Snøsporv (Plectrophenax nivalis) er ein trekkfugl i ein nyleg oppretta familie Calcariidae.
Fuglen er sporvestor. Fjørdrakta er for det meste kvit, men fuglen er svart på vengene.
Snøsporven har sirkumpolar utbreiing nord for tregrensa. Han finst òg i fjellstrøk i Fennoskandia.
I Noreg hekkar snøsporven i høgfjellet i det meste av landet. I nord hekkar fuglen òg ved kysten. Populasjonen gjekk sterkt attende i perioden 2002 til 2012. Forskarane meinte at nedgangen kan vere relatert til klimaendringar.[1]
Snøsporven er på hekkeplassen i april-mai. Hannane kjem først. Reiret vert hovudsakleg bygd av hoa. Ho legg 5-6 egg, som ho rugar i 12-13 døgn.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Snøsporv 
Denne biologiartikkelen som har med Skandinavia å gjere er ei spire. Du kan hjelpe Nynorsk Wikipedia gjennom å utvide han. Snøsporv (Plectrophenax nivalis) er ein trekkfugl i ein nyleg oppretta familie Calcariidae.
Fuglen er sporvestor. Fjørdrakta er for det meste kvit, men fuglen er svart på vengene.
Snøspurv (Plectrophenax nivalis), også kalt for snøtiting/snetiting, er en kortdistansetrekkfugl som tilhører i slekten Plectrophenax, som også inkluderer hvitspurv (P. hyperboreus) og inngår i lappspurvfamilien (Calcariidae), sammen med slektene Calcarius og Rhynchophanes.[1] Arten er registrert med fire underarter, men innbyrdes utbredelse må regnes som provisorisk.
Snøspurven ble tidligere regnet til buskspurvfamilien (Emberizidae), men nyere forskning viser at den bare var fjernt beslektet med disse fuglene.[2]
Arten har sirkumpolar utbredelse og opptrer typisk i treløst, ukultivert steinete terreng fra 0–2 300 moh, ofte nær snø og klipper ved havet. Om vinteren finner man dem i åpent terreng, på steinete strender, strandenger, sanddyner og stubbefelt.[1]
Hunnene overvintrer lenger sør enn hannene. Tidlig på våren flyr de nordover til hekkeplassene (hannene 3–6 uker før hunnene[1]) og kan da sees i stor flokker på rasteplasser i Nord-Norge. Der bygger de opp energireserver til den lange flyturen over havet til hekkeplassene på Svalbard og Grønland.
Fuglene måler typisk 14–18 cm og veier omkring 18–56 g.[1] Snøspurvhannen har en hvit og svart hekkedrakt, om vinteren ligner den mer på hunnen som har lysebrune flekker på fjærdrakta året rundt. Hunnene ruger eggene i 12–14 døgn til eggene klekker. Eggene er gråhvite med rødbrune flekker. Snøspurven legger 4–7 egg og etter 12–14 dager skal ungene være flygedyktige og ute av reiret.
I senere år har fjellfuglene hatt stor tilbakegang i Europa, sa seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning John Atle Kålås i januar 2019. Snøspurvbestanden har i så måte blitt redusert med hele 35 % i Skandinavia,[3] der nominatformen opptrer.
Inndelingen under følger HBW Alive.[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6]
Denne ornitologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Snøspurv (Plectrophenax nivalis), også kalt for snøtiting/snetiting, er en kortdistansetrekkfugl som tilhører i slekten Plectrophenax, som også inkluderer hvitspurv (P. hyperboreus) og inngår i lappspurvfamilien (Calcariidae), sammen med slektene Calcarius og Rhynchophanes. Arten er registrert med fire underarter, men innbyrdes utbredelse må regnes som provisorisk.
Snøspurven ble tidligere regnet til buskspurvfamilien (Emberizidae), men nyere forskning viser at den bare var fjernt beslektet med disse fuglene.
