Lakselus er en art i gruppen hoppekreps. Den lever som marin parasitt på laksefisker. Den lever av slimet, huden og blodet til fisken[1].
Hodebryststykket er bredt og skjoldformet, og brukes som sugekopp. Bakkroppen er smalere, og hos hunnen fylt med egg. Hunnens bakkropp har også to lange eggsekker. Lakselusa bruker føttene til å flytte seg rundt på verten eller svømme mellom verter[2].
Livssyklusen består av åtte stadier, med skallskifte imellom. I det frittsvømmende nauplius-stadiet har den en lengde på 0,54 til 0,85 mm[3]. I copepodit-stadiet er den ca. 0,7 mm lang og angriper fisken. I chalimus-stadiet er den 1,2 til 2,8 mm lang[4]. Man trodde før at lakselusa hadde ni larvestadier, men det har vist seg å være bare syv.[5]
Den suger næring av fisken og vokser til 5 mm lengde for hannene og 10 mm for hunnene. Hver generasjon tar ca. 6 uker ved en temperatur på 10–12 °C
Det har blitt forsket på arten i forbindelse med problemene den skaper i akvakulturen, men man vet lite om dens liv i naturen. Det har blitt vist at lakselus-infeksjoner i oppdrettsanlegg kan utløse epizootier hos ville fisk. Lakselus liker ikke ferskvann og holder seg under ferskvannslaget som vårflommen skaper i fjordene. Laksesmolt som svømmer i dette laget, er derfor beskyttet mot infeksjon[6].
Til bekjempelse av lakselus i oppdrettsanlegg brukes kjemikalier i stor grad, f.eks. midler som skal hemme syntesen av kitin hos lusa og dermed stoppe skallskiftet. Medisinen blandes i fôret eller i vannet som fisken går i. Et petroleumsekstrakt av krysantemum er ett av de stoffene som brukes[7].
Termisk avlusning brukes også. Metoden har vært utprøvd på oppdrettsanlegg siden 2013, i Norge siden 2014. Termisk avlusning tar utgangspunkt i at lus som sitter på fisk inaktiveres og faller av dersom den utsettes for moderat forhøyet vanntemperatur i en kort periode.[8]
Preventiv medisinering har blitt brukt, men dette fører til økt resistens hos lakselusa. I 2008 ble det funnet resistente lakselus i fire oppdrettsanlegg i Hordaland og Sogn og Fjordane[9]. Biologiske metoder som innsetting av leppefisker som f.eks. berggylt anbefales i stedet[10]. Lakselusas genom er også under kartlegging, da kunnskap om dette vil gjøre det lettere å utvikle nye medikamenter og vaksiner mot organismen[11].
Grunnet økt resistens mot de medikamentelle midlene har man sett en kraftig reduksjon i bruken av disse det siste året, fra 3269 behandlinger i 2015 til 1941 behandlinger i 2016. Ikke-medikamentelle metoder hadde en 6-dobbel økning fra 185 i 2015 til 1174 i 2016. Ettersom lakselusen ikke selv fører til død hos laks, men heller håndteringen og behandlingsmetodene så har denne økt det siste året ettersom ikke-medikamentell behandling er svært stressende for fisken[12].
Lakselus er en art i gruppen hoppekreps. Den lever som marin parasitt på laksefisker. Den lever av slimet, huden og blodet til fisken.
Hodebryststykket er bredt og skjoldformet, og brukes som sugekopp. Bakkroppen er smalere, og hos hunnen fylt med egg. Hunnens bakkropp har også to lange eggsekker. Lakselusa bruker føttene til å flytte seg rundt på verten eller svømme mellom verter.
Livssyklusen består av åtte stadier, med skallskifte imellom. I det frittsvømmende nauplius-stadiet har den en lengde på 0,54 til 0,85 mm. I copepodit-stadiet er den ca. 0,7 mm lang og angriper fisken. I chalimus-stadiet er den 1,2 til 2,8 mm lang. Man trodde før at lakselusa hadde ni larvestadier, men det har vist seg å være bare syv.
Den suger næring av fisken og vokser til 5 mm lengde for hannene og 10 mm for hunnene. Hver generasjon tar ca. 6 uker ved en temperatur på 10–12 °C
Det har blitt forsket på arten i forbindelse med problemene den skaper i akvakulturen, men man vet lite om dens liv i naturen. Det har blitt vist at lakselus-infeksjoner i oppdrettsanlegg kan utløse epizootier hos ville fisk. Lakselus liker ikke ferskvann og holder seg under ferskvannslaget som vårflommen skaper i fjordene. Laksesmolt som svømmer i dette laget, er derfor beskyttet mot infeksjon.
Til bekjempelse av lakselus i oppdrettsanlegg brukes kjemikalier i stor grad, f.eks. midler som skal hemme syntesen av kitin hos lusa og dermed stoppe skallskiftet. Medisinen blandes i fôret eller i vannet som fisken går i. Et petroleumsekstrakt av krysantemum er ett av de stoffene som brukes.
Termisk avlusning brukes også. Metoden har vært utprøvd på oppdrettsanlegg siden 2013, i Norge siden 2014. Termisk avlusning tar utgangspunkt i at lus som sitter på fisk inaktiveres og faller av dersom den utsettes for moderat forhøyet vanntemperatur i en kort periode.
Preventiv medisinering har blitt brukt, men dette fører til økt resistens hos lakselusa. I 2008 ble det funnet resistente lakselus i fire oppdrettsanlegg i Hordaland og Sogn og Fjordane. Biologiske metoder som innsetting av leppefisker som f.eks. berggylt anbefales i stedet. Lakselusas genom er også under kartlegging, da kunnskap om dette vil gjøre det lettere å utvikle nye medikamenter og vaksiner mot organismen.
Grunnet økt resistens mot de medikamentelle midlene har man sett en kraftig reduksjon i bruken av disse det siste året, fra 3269 behandlinger i 2015 til 1941 behandlinger i 2016. Ikke-medikamentelle metoder hadde en 6-dobbel økning fra 185 i 2015 til 1174 i 2016. Ettersom lakselusen ikke selv fører til død hos laks, men heller håndteringen og behandlingsmetodene så har denne økt det siste året ettersom ikke-medikamentell behandling er svært stressende for fisken.
