Los micropterígidos (Micropterigidae) son una familia de lepidópteros arcaicos provistos de quexales; ye la única familia de la superfamilia Micropterigoidea y del suborde Zeugloptera. Inclúi 12 xéneros y alredor de 110 especies. Considerenlos los más primitivos dientro de los grupos vivientes de Lepidoptera.[1]
Estremense de tolos otros miembros de Lepidoptera porque escarecen de espiritrompa y sicasí tienen quexales bien desenvueltes y funcionales. Esta única superfamilia compon el suborde Zeugloptera. La clasificación güei más aceptada estrema l'orde Lepidoptera en cuatro subórdenes (Zeugloptera, Aglossata, Heterobathmiina y Glossata). [2] [3]
Son pequeñes, con nales estreches llanceolaes de 5 a 12 mm de valumbu. Tienen dos ocelos o güeyos simples amás de los güeyos compuestos. Los adultos aliméntense de polen qu'esmagayen colos sos quexales.
Los güevos son esféricos y depositaos en grupos. Les canesbes aliméntense de mofos y d'hepátiques; faen brotos antes de convertise en pupes y los adultos remanecen na primavera.
.Los micropterígidos (Micropterigidae) son una familia de lepidópteros arcaicos provistos de quexales; ye la única familia de la superfamilia Micropterigoidea y del suborde Zeugloptera. Inclúi 12 xéneros y alredor de 110 especies. Considerenlos los más primitivos dientro de los grupos vivientes de Lepidoptera.
Estremense de tolos otros miembros de Lepidoptera porque escarecen de espiritrompa y sicasí tienen quexales bien desenvueltes y funcionales. Esta única superfamilia compon el suborde Zeugloptera. La clasificación güei más aceptada estrema l'orde Lepidoptera en cuatro subórdenes (Zeugloptera, Aglossata, Heterobathmiina y Glossata).
Son pequeñes, con nales estreches llanceolaes de 5 a 12 mm de valumbu. Tienen dos ocelos o güeyos simples amás de los güeyos compuestos. Los adultos aliméntense de polen qu'esmagayen colos sos quexales.
Los güevos son esféricos y depositaos en grupos. Les canesbes aliméntense de mofos y d'hepátiques; faen brotos antes de convertise en pupes y los adultos remanecen na primavera.
Kiçikqanadlılar və ya ilk dişcikli güvələr (lat. Micropterigidae) — Kəpənəklər dəstəsinə aid fəsilə.
Els micropterígids (Micropterigidae) són una família d'insectes lepidòpters, l'única existent dins la superfamília dels micropterigoïdeus (Micropterigoidea). Són un tipus d'arnes i se les anomenen arnes mandibulades arcaiques.
Està constituïda per 12 gèneres actuals i és considerada com el llinatge més primitiu dels lepidòpters vivents (Kristensen, 1999).[1]
Els micropterígids (Micropterigidae) són una família d'insectes lepidòpters, l'única existent dins la superfamília dels micropterigoïdeus (Micropterigoidea). Són un tipus d'arnes i se les anomenen arnes mandibulades arcaiques.
Die Urmotten (Micropterigidae) sind eine Familie der Schmetterlinge (Lepidoptera). Sie sind die einzige Familie innerhalb der Zeugloptera, die die primitivste Unterordnung der Schmetterlinge darstellen. Sie kommen weltweit mit ca. 100 Arten vor. Sie sind den Köcherfliegen (Trichoptera), mit denen die Schmetterlinge am nächsten verwandt sind, sehr ähnlich. Im Gegensatz zu ihnen haben die Falter aber beschuppte Flügel. Auch die Puppen ähneln mehr denen von Köcherfliegen. Die Gliedmaßen, Flügel und Fühler sind bei ihnen nicht mit dem Körper verklebt, es handelt sich um sogenannte freie Puppen (Pupa libera) und nicht um Mumienpuppen.
Die Falter erreichen eine Flügelspannweite von 7 bis 15 Millimetern und haben eine langgestreckte Körperform. Die Vorderflügel sind 2,5- bis 4-mal länger als breit und überwiegend metallisch glänzend gefärbt oder weisen zumindest metallische Muster auf. Die Grundfärbung ist meist bronzefarben oder gräulich-bronzen. Die Hinterflügel sind in etwa gleich breit, wie die Vorderflügel und haben bei manchen Arten zum Teil sehr lange Fransen. Die Falter tragen einen auffälligen Haarschopf auf dem Kopf, den auch die Familien der Langhornmotten (Adelidae) und Trugmotten (Eriocraniidae) aufweisen. Die fadenförmigen Fühler sind mittellang und werden ca. 0,6- bis 0,9-mal so lang, wie die Vorderflügel. Neben den Facettenaugen haben die Urmotten auch zwei Punktaugen (Ocelli). Sie sind die einzigen Schmetterlinge die statt eines Saugrüssels kauende Mundwerkzeuge, bestehend aus kurzen Maxillen und normal ausgebildeten Mandibeln, besitzen. Damit können sie Pollen fressen. Ihre fünfsegmentigen Maxillarpalpen sind gut entwickelt, ihre Labialpalpen sind es nur zum Teil, bei manchen Arten sind sie kurz oder stark zurückgebildet. Alle sechs Beine sind gut entwickelt und zum Laufen geeignet und sie haben ein doppeltes Paar Sporne an den Hinterseiten der Tibien.
Die Flügeladerung beider Flügelpaare ist gleich: Sie haben jeweils 11 bis 14 Flügeladern mit zwei Analadern (1b und 1c).
Die Raupen haben mit denen anderer Schmetterlingsraupen nur wenig gemein. Sie sind weiß und tragen auf jedem Segment ein Beinpaar, das aus einem kegelförmigen Schaft besteht, der am Ende zu einer Spitze zusammenläuft. Somit sind sie die einzigen Schmetterlingsraupen mit ausgebildeten, echten Bauchbeinen.
Man findet die Falter tagsüber auf den Blüten von Kräutern, Sträuchern und Bäumen.
Die Familie der Urmotten ist in Europa mit 46 Arten vertreten,[1] von denen in Mitteleuropa 15 Arten vorkommen:[2]
Am 15. Dezember 2015 berichtete der ORF online über die Entdeckung einer neuen Art:
Der Falter ist nur 7–8 mm groß und metallisch gold und purpur gefärbt, er beißt und kaut mit seinen Kauladen Pollen und wurde auf Blüten von Rosen und Sonnenröschen gefunden. Er kommt in einer Höhenlage von 1600 m vor und fliegt nur bei Sonnenschein.[4]
Der älteste gesicherte fossile Nachweis einer Urmotte stammt aus Libanon-Bernstein (ca. 130 Mill. Jahre, Unterkreide). Die Zuordnung eines viel älteren, aus der Oberen Trias Südafrikas stammenden Insekts zu dieser Familie ist umstritten.[5] Weitere Funde aus der Kreidezeit wurden unter anderem in Kanadischem, Burmesischem und Sibirischem Bernstein gemacht. Darüber hinaus kommen Vertreter dieser Familie im eozänen Baltischen Bernstein (40 bis 50 Mill. Jahre) sowie Bernstein aus der etwas jüngeren Lagerstätte bei Bitterfeld vor. Unter den Bernsteininklusen befinden sich sowohl Larven als auch Imagines.[6][7][8]
Die Urmotten (Micropterigidae) sind eine Familie der Schmetterlinge (Lepidoptera). Sie sind die einzige Familie innerhalb der Zeugloptera, die die primitivste Unterordnung der Schmetterlinge darstellen. Sie kommen weltweit mit ca. 100 Arten vor. Sie sind den Köcherfliegen (Trichoptera), mit denen die Schmetterlinge am nächsten verwandt sind, sehr ähnlich. Im Gegensatz zu ihnen haben die Falter aber beschuppte Flügel. Auch die Puppen ähneln mehr denen von Köcherfliegen. Die Gliedmaßen, Flügel und Fühler sind bei ihnen nicht mit dem Körper verklebt, es handelt sich um sogenannte freie Puppen (Pupa libera) und nicht um Mumienpuppen.
Тиштүү адепки күбөлөр (лат. Micropterigidae) — тукуму.
Micropterigoidea is the superfamily of "mandibulate archaic moths", all placed in the single family Micropterigidae, containing currently about twenty living genera. They are considered the most primitive extant lineage of lepidoptera (Kristensen, 1999), and the sole superfamily in the suborder Zeugloptera. The name comes from the Greek for mikros, little and pterux, a wing.[2] Unique among the Lepidoptera, these moths have chewing mouthparts rather than a proboscis, and are seen feeding, often in large aggregations, on the pollen of the flowers of many herbaceous plants, shrubs and trees.[3][4] The fossil record of the group goes back to the middle-late Jurassic with the earliest known species being Auliepterix from the Karabastau Formation in Kazakhstan.
Micropterigoidea is the superfamily of "mandibulate archaic moths", all placed in the single family Micropterigidae, containing currently about twenty living genera. They are considered the most primitive extant lineage of lepidoptera (Kristensen, 1999), and the sole superfamily in the suborder Zeugloptera. The name comes from the Greek for mikros, little and pterux, a wing. Unique among the Lepidoptera, these moths have chewing mouthparts rather than a proboscis, and are seen feeding, often in large aggregations, on the pollen of the flowers of many herbaceous plants, shrubs and trees. The fossil record of the group goes back to the middle-late Jurassic with the earliest known species being Auliepterix from the Karabastau Formation in Kazakhstan.
Presumed phylogenetic relationships within Micropterigidae based on Gibbs (2010)
Micropterigidae es una familia de lepidópteros arcaicos provistos de mandíbulas; es la única familia de la superfamilia Micropterigoidea y del suborden Zeugloptera. Incluye 12 géneros y alrededor de 110 especies. Se los considera los más primitivos dentro de los grupos vivientes de Lepidoptera.[1]
Se diferencian de todos los otros miembros de Lepidoptera porque carecen de espiritrompa y en cambio poseen mandíbulas bien desarrolladas y funcionales. Esta única superfamilia compone el suborden Zeugloptera. La clasificación hoy más aceptada divide el orden Lepidoptera en cuatro subórdenes (Zeugloptera, Aglossata, Heterobathmiina y Glossata).
Son pequeñas, con alas estrechas lanceoladas de 5 a 12 mm de envergadura. Tienen dos ocelos u ojos simples además de los ojos compuestos. Los adultos se alimentan de polen que trituran con sus mandíbulas.
Los huevos son esféricos y depositados en grupos. Las larvas se alimentan de musgos y de hepáticas; hacen capullos antes de convertirse en pupas y los adultos emergen en la primavera.
Micropterigidae es una familia de lepidópteros arcaicos provistos de mandíbulas; es la única familia de la superfamilia Micropterigoidea y del suborden Zeugloptera. Incluye 12 géneros y alrededor de 110 especies. Se los considera los más primitivos dentro de los grupos vivientes de Lepidoptera.
Se diferencian de todos los otros miembros de Lepidoptera porque carecen de espiritrompa y en cambio poseen mandíbulas bien desarrolladas y funcionales. Esta única superfamilia compone el suborden Zeugloptera. La clasificación hoy más aceptada divide el orden Lepidoptera en cuatro subórdenes (Zeugloptera, Aglossata, Heterobathmiina y Glossata).
Son pequeñas, con alas estrechas lanceoladas de 5 a 12 mm de envergadura. Tienen dos ocelos u ojos simples además de los ojos compuestos. Los adultos se alimentan de polen que trituran con sus mandíbulas.
Los huevos son esféricos y depositados en grupos. Las larvas se alimentan de musgos y de hepáticas; hacen capullos antes de convertirse en pupas y los adultos emergen en la primavera.
Leukaperhoset (Micropterigidae) on pieni perhosheimo, johon kuuluu vain reilu sata pienikokoista perhoslajia. Se on koko Zeugloptera-alalahkon ainoa heimo.
Leukaperhosia pidetään kaikkein alkeellisimpina nykyään elävinä perhosina. Niillä ei heimon suomenkielisen nimen mukaisesti ole lainkaan imukärsää vaan purevat suuosat. Lisäksi siipisuonituksen rakenne sekä etu- ja takasiipien välinen liitos eroavat muista perhosista. Etusiivet ovat yleensä metallinhohtoiset. Aikuiset perhoset syövät kukkien siitepölyä, toukat viihtyvät maksasammalilla, mutta niiden ruokavaliota ei tunneta kovin hyvin.[1][2]
Kaikki Suomessa tavattavat neljä lajia kuuluvat sukuun Micropterix:[3][4]
Leukaperhoset (Micropterigidae) on pieni perhosheimo, johon kuuluu vain reilu sata pienikokoista perhoslajia. Se on koko Zeugloptera-alalahkon ainoa heimo.
Leukaperhosia pidetään kaikkein alkeellisimpina nykyään elävinä perhosina. Niillä ei heimon suomenkielisen nimen mukaisesti ole lainkaan imukärsää vaan purevat suuosat. Lisäksi siipisuonituksen rakenne sekä etu- ja takasiipien välinen liitos eroavat muista perhosista. Etusiivet ovat yleensä metallinhohtoiset. Aikuiset perhoset syövät kukkien siitepölyä, toukat viihtyvät maksasammalilla, mutta niiden ruokavaliota ei tunneta kovin hyvin.
Les Microptérigidés, Micropterigidae, sont une famille de lépidoptères (papillons). Elle est la seule représentante de la super-famille des Micropterigoidea et du sous-ordre Zeugloptera (les Zeugloptères). Elle a été décrite par Herrich-Schäffer en 1855.
Les Microptérigidés sont des papillons diurnes et floricoles ayant de nombreux caractères primitifs. Leurs ailes antérieures sont brillantes et plus larges que les postérieures. Leur tête est couverte de poils dressés, les mandibules sont de petite taille et de type broyeur (comme chez les Trichoptères), la trompe est absente. Les larves possèdent de longues antennes et des paires de fausses pattes singulières sur les huit premiers segments de l'abdomen.
Les Microptérigidés comptent 12 espèces en France et 140 dans le monde.
Les Microptérigidés, Micropterigidae, sont une famille de lépidoptères (papillons). Elle est la seule représentante de la super-famille des Micropterigoidea et du sous-ordre Zeugloptera (les Zeugloptères). Elle a été décrite par Herrich-Schäffer en 1855.
I Micropterigidi o Microtterigidi (Micropterigidae Herrich-Schäffer, 1855),[1] sono una famiglia di insetti lepidotteri di piccole dimensioni, presente con circa 160 specie in tutti i continenti. Rappresentano probabilmente il raggruppamento più primitivo dell'ordine[2] e sono gli unici rappresentanti della superfamiglia Micropterigoidea Herrich-Schäffer, 1855, e del sottordine Zeugloptera Chapman, 1916.[3]
Molti individui, presenti nelle collezioni di tutto il mondo, risultano ancora da identificare, pertanto è probabile che si assisterà, nei prossimi anni, ad un incremento del numero di specie e di generi.[4]
La morfologia dei Micropterigidi evidenzia il carattere primitivo di questi Lepidotteri, facendoli accostare ai Panorpoidea più primitivi, ossia i Tricotteri ed i Mecotteri.[5] Secondo alcuni autori, gli Zeugloptera andrebbero considerati un ordine separato dai Lepidoptera, tante e tali sono le differenze morfologiche rispetto a questi ultimi.[6]
Il corpo è di piccole dimensioni, con un'apertura alare al massimo di 10 mm, ed una livrea che presenta spesso riflessi metallici verdastri.
Il capo risulta ricoperto di squame grossolane. Si notano parecchi sulci, tra cui anche un sulcus epistomale che unisce le fossette tentoriali anteriori.[2] In talune specie lo sclerite intercalare risulta ben sviluppato.[4]
Le antenne variano da moniliformi a filiformi, ma i sensilla auricillica sono assenti.[2]
L'apparato boccale è di tipo masticatore, con mandibole funzionanti ed articolate tramite un doppio condilo rispetto alla capsula cefalica, asimmetriche, e con assenza della spiritromba. Sono presenti le paraglossae, un paio di appendici prementali del labium, assenti negli altri Lepidotteri. Nel terzo segmento (distale) dei palpi labiali si può osservare anche l'organo di vom Rath, a funzione chemiotattica.[2] I palpi mascellari appaiono flessi tra i segmenti I e II e tra III e IV, in quella che risulta essere un'altra caratteristica diagnostica per il taxon.[4]
Nelle zampe, la formula degli speroni tibiali è 0-0-4, mentre l'epifisi può essere assente.[2]
Le ali sono strette, disposte a tetto in fase di riposo. La nervatura alare è più completa che nella maggior parte dei Lepidoptera. Non vi è quasi alcuna differenziazione morfologica fra ali anteriori e posteriori, che mantengono la stessa forma, lo stesso sviluppo e la stessa venatura. Quest'ultimo carattere, condiviso con altri Lepidotteri primitivi, giustificava l'inserimento dei Micropterigidi nel vecchio raggruppamento sistematico degli Homoneura, oggi non più accettato, in contrapposizione a quello degli Heteroneura. Più in dettaglio, nell'ala anteriore le venature Sc ed R1 possono talvolta essere biforcate. A livello basale, le venature anali dell'ala anteriore si biforcano spesso a formare una sorta di doppio cappio. M4 è assente come venatura libera. Un altro carattere primitivo, che avvicina i Micropterigidi ai Tricotteri, è la presenza di setole, dette microtrichi, come rivestimento delle ali, oltre alle tipiche scaglie. L'accoppiamento alare è di tipo jugato.[2] In aggiunta al consueto meccanismo di connessione tra ala anteriore e metatorace, è qui osservabile un secondo meccanismo di appaiamento tra corpo e ala posteriore, da cui il nome di Zeugloptera (dal greco ζεύγλη = giogo, e πτερόν = ala).[7]
Il secondo sternite addominale è presente ma ridotto e di forma variabile.[7][8] Sul primo sternite addominale si può osservare una coppia di fenestrae non sclerotizzate, che di fatto dividono lo sclerite in due regioni quasi separate. Si può riscontrare la presenza di un muscolo dilatatore dello spiracolo in A1, caratteristica ritenuta primitiva se paragonata ai Trichoptera, nei quali questa struttura è andata persa nell'evoluzione. Il quinto sternite addominale ospita due ghiandole, che in alcune specie si aprono verso l'esterno tramite una struttura che si prolunga dal margine dello sternite stesso.[2]
L'apparato genitale maschile risulta molto variabile nelle diverse specie, con l'ottavo sternite addominale spesso alquanto desclerotizzato, ad indicare un carattere evolutivo tipico della famiglia. In alcuni casi il nono segmento addominale comprende un tegumen (dorsalmente) ed un vinculum (ventralmente) completamente fusi a formare un anello.[2]
L'addome delle femmine presenta un'apertura unica, detta cloaca, che funge sia da ano sia da vulva, e rappresenta un ulteriore carattere di affinità con i Tricotteri. Le apofisi anteriore e posteriore sono assenti e l'ovopositore non è retrattile.[2]
Le uova sono sferoidali, con dimensioni che variano da 0,38 x 0,24 mm fino ad un massimo di 0,53 x 0,43 mm, a seconda della specie considerata;[9] esse vengono di norma ricoperte, entro un'ora dalla deposizione, da uno strato di bastoncelli clavati.[10]
Nei generi Micropterix ed Epimartyria le uova possono essere deposte singolarmente o in gruppi compresi tra 2 e 45.[11][12] In Neomicropterix nipponensis le uova vengono ricoperte con un materiale gelatinoso che si rigonfia a contatto con l'acqua, e che presumibilmente serve ad impedire la disidratazione.[13] Tale sostanza, presente probabilmente in altre specie della famiglia, è simile allo strato rinvenibile sulle uova di molti Trichoptera.[2]
Le larve presentano caratteri che le distinguono nettamente da quelle degli altri Lepidotteri. Sono piccole e riconoscibili per la rugosità della cuticola e per la presenza di otto file di setae simili a scaglie, che si trovano associate a quattro creste longitudinali su ogni segmento. Il capo è retrattile e prognato; si possono inoltre osservare cinque ocelli ed antenne ben sviluppate, con tre segmenti ed una seta terminale. Non sono presenti ghiandole per la seta.[11][14][15]
Le paia di pseudozampe sono otto, dall'urite I all'urite VIII. Quest'ultimo carattere è ricorrente anche nei Mecoptera. A differenza dei bruchi degli altri Lepidoptera, inoltre, sia le zampe, sia le pseudozampe terminano con un'unghia invece di una corona di uncini. Nella zampa, coxa, trocantere e femore sono fusi assieme.[11][14][15]
Sul capo si trova un'unica seta mediale, ma probabilmente la maggior parte delle altre setae sono omologhe a quelle degli altri Lepidoptera.[11]
Altra caratteristica peculiare della famiglia è la struttura a forma di favo osservabile sulla esocuticola dorsale e dorsolaterale;[16] è inoltre da segnalare che un liquido colma lo spazio compreso tra eso- ed endocuticola.[2]
Le pupe sono dectiche, ovvero dispongono di mandibole articolate, mobili e funzionanti, ma benché queste siano più sviluppate che in altri Lepidoptera, non sono da considerarsi ipertrofiche. Queste pupe sono inoltre exarate, ossia hanno capacità di movimento per la presenza di appendici articolate; in realtà i primi sette segmenti addominali sono mobili, mentre i rimanenti risultano pressoché fusi assieme in quanto privi di suture distinte. L'impupamento avviene all'interno di un robusto bozzolo sericeo.[17]
La maggior parte delle specie descritte appartiene al genere Micropterix, presente nell'ecozona paleartica ed in quella orientale; gli altri generi sono stati complessivamente definiti "gruppo Sabatinca" da Kristensen & Nielsen (1979),[5] e si trovano in Asia, Australia, Nuova Zelanda, Africa meridionale, Nord e Sud America.[2]
L'habitat di riferimento è rappresentato dalla foresta pluviale in Australia, Nuova Zelanda e Nuova Caledonia, sebbene in Sudafrica Agrionympha capensis sia rinvenibile principalmente la mattina nella bassa boscaglia (la cosiddetta Fynbos).[18]. Le sudamericane Hypomartyria micropteroides e Squamicornia aequatoriella sono al contrario specie di foresta.[19] In Europa Micropterix abita solitamente zone umide, anche se M. aruncella occupa ambienti più secchi, sia pianeggianti, sia collinari.[20]
Gli adulti sono tipicamente diurni. La dieta è basata sull'assunzione, per mezzo dell'apparato boccale masticatore, di polline oppure, in alcune specie, di spore di Pteridofite (soprattutto in Sabatinca).[4] Tuttavia, le femmine di alcune specie hanno dimostrato un fototropismo attivo durante la notte.[2] In Gran Bretagna le specie di Micropterix visitano una grande varietà di fiori, tra cui Quercus spp. L. (Fagaceae), Ficus sycomorus L. (Moraceae), Crataegus spp. Tourn. ex L. (Rosaceae), Cyperaceae Juss., oltre a molte essenze erbacee.[20] In Nuova Caledonia, Sabatinca impollina i fiori di Zygogynum (Winteraceae) e, considerando che si sono trovate prove fossili di interazioni tra i due generi già nel Cretaceo, si ritiene che questo tipo di associazione sia molto antica.[21]
Le larve hanno regimi dietetici differenti a seconda della specie: la maggior parte si nutre a spese di licheni, briofite o anche delle parti basali di piante erbacee. Altre specie si nutrono prettamente di piante superiori, altre ancora sono saprofaghe a spese di materiale organico in decomposizione.[2]
Si è scoperto, grazie a sperimentazione in laboratorio, che molte specie si nutrono di ife fungine e parti di foglie in decomposizione nella lettiera del sottobosco.[20] Al contrario, le larve di Micropterix aruncella e M. calthella hanno mostrato la necessità di alimentarsi del tessuto di angiosperme fresche e attivamente fotosintetizzanti, e la prima delle due attacca anche le micorrize presenti nelle comunità a querce, faggi ed Ericaceae.[22] Altre specie di Micropterix si alimentano su foglie morte di Dactylis glomerata L., 1753 (Poaceae)[23] I bruchi di Neomicropterix (Giappone) e di Sabatinca e simili (Nuova Zelanda e Nuova Caledonia) si alimentano su comunità a Briofite,[15][24] mentre quelle della specie neartica Epimartyria pardella si nutrono della parte inferiore del tallo delle epatiche.[12]
Il più antico fossile di Micropterigidae, Parasabatinca aftimacrai fu descritto sulla base di tre campioni rinvenuti nell'ambra del Libano, e databili al Cretacico inferiore (ca. 100 milioni di anni fa)[26][27][28] Questi lepidotteri sono dotati di mandibola, privi di spirotromba, e presentano palpi labiali e mascellari simili a quelli di Micropterix e Sabatinca. Le epifisi sono presenti; tuttavia non sono qui visibili ocelli, ed un ramo della nervatura Sc nell'ala anteriore, sembra essere assente.[2]
La sistematica interna delle Micropterigidae è stata più volte rimaneggiata, anche per il fatto che il genere Sabatinca comprendeva inizialmente molte specie, in seguito attribuite a generi diversi.
La famiglia, cosmopolita, si suddivide in 22 generi e 162 specie:[2][4][5][25][27][29]
A questi vanno aggiunti altri sei generi estinti:
In Europa è presente il solo genere Micropterix con 47 specie:[30].
Dubbi sul fatto che i Micropterigidi siano monofiletici sono stati avanzati in base a studi sulla spermatogenesi. Nella maggior parte dei Lepidotteri, vengono normalmente prodotti due tipi di spermatozoi: eupirenici (nucleati) ed apirenici (anucleati); sebbene in Epimartyria siano presenti entrambi i tipi di spermatozoi, in Micropterix si trovano esclusivamente quelli eupirenici. Pertanto, o la famiglia non è da considerarsi monofiletica, o questa dicotomia nella spermatogenesi si è sviluppata due volte nella storia evolutiva dell'ordine, o infine Micropterix può aver perso questa capacità in un secondo momento.[31]
Non sono stati descritti sinonimi.[4]
Gli Zeugloptera sono stati proposti, in passato, come ordine distinto da quello dei Lepidoptera, sulla base di tutta una serie di caratteristiche morfologiche che condividono con i Trichoptera[3][32] Tuttavia Kristensen (1984) ha elencato almeno 26 caratteristiche condivise con i Lepidoptera[4], tanto che al momento, la loro collocazione sistematica appare largamente condivisa.[2]
Il genere Heterobathmia, inizialmente inserito dei Micropterigidae,[5] fu in seguito spostato negli Heterobathmioidea.[33]
.jpg)
.jpg)
.JPG)
accesso richiede url (aiuto) I Micropterigidi o Microtterigidi (Micropterigidae Herrich-Schäffer, 1855), sono una famiglia di insetti lepidotteri di piccole dimensioni, presente con circa 160 specie in tutti i continenti. Rappresentano probabilmente il raggruppamento più primitivo dell'ordine e sono gli unici rappresentanti della superfamiglia Micropterigoidea Herrich-Schäffer, 1855, e del sottordine Zeugloptera Chapman, 1916.
Molti individui, presenti nelle collezioni di tutto il mondo, risultano ancora da identificare, pertanto è probabile che si assisterà, nei prossimi anni, ad un incremento del numero di specie e di generi.
Micropterigoidea sunt superfamilia "archaicorum papilionum mandibulatorum," quorum omnes in singulam familiam, Micropterigidas, digeruntur, primitivissimam Lepidopterorum stirpem exstantem putatam, quibus nunc sunt circa viginti genera viva (Kristensen, 1999).
Vide "Micropterigidas" apud Vicispecies. 
Haec stipula ad insectum spectat. Amplifica, si potes! Micropterigoidea sunt superfamilia "archaicorum papilionum mandibulatorum," quorum omnes in singulam familiam, Micropterigidas, digeruntur, primitivissimam Lepidopterorum stirpem exstantem putatam, quibus nunc sunt circa viginti genera viva (Kristensen, 1999).
Dantytosios kandys (lot. Micropterigidae, vok. Urmotten) – drugių (Lepidoptera) šeima.
Europoje 46 rūšys, iš jų 5 gyvena Lietuvoje:
De oermotten (Micropterigidae) vormen een familie van vlinders uit de superfamilie Micropterigoidea. Het typegeslacht van de familie is Micropterix.
De familie wordt samen met onder meer de wortelboorders als een familie van primitieve vlinders beschouwd. Ze beschikken nog over functionerende voorkaken. De rupsen beschikken nog over eenvoudige facetogen. De rupsen hebben meer pseudopoten dan de rupsen in andere families.
De vlinders leven van sporen en stuifmeel. Ze vliegen alleen bij zon. De rupsen leven op mossen.
De soorten uit deze familie komen over de hele wereld voor.
In Europa komt de soort Micropterix calthella voor.
De oermotten (Micropterigidae) vormen een familie van vlinders uit de superfamilie Micropterigoidea. Het typegeslacht van de familie is Micropterix.
De familie wordt samen met onder meer de wortelboorders als een familie van primitieve vlinders beschouwd. Ze beschikken nog over functionerende voorkaken. De rupsen beschikken nog over eenvoudige facetogen. De rupsen hebben meer pseudopoten dan de rupsen in andere families.
De vlinders leven van sporen en stuifmeel. Ze vliegen alleen bij zon. De rupsen leven op mossen.
De soorten uit deze familie komen over de hele wereld voor.
In Europa komt de soort Micropterix calthella voor.
Kjevemøll eller kjevesommarfuglar (Micropterigidae) er ein familie med primitive sommarfuglar. Gruppa er lita; på verdsbasis finst det berre 120 skildra artar og rundt 60 kjende artar som ikkje er skildra enno. I Norden finst det sju artar, alle i slekta Micropterix.
Ein reknar kjevemøllen til å vera den mest basale gruppa i sommarfuglane sitt evolusjonstre; tidlegare rekna ein dei tilmed som nærare i slekt med vårfluger. Dei manglar nemleg mange av trekka som er typiske for dei fleste andre sommarfuglar, til dømes manglar dei sugesnabel som vaksne og spinnkjertlar som larvar.
Kjevemøll har store mandiblar (bitande munndelar) som er ledda inn mot hovudkapselen. Dei manglar sugesnabel, men har til gjengjeld særs lange maxillarpalpar. Eit viktig kjenneteikn for gruppa er at heile oversida av hovudet er dekt med hårliknande skjel som står oppreist, i motsetnad til mange andre sommarfuglar som har dei liggande flatt.
Framvengene har ein metallisk glans: som regel i bronse eller purpur, men stundom òg med flekkar eller band i gull- eller sølvfarge. Båe vengepara er forma som breie lansettar, med litt mindre bak- enn framvenger. For nordiske artar er vengespennet mellom 6 og 11 mm.
Fullt utvikla hannar manglar herding (sklerotisering) på undersidan av det åttande bakkroppsleddet, kor dei i staden har ein mjuk membran. Genitalklaffane er velutvikla, og ein kan skilja ulike artar på kor dei små gruppene av tynne og/eller grove børstar sit. Hoa har ei felles opning for kjønnsorgan og utskiljingsorgan, og er generelt sett dårleg studerte.
Larvane er breie og relativt korte, om lag dobbelt så lange som dei er breie. Følehorna er uvanleg lange til sommarfuglar å vera, og hovudet kan trekkast heilt inn i mellomkroppen. Alle kroppssegmenta har kraftige børster, og dei tre brystsegmenta ber kvart sitt par med korte, treledda bein. Som andre sommarfuglar har dei òg føter på bakkroppen; desse er uledda, kjegleforma og spisse.
Egga er òg unike for familien, og kan ofte identifiserast til art. Dei er nesten heilt kulerunde, med små stokkeliknande utskot.
Kjevemøll er dagaktive og kan treffast om våren og tidleg på sommaren. Dei nyttar kjevane sine til å tygga i seg pollen frå fleire slags blomar; lenger sør i Europa finst det òg artar som et bregnesporer.
Micropterix calthella er ein kjevemøllart kor livssyklusen er godt kjend. Her legg hoa egga sine i levermose i grupper på 10 til 20. Larvane lever på mosen og er avhengige av fukt heile året. Andre artar kan eta mellom anna sopphyfer og daudt plantemateriale. Larvane overvintrar, før dei forpuppar seg tidleg på våren i ein oval kokong med innvove jord. Både antenner, venger, bein og bakkropp er rørleg i puppestadiet.
Kjevemøll eller kjevesommarfuglar (Micropterigidae) er ein familie med primitive sommarfuglar. Gruppa er lita; på verdsbasis finst det berre 120 skildra artar og rundt 60 kjende artar som ikkje er skildra enno. I Norden finst det sju artar, alle i slekta Micropterix.
Ein reknar kjevemøllen til å vera den mest basale gruppa i sommarfuglane sitt evolusjonstre; tidlegare rekna ein dei tilmed som nærare i slekt med vårfluger. Dei manglar nemleg mange av trekka som er typiske for dei fleste andre sommarfuglar, til dømes manglar dei sugesnabel som vaksne og spinnkjertlar som larvar.
Kjevesommerfugler eller kjevemøll (Zeugloptera) er en liten gruppe av sommerfugler som omfatter de mest primitive medlemmene av ordenen. De skiller seg fra nesten alle andre sommerfugler ved at de har funksjonelle mandibler (overkjever), som de bruker til å tygge pollen og sporer. De mangler helt sugesnabel. Larvene er også uvanlige, blant annet fordi de lever av råtnende plantedeler (og trolig sopp), ikke levende planter. Kjevesommerfuglene er ofte meget vakkert fargede i metallgrønt, dypt fiolett, purpur og gull, men da de er ganske små blir de sjelden lagt merke til, selv om noen arter er ganske vanlige. Underordenen Zeugloptera, som noen ganger har blitt regnet somk en egen insektorden, omfatter bare én familie, Micropterigidae.
Små (vingespenn 7 – 12 mm) sommerfugler med ganske smale vinger, mer eller mindre metallisk fargede. Hodet er ganske stort og kledt med lange, oppstående hår (virker "bustete"). De mangler helt sugesnabel, men har derimot små, men funksjonelle mandibler (overkjever). Antennene er middels lange til lange og trådformede. Vingene har mange lengdeårer, et primitivt trekk. Framvingene har mer eller mindre metallisk grunnfarge og gjerne et eller flere tverrbånd i kontrasterende farger. Bakvingene, som er nokså brede, er vanligvis farget omtrent som forvingenes grunnfarge, men mattere. Brystet er kledt med ganske lange, oppstående hår. Beina er forholdsvis lange og tynne. Mange arter er meget fargerike. For eksempel er den vanlige arten Micropterix aureatella dypt fiolett med gullfargede tverrstriper, mens Micropterix tunbergella er gullfarget med purpurrøde tverrstriper.
Også larvene avviker betydelig fra de fleste sommerfugllarver. De er korte og trinne, i tverrsnitt omtrent sekskantede, med lange antenner og ganske korte bein. De mangler vorteføtter med kroker, slik man finner hos de aller fleste sommerfugler. Også huden er spesiell, under (endokutikula)- og overhuden (eksokutikula) er skilt med et væskefylt rom. Kanaler leder fra dette rommet til overflaten, og det skilles ut et klebrig stoff som får rusk til å feste seg til larven, noe som gjør at den blir godt kamuflert.
I motsetning til de aller fleste sommerfugler lever ikke larvene på levende planter (bortsett fra noen få arter på levermoser), men på døde, råtnende plantedeler, rusk og rask eller sopphyfer. De voksne kan ikke suge nektar, men tygger i seg pollen og bregnesporer. Man kan ofte finne dem tallrikt på visse blomster, særlig starr (Carex spp.) og busker og trær som for eksempel eik og hagtorn. Mange av artene som lever på den sørlige halvkulen er knyttet til primitive plantefamilier, for eksempel Winteraceae. De norske artene har en forholdsvis kort flygeperiode på våren og forsommeren, særlig på fuktige, skyggefulle steder i løvskog. De flyr om dagen.
Som deres primitive morfologi skulle tyde på, er kjevemøllene en meget gammel gruppe. Man kjenner fossiler fra tidlig kritt (ca. 125 millioner år gamle) som skiller seg ubetydelig fra nålevende arter, så lite at de blir klassifisert i nålevende slekter.
Alle slektene unntatt Micropterix og Epimartyria lever på den sørlige halvkulen.
Kjevesommerfugler eller kjevemøll (Zeugloptera) er en liten gruppe av sommerfugler som omfatter de mest primitive medlemmene av ordenen. De skiller seg fra nesten alle andre sommerfugler ved at de har funksjonelle mandibler (overkjever), som de bruker til å tygge pollen og sporer. De mangler helt sugesnabel. Larvene er også uvanlige, blant annet fordi de lever av råtnende plantedeler (og trolig sopp), ikke levende planter. Kjevesommerfuglene er ofte meget vakkert fargede i metallgrønt, dypt fiolett, purpur og gull, men da de er ganske små blir de sjelden lagt merke til, selv om noen arter er ganske vanlige. Underordenen Zeugloptera, som noen ganger har blitt regnet somk en egen insektorden, omfatter bare én familie, Micropterigidae.
Micropterigidae é uma família de insectos da ordem Lepidoptera.
Micropterigidae este o familie de lepidoptere arhaice prevăzute cu mandibulă. Este unica familie din superfamilia Micropterigoidea și din subordinul Zeugloptera. Cuprinde 12 genuri și aproximativ 110 specii. Sunt considerate ca fiind cele mai primitive specii încă în viață din ordinul Lepidoptera. [2]
Familia este împărțită în următoarele genuri:
Micropterigidae este o familie de lepidoptere arhaice prevăzute cu mandibulă. Este unica familie din superfamilia Micropterigoidea și din subordinul Zeugloptera. Cuprinde 12 genuri și aproximativ 110 specii. Sunt considerate ca fiind cele mai primitive specii încă în viață din ordinul Lepidoptera.
Käkmalar eller käkfjärilar (Micropterigidae) är en liten familj i insektsordningen fjärilar. De tillhör de mest primitiva fjärilarna och har många drag gemensamma med nattsländor.
Käkmalar har ett vingspann på mellan 6 och 11 millimeter. Framvingarna är purpurfärgade eller bronsfärgade med metallglans. De har hårliknande utstående fjäll på huvudet och till skillnad från alla andra fjärilar så har de käkar istället för sugsnabel. Framvingarna och bakvingarna har ett likartat ribbmönster vilket är ett primitivt drag som de har gemensamt med till exempel purpurmalarna.
Larverna är breda och platta med 8 par spetsiga bukfötter. Kroppen är täckt med kraftiga borst och huvudet har två antenner. De påminner snarare om skorpionsländornas larver än om andra fjärilslarver.
Käkmalarna är dagaktiva och kan ses på våren eller försommaren på blommor där de äter pollen. De är knutna till fuktiga miljöer där larverna lever på levermossor, svamphyfer eller på döda växtdelar i förnan.
Käkmalarna är de mest ursprungliga fjärilarna och uppvisar många drag som påminner om nattsländorna. Ibland placeras de i en egen ordning men oftast betraktas de som en underordning till fjärilarna med namnet Zeugloptera. Denna underordning har endast en överfamilj Micropterigoidea och inga andra familjer än käkmalarna.
Familjen har cirka 120 kända arter. I Sverige har 5 arter påträffats.
Släkten enligt Catalogue of Life:[1]
Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Fjärilar: Käkmalar-säckspinnare. Lepidoptera: Micropterigidae-Psychidae. 2008. ArtDatabanken, SLU, Uppsala, ISBN 978-91-88506-60-3
Wikimedia Commons har media som rör käkmalar.
Käkmalar eller käkfjärilar (Micropterigidae) är en liten familj i insektsordningen fjärilar. De tillhör de mest primitiva fjärilarna och har många drag gemensamma med nattsländor.
Micropterigidea là một họ bướm đêm duy nhất trong siêu họ Micropterigoidea, gồm khoảng 20 chi còn tồn tại. Chúng được xem là các loài nguyên thủy hiện còn tồn tại thuộc bộ Lepidoptera (Kristensen, 1999).
Micropterigidea là một họ bướm đêm duy nhất trong siêu họ Micropterigoidea, gồm khoảng 20 chi còn tồn tại. Chúng được xem là các loài nguyên thủy hiện còn tồn tại thuộc bộ Lepidoptera (Kristensen, 1999).
Micropterigidae Herrich-Schäffer, 1855
Первичные зубатые моли (лат. Micropterigidae) — семейство очень мелких чешуекрылых, выделяемых в монотипный подотряд бабочек Zeugloptera.
Мелкие бабочки с размахом крыльев 4—15 мм. Голова в грубых торчащих чешуйках. Глазки развиты. Сложные глаза относительно небольшие. Усики короткие, не превышают 3/4 длины передних крыльев, нитевидные. Ротовой аппарат специализированный, грызущего типа. Питаются цветочной пыльцой. Мандибулы сильно склеротизованы, асимметричны, сочленены с головной капсулой двумя мыщелками каждая. Челюстные щупики относительно длинные, 5-члениковые. Губные щупики короткие, 2—3-члениковые. Голени средних ног без шпор. Крылья относительно широкие, овальные, с короткой бахромой. Задние крылья в полете не сцеплены с передними, заметно отстают от них. Рисунок передних крыльев как правило, с металлическим отливом — в роде Micropterix образован золотыми либо серебристыми перевязями и пятнами на медно-коричневом либо бронзовом фоне. Реже крылья с однотонной окраской. Гусеницы с 8 парами брюшных ног. Куколка свободная.
В семействе 21 род (3 ископаемых) и 160 видов (6 ископаемых; данные на 2011 год)[1]. В России около 10 видов.
Первичные зубатые моли (лат. Micropterigidae) — семейство очень мелких чешуекрылых, выделяемых в монотипный подотряд бабочек Zeugloptera.
小翅蛾科是小翅蛾總科中的唯一一科，也是小翅蛾亞目中的唯一一科。這一科包含著「有顎的古老蛾類」，目前存活的共有12個物種。牠們被認為是鱗翅目中最原始的一個現存支系[1]。
小翅蛾科是小翅蛾總科中的唯一一科，也是小翅蛾亞目中的唯一一科。這一科包含著「有顎的古老蛾類」，目前存活的共有12個物種。牠們被認為是鱗翅目中最原始的一個現存支系。
잔날개나방과(Micropterigidae)는 나비목에 속하는 나방 과의 하나이다. 원시나방아목(Zeugloptera) 내 잔날개나방상과(Micropterigoidea)의 유일한 과로 현재 약 30여 종의 현존하는 종으로 구성되어 있다. 나비목의 현존하는 계통군 중에서 가장 원시적인 계통군으로 간주하고 있다(Kristensen, 1999).
잔날개나방과(Micropterigidae)는 나비목에 속하는 나방 과의 하나이다. 원시나방아목(Zeugloptera) 내 잔날개나방상과(Micropterigoidea)의 유일한 과로 현재 약 30여 종의 현존하는 종으로 구성되어 있다. 나비목의 현존하는 계통군 중에서 가장 원시적인 계통군으로 간주하고 있다(Kristensen, 1999).
![[3]](http://www2.nrm.se/en/svenska_fjarilar/m/images/micropterix_aureatella_male.gif){kind=link}
![[4]](https://web.archive.org/web/20070929125241/http://www.ukmoths.org.uk/images/MicropterixtunbergellaAMc.jpg){kind=link}