Isabellabrakksvale (Stiltia isabella) er en monotypisk art i brakksvalefamilien (Glareolidae), og som sådan inngår den som eneste art i slekten Stiltia. Familien tilhører gruppen av måkefugler (Lari), som inngår i ordenen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten er endemisk for Australasia og regnes som basal blant brakksvalene i denne familien, som ellers også består av såkalte løpere. Brakksvalene utgjøres av de to slektene Stiltia og Glareola.
Isabellabrakksvale blir cirka 21–24 cm lang og veier omkring 54–75 g. Fjærdrakten er hovedsakelig kanelbrun, med innslag av sort på vingene, stjerten og i buken, lys rosabrunt på halsen og brystet, samt hvit i gumpen, mens nebbet er karakteristisk nedoverkrummet og de undere ekstremitetene forholdsvis lange.[1]
Arten er endemisk for Australasia (Northern Territory og Queensland) og trives i relativt nakne områder med sort jord med sparsom vegetasjon av gress (mest vanlig i Queensland), rødjord rygger, grus- og åpne sletter med sandstein og jernholdig stein og grus bevokst av kratt, langs bredden av innsjøer, laguner og elver. Den oppholder seg sjelden langt fra vann. På Ny-Guinea i høyder fra havnivået og opp til cirka 2 000 moh. Ellers er den utbredt nordvestover til de østre indonesiske øygruppene, så langs som til Sumatra.[1]
Fuglene eter mest gresshopper, biller, øyenstikkere, termitter og andre større insekter, men også litt edderkopper, skolopendere og frø. Maten fanges typisk på bakken, men den kan også fange byttedyr under flukt. Arten er hurtig til bens på bakken, men den kan også av og til hopp opp i luften for å fange insekter. Isabellabrakksvaler har behov for å drikke ofte.[1]
Arten trekker sørover for å hekke (spesielt i regnfulle sesonger), og nordover for å overvintre. Disse forflyttingene er påvirket av været (regn). Den regnes imidlertid som standfugl i et nordvestlig til sørøstlige belte av den nordlige delen av Australia.[1]
Isabellabrakksvale tilhører gruppen med brakksvaler (i motsetning til løpere), som av og til blir delt inn i underfamilien Glareolinae eller tribuset Glareolini, men ingen av disse inndelingene støttes av HBW Alive og er derfor heller ikke tatt med i treet under.[2]
Arten blir av noen inkludert som en basal art i slekten Glareola, basert på forskning gjort i forbindelse med en doktoravhandling av Cohen (2011).[3] Den er også forsøkt plassert i sin egen underfamilie; Stiltiinae, men i begge tilfeller avventes videre forskning.[1]
Noen anser at slekten Stiltia kan være et mellomstadium, mellom Cursorius (løpere) og Glareola (brakksvaler).[2]
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Maclean & Kirwan (2018).[1] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017)[4][5]
Denne ornitologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Isabellabrakksvale (Stiltia isabella) er en monotypisk art i brakksvalefamilien (Glareolidae), og som sådan inngår den som eneste art i slekten Stiltia. Familien tilhører gruppen av måkefugler (Lari), som inngår i ordenen vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten er endemisk for Australasia og regnes som basal blant brakksvalene i denne familien, som ellers også består av såkalte løpere. Brakksvalene utgjøres av de to slektene Stiltia og Glareola.
_(8079597365).jpg)
