Stillehavsmakrell (Scomber japonicus) er en makrellart. Spansk makrell (Scomber colias) blir ofte regnet som en underart av stillehavsmakrell, men betraktes her som en egen art.
Første ryggfinne har 9 eller 10 piggstråler. Mellomrommet mellom første og andre ryggfinne er kortere enn basis til første ryggfinne. Arten har svømmeblære. Ryggsiden har skrå sikksakk eller bølgeformede striper. Den kan skilles fra spansk makrell på at buken aldri har flekker eller bølgeformede linjer. Maksimal lengde er rundt 50 cm, og vanlig lengde er opptil 30 cm.
I Det indiske hav forekommer denne arten kun ved Sør-Afrikas kyst. Det har vist seg at makrellene i Rødehavet og den nordlige delen av Det indiske hav tilhører en annen art, Scomber australasicus. I farvannene rundt Australia og Indonesia er det også bare S. australasicus som forekommer, men i området fra Japan til Filippinene lever begge artene sammen. I Stillehavet forekommer stillehavsmakrell over et stort område både i den nordvestre, nordøstre og sørøstre delen. Den unngår stort sett farvann med tropisk klima.
Stillehavsmakrell lever pelagisk i kystfarvann fra overflaten ned til 250–300 m dyp. Den er en utpreget stimfisk som svømmer sammen med andre individer med samme størrelse. Andre arter kan inngå i stimene, for eksempel i det nordøstre Stillehavet bonitoen Sarda chiliensis, taggmakrellen Trachurus symmetricus og sardinen Sardinops sagax. Arten foretar lange vandringer mot nord og sør avhengig av årstidene. Gyting skjer som regel ved en vanntemperatur på 15–20 °C.
Denne arten er svært viktig for kommersielt fiske. En må være klar over at S. colias ikke er skilt ut som egen art i FAOs fangststatistikk. Det ble tatt en rekordfangst på 3 412 602 tonn i 1978, men så stupte fangstene til 963 302 tonn i 1991. I ettertid har fangstene tatt seg opp og lå i 2010 på 1 601 867 tonn. Mange ulike fiskeredskaper brukes, men det meste tas med ringnot. Fisket har størst betydning i Peru og Kina.
Stillehavsmakrell (Scomber japonicus) er en makrellart. Spansk makrell (Scomber colias) blir ofte regnet som en underart av stillehavsmakrell, men betraktes her som en egen art.
Første ryggfinne har 9 eller 10 piggstråler. Mellomrommet mellom første og andre ryggfinne er kortere enn basis til første ryggfinne. Arten har svømmeblære. Ryggsiden har skrå sikksakk eller bølgeformede striper. Den kan skilles fra spansk makrell på at buken aldri har flekker eller bølgeformede linjer. Maksimal lengde er rundt 50 cm, og vanlig lengde er opptil 30 cm.
I Det indiske hav forekommer denne arten kun ved Sør-Afrikas kyst. Det har vist seg at makrellene i Rødehavet og den nordlige delen av Det indiske hav tilhører en annen art, Scomber australasicus. I farvannene rundt Australia og Indonesia er det også bare S. australasicus som forekommer, men i området fra Japan til Filippinene lever begge artene sammen. I Stillehavet forekommer stillehavsmakrell over et stort område både i den nordvestre, nordøstre og sørøstre delen. Den unngår stort sett farvann med tropisk klima.
Stillehavsmakrell lever pelagisk i kystfarvann fra overflaten ned til 250–300 m dyp. Den er en utpreget stimfisk som svømmer sammen med andre individer med samme størrelse. Andre arter kan inngå i stimene, for eksempel i det nordøstre Stillehavet bonitoen Sarda chiliensis, taggmakrellen Trachurus symmetricus og sardinen Sardinops sagax. Arten foretar lange vandringer mot nord og sør avhengig av årstidene. Gyting skjer som regel ved en vanntemperatur på 15–20 °C.
Denne arten er svært viktig for kommersielt fiske. En må være klar over at S. colias ikke er skilt ut som egen art i FAOs fangststatistikk. Det ble tatt en rekordfangst på 3 412 602 tonn i 1978, men så stupte fangstene til 963 302 tonn i 1991. I ettertid har fangstene tatt seg opp og lå i 2010 på 1 601 867 tonn. Mange ulike fiskeredskaper brukes, men det meste tas med ringnot. Fisket har størst betydning i Peru og Kina.
.jpg)
