stedet danner Feylina og artene i Scincinae fra Afrika sør for Sahara en monofyletisk gruppe.
De kosmopolitiske slektene Eumeces, Lygosoma og Mabuya er nå splittet i mindre grupper. Den store slekten Sphenomorphus med 140 arter vil sannsynligvis også bli splittet i framtida.
Nye skinkarter blir fortsatt oppdaget. I 2009 ble det beskrevet 18 nye arter, og i 2010 ble resultatet 19.
I Europa finnes de fleste skinkene i middelhavsområdet, men johannesøgle går helt nord til Slovakia.
I tillegg finnes det flere arter på den spanske og greske øyene som geografisk tilhører Afrika og Asia. Kanariøyene har fire endemiske arter av valseskinker (Chalcides). På øyene utenfor det sørvestlige Anatolia lever Trachylepis aurata, som også finnes på det asiatiske fastlandet.
Trachylepis vittata
Brilleskink fra Israel
Tiliqua nigrolutea, en av blåtungeskinkene
Ildskink (Lepidothyris fernandi)
Apotekerskink
(Scincus scincus)
Plestidon skiltonianus
fra California
Plestiodon latiscutatus
fra Japan
Skinker er den mest artsrike familien av øgler. De over 1400 artene finnes i alle tropiske og varmt tempererte strøk, og utgjør omtrent en fjerdedel av alle øglearter.
