Spartina er en slekt i grasfamilien.
De er utbredt langs strendene på begge sider av Atlanterhavet. I Europa vokser de nordover til Skottland og Danmark, og de mangler i Norge. I Nord-Amerika finnes de også i innlandet og ved stillehavskysten. Én art vokser på isolerte øyer lengst sør i Atlanterhavet og Det indiske hav.
Spartina vokser som regel i overgangen mellom strandeng og den øverste fjæresonen. De kan danne store bestander på mudderrike strender. Røttene er godt forankret, og stengelen kan vokser 10–15 cm i året slik at plantene ikke begraves i mudder. De tåler mye salt og kan overleve flere timers neddykking i sjøvann. Alle artene i slekta har C4-fotosyntese.
Den eneste arten som sikkert fantes i den gamle verden fram til det 19. århundre var Spartina maritima, som vokser langs atlanterhavskysten i Europa og Afrika. Den amerikanske arten Spartina alterniflora ble ved et uhell innført til Sør-England og Vest-Frankrike. I 1870 ble det oppdaget en steril hybrid mellom disse to artene i England (Spartina × townsendii), og en annen steril hybrid ble funnet i Sørvest-Frankrike i 1892 (Spartina × neyrautii). Etter 1890 dukket det opp forplantningsdyktige planter med fordoblet kromosomtall i England. Den nye planten fikk navnet Spartina anglica og er svært livskraftig.
Spartina anglica har spredt seg raskt i Europa og er også innført andre steder for å stabilisere mudderbanker. Den vokser i tette bestander som fortrenger alle andre arter, også Spartina maritima, og betraktes som en skadelig invaderende art. Flere andre arter kan også opptre som invaderende arter, for eksempel Spartina alterniflora og Spartina densiflora i California.
Spartina er en slekt i grasfamilien.
De er utbredt langs strendene på begge sider av Atlanterhavet. I Europa vokser de nordover til Skottland og Danmark, og de mangler i Norge. I Nord-Amerika finnes de også i innlandet og ved stillehavskysten. Én art vokser på isolerte øyer lengst sør i Atlanterhavet og Det indiske hav.
Spartina vokser som regel i overgangen mellom strandeng og den øverste fjæresonen. De kan danne store bestander på mudderrike strender. Røttene er godt forankret, og stengelen kan vokser 10–15 cm i året slik at plantene ikke begraves i mudder. De tåler mye salt og kan overleve flere timers neddykking i sjøvann. Alle artene i slekta har C4-fotosyntese.
Den eneste arten som sikkert fantes i den gamle verden fram til det 19. århundre var Spartina maritima, som vokser langs atlanterhavskysten i Europa og Afrika. Den amerikanske arten Spartina alterniflora ble ved et uhell innført til Sør-England og Vest-Frankrike. I 1870 ble det oppdaget en steril hybrid mellom disse to artene i England (Spartina × townsendii), og en annen steril hybrid ble funnet i Sørvest-Frankrike i 1892 (Spartina × neyrautii). Etter 1890 dukket det opp forplantningsdyktige planter med fordoblet kromosomtall i England. Den nye planten fikk navnet Spartina anglica og er svært livskraftig.
Spartina anglica har spredt seg raskt i Europa og er også innført andre steder for å stabilisere mudderbanker. Den vokser i tette bestander som fortrenger alle andre arter, også Spartina maritima, og betraktes som en skadelig invaderende art. Flere andre arter kan også opptre som invaderende arter, for eksempel Spartina alterniflora og Spartina densiflora i California.