Nebbhvalfamilien eller nebbhvaler (Ziphiidae), av og til også også kalt spisshvaler og spisshvalfamilien, er en familie med tannhvaler som ofte oppholder seg i havområder med store dyp. Familien teller (minst) tjueto arter, fordelt i fem eller seks slekter.
Et karaktertrekk for nebbhvaler er at artene i varierende grad har lange (i noen tilfeller pinsettlignende) snuter, er naturlig underbitte, og bare i varierende grad har tenner. Som sådan består gruppen av store sjøpattedyr med ekstreme dykkeferdigheter, som i all hovedsak livnærer seg av ulike sorter blekksprut og noe dyphavsfisk og krepsdyr. Noen av dem kan holde pusten i timevis, og én av artene innehar verdensrekorden i dybdedykking blant pattedyr.
Det hersker litt forvirring omkring det vitenskapelige navnet (Ziphiidae) på denne familien. Noen krediterer den britiske zoologen John Edward Gray for året 1850,[3] andre samme mann for året 1865.[1][2] Egentlig skulle imidlertid navnet Hyperoodontidae Gray, 1846 vært benyttet, siden det er eldst og normalt skal ha prioritet.[1][2] Ziphiidae Gray, 1865 ble imidlertid foretrukket av ICZN (i henhold til artikkel 23(b) (1985) og artikkel 23.12 (1999)), siden navnet alt hadde vært i alminnelig bruk i mer enn 100 år.[1][2] Det blir derfor benyttet her.
Ziphiidae blir av og til delt inn i tre underfamilier, men med liten aksept; Berardiinae (inkluderer Berardius), Hyperoodontinae (inkluderer Hyperoodon, Indopacetus og Mesoplodon) og Ziphiinae (inkluderer Tasmacetus og Ziphius).[4]
Nebbhvaler tilhører en gruppe tannhvaler som vi vet svært lite om, fordi habitatet dere er så lite tilgjengelig. Mange av artene er ikke særlig tallrike, slik at det historisk har vært knyttet begrensede kommersielle interesser til dem. Noen arter er kun identifisert gjennom kraniefunn. Flere arter er også først beskrevet de to siste tiårene.
Nebbhvalene måler normalt cirka 4–13 m og veier typisk omkring 1–15 tonn, og tilhører således de største tannhvalene. Kroppen er torpedolignende langstrakt og strømlinjeformet, og typisk mørkere grå, gråbrun eller gråsort i fargen. Ryggfinnen har beskjeden størrelse og sitter langt bak på ryggen, og sveivene er små og sitter i fordypninger langs siden på dyra. Nebbhvaler er evolusjonært utrustet for dykking på store havdyp, typisk til 1 000 m eller mer.
Artene i denne gruppen karakteriseres av lange kjever som ender i ei (andelignende eller flaskehalslignende) snute kalt et «nebb» (herunder også spissnebb og hvalnebb). Selv om dette er tannhvaler, har typisk bare hannene ett eller to par med funksjonelle tenner i underkjeven, mens hunnene stort sett er tannløse. Unntaket er artene i slekten Berardius, der også hunnene har to par med funksjonelle tenner i underkjeven, og den ene arten i den monotypiske slekten Tasmacetus, der begge kjønn har lange rader med slanke funksjonelle tenner. Hos de andre artene har tennene blitt tilbakedannet gjennom evolusjon, slik at kun hannene har ett eller to par (hunnene ingen) med tenner i underkjeven, men ingen i overkjeven. Hos noen arter har ett av tannparene blitt omdannet til eiendommelig villsvinlignende støttenner, som stikker ut av munnen på dyret.
Én av artene har så eiendommelige støttenner at den har blitt navngitt etter dem (på flere språk, blant annet norsk) – stroppetannebbhval (Mesoplodon layardii) eller stroppe-tannet nebbhval som noen skriver det.[5] Hos denne arten danner (vokser) støttennene i underkjeven (som) en stroppelignende tannbøyle over overkjeven, slik at dyret (bare hanner) faktisk ikke kan åpne munnen på normalt vis. Det ser imidlertid ikke ut til at den merkelige tannveksten hemmer opptaket av føde.
Nebbhvaler har tilnærmet kosmopolitisk utbredelse i verdenshavene, men gruppen viser størst biologisk mangfold og er mest tallrik på den sørlige halvkule. I norske farvann er det kun én art som er særlig utbredt, nemlig nebbhval eller andehval (Hyperoodon ampullatus) som den også kalles. Det hender imidlertid også at nordspisshval (M. bidens), også kalt spisshval og sowerbys spisshval, frekventerer i farvannene langs norskekysten.
Nebbhvaler bruker ekkolokalisering (biosonar) for å orientere seg, trolig i større grad enn andre grupper av hvaler, i det stummende mørket som finnes på de havdyp disse artene helst jakter. Ekkosignalene sendes ut og mottas gjennom den såkalte melonen, som visuelt kommer til uttrykk som en melonlignende kul i pannen (pannekul) hos mange hvaler. Melonen er i realiteten et hulrom fylt med akustisk fett, en type fett som trolig forsterker ekkosignalene.[6] Nebbhvaler bruker også en spesiell sugeteknikk for å fange byttedyr når de jakter mat som de eter[7][8], sidene tennene (som de eventuelt måtte ha) i realiteten har liten eller ingen betydning for opptaket av føden, og dietten består i hovedsak av blekkspruter, men de eter også litt fisk og krepsdyr.
Det har vært en allment akseptert hypotese blant forskere og andre fagfolk, at spermhval (Physeter macrocephalus) er den hvalen som dykker dypest blant klodens pattedyr. Det har blitt anslått dybder på inntil 3 000 m, men sånne dykk har aldri latt seg dokumentere for denne arten. Faktisk er et dykk til 1 501 m det dypeste dykket som har blitt registrert (så langt kjent) av en spremhval.[9]
Nebbhvalene holder til på alle verdens hav, men er sjelden å finne i kystnære strøk om det ikke er svært dypt der. De er kjent for å dykke svært dypt etter føden. Et dykk ned til 2 992 m, som er offisiell verdensrekord for pattedyr[10], ble utført av en gåsenebbhval utenfor kysten av California den 17. februar i 2011. Dykket varte i cirka 80 minutter, men dykk på inntil 20–30 minutter er mer vanlig, og dykk opp til hele 137,5 minutter har blitt registrert hos denne arten.[10] Dette gjør nebbhvalene til den gruppen av pattedyr som kan dykke dypest, og sannsynligvis kan gåsenebbhvalen dykke dypere enn 3 000 meter. Det reiser et berettiget spørsmål ved hypotesen, om at spermhvalen er det pattedyret som dykker dypest.
Nebbhvaler er ei gruppe sjøpattedyr som er spesielt utsatt for såkalt hvalstranding, men årsakene til slike hendelser har vært svært uklare. I senere tid har forskere forsøkt å avdekke om såkalt akustisk forurensning (sonarstøy) kan være en medvirkende eller betydelig årsak til at hvalene strander, siden det har vært mange episoder av hvalstranding i forbindelse med militærøvelser der sonar har vært i bruk. Det har også vært spekulert i om dykkersyke (gassbobler i blodet) kan ha vært en medvirkende årsak til at nebbhvaler strander, herunder om sonarsignaler kan være en utløsende årsak gjennom å skade det avanserte hørselsorganet disse hvalene har.[11]
Det viser seg at gåsenebbhval er den hvalarten som oftest strander når såkalt mellomfrekvensaktiv (MFA) sonar er i bruk,[12] men relasjonene har vært lite forstått til nå.[10]
Det finnes flere måter å dele inn nebbhvalene på. En måte er å dele artene inn etter formen på nebbet, som nebbhvaler og spissnebbhvaler. En annen måte er å dele de inn etter sine biologiske slekter, slik det er gjort nedenfor.
Det har hersket en viss usikkerhet omkring hvorvidt sørlig kjempenebbhval og nordlig kjempenebbhval er samme art eller ikke. De listes her i henhold til CTDs klassifisering som to ulike arter i samme slekt, men noen forskere mener de kan tilhøre samme art. Det har dessuten vært knyttet stor usikkerhet til om den svært sjeldne longmanspisshvalen skal klassifiseres som i sin egen slakt, som Indopacetus pacificus, eller i slekten Mesoplodon. Nyere forskning viser imidlertid nå at denne hvalen bør klassifiseres i en egen slekt.[13]
Inndelingen under følger revisjon 15488 av 26. juni 2018 ved Comparative Toxicogenomics Database (CTD) og er i henhold til MDI Biological Laboratory og NC State University,[14] men den er nødvendigvis ikke i innbyrdes rekkefølge. Innholdet støttes også av WoRMS.[3]
I tillegg til de seks eksisterende slektene finnes også minst 24 utdødde, her listet i alfabetisk rekkefølge i henhold til Wikispecies:[4] †Africanacetus – †Africanacetus – †Anoplonassa – †Aporotus – †Archaeoziphius – †Belemnoziphius – †Beneziphius – †Caviziphius – †Cetorhynchus – †Choneziphius – †Eboroziphius – †Ihlengesi – †Izikoziphius – †Khoikhoicetus – †Messapicetus – †Microberardius – †Nazcacetus – †Nenga – †Ninoziphius – †Pelycorhamphus – †Pterocetus – †Tusciziphius – †Xhosacetus – †Ziphirostrum.
Nebbhvalfamilien eller nebbhvaler (Ziphiidae), av og til også også kalt spisshvaler og spisshvalfamilien, er en familie med tannhvaler som ofte oppholder seg i havområder med store dyp. Familien teller (minst) tjueto arter, fordelt i fem eller seks slekter.
Et karaktertrekk for nebbhvaler er at artene i varierende grad har lange (i noen tilfeller pinsettlignende) snuter, er naturlig underbitte, og bare i varierende grad har tenner. Som sådan består gruppen av store sjøpattedyr med ekstreme dykkeferdigheter, som i all hovedsak livnærer seg av ulike sorter blekksprut og noe dyphavsfisk og krepsdyr. Noen av dem kan holde pusten i timevis, og én av artene innehar verdensrekorden i dybdedykking blant pattedyr.
