Leddvedslekta (Lonicera) er utbreidd i Nord-Amerika, Europa og Aust-Asia med nesten 200 artar av buskar og lianar. Dei har motsette, heilranda blad. Blomstrane er 5-talige og sitt anten parvist ved bladhjørna eller i endestilte standar som er støtta av høgblad. Begerblada er røyr- eller begerforma samanvaksne, og det same er skjedd med kronblad, som dannar eit langt kronrøyr som har to eller fem lappar ved munningen. Ved blomsteropningen er kronblada spalta, slik at dei fire øvste til saman dannar ei leppe, medan den einslege, nedste dannar ei anna. Frukta er bær som sit enkeltvis eller to saman.
Namnet «Lonicera» stammar frå renessansebotanikaren Adam Lonicer.
Fleire artar av Lonicera har blitt invasive artar når dei er introdusert utanfor sitt naturlege vekstområde. Dette gjeld særleg på New Zealand og i USA. Mellom desse finn ein L. japonica, L. maackii, L. morrowii og L. tatarica.
Artar ein kan finne i Noreg:
Det finst mange hydridar og kultivarar som er nytta som hageplanter. Mange av desse har ukjent opphav.[2][3]
Leddvedslekta (Lonicera) er utbreidd i Nord-Amerika, Europa og Aust-Asia med nesten 200 artar av buskar og lianar. Dei har motsette, heilranda blad. Blomstrane er 5-talige og sitt anten parvist ved bladhjørna eller i endestilte standar som er støtta av høgblad. Begerblada er røyr- eller begerforma samanvaksne, og det same er skjedd med kronblad, som dannar eit langt kronrøyr som har to eller fem lappar ved munningen. Ved blomsteropningen er kronblada spalta, slik at dei fire øvste til saman dannar ei leppe, medan den einslege, nedste dannar ei anna. Frukta er bær som sit enkeltvis eller to saman.
Namnet «Lonicera» stammar frå renessansebotanikaren Adam Lonicer.
Fleire artar av Lonicera har blitt invasive artar når dei er introdusert utanfor sitt naturlege vekstområde. Dette gjeld særleg på New Zealand og i USA. Mellom desse finn ein L. japonica, L. maackii, L. morrowii og L. tatarica.
L. alpigena L. ciliosa L. sempervirens L. hildebrandianaLeddvedslekta (Lonicera) er ei planteslekt som har omkring 180 arter på verdensbasis. 9 arter har fått offisielt norsk navn. To arter er viltvoksende i Norge, men flere finnes forvillet. Slekten er i Norge lett gjenkjennelig med sine motsatte og helrandete blader.
Artene i leddvedslekta har hele blader, med blomster som normalt sitter parvise ved bladfestene langsmed greinstammen. Hos noen arter sitter blomstene i tette hoder, hos de med norske navn gjelder dette vivendel og kaprifol. Disse blomstene blir omdannet til hvert sitt bær, mens bærparene hos blåleddved vokser i sammen så de ser ut som ett bær.
Man ser likevel fortsatt rester etter to blomsterbunner på undersiden av bærene. Blomstene eller bærene pleier å ha støtteblader og to forblader, som stort sett er fri, men også noen ganger sammenvokste med frukten (blåleddved). Blomstene er monosymmetrisk, og blomstene har hvit, gul, eller rød farge, men også blandinger av disse (lysegul og rosa). Blomstene har firefliket overleppe og en udelt underleppe. Underleppa er så å si radiærsymetriske hos blåleddved. Blomstene har fem pollenbærere, og bærene er saftige.
Det er kun leddved og vivendel som har en naturlig utbredelse her hos oss. De andre er innført, da som regel igjennom hager og parker. De andre i slekta man finner ute i naturen, har da spredd seg fra hager, hageavfall eller fugler som har spist bærene, og spredd frø gjennom avføringen. Leddved er vanlig til spredt til Dovre og Tynset, men den er sjeldnere nord til Verdal, der den foretrekker baserik jord. Den er også antageligvis dyrket som hageplante og dermed forvillet på Åkerøya ved Mo i Rana og fire steder på Svalbard.
Flere av de innførte artene i leddvedslekta har havnet på svartelista. Det er oppdaget at måten disse artene sprer seg, og utkonkurrer andre arter på, at noen av dem er en risiko for den naturlige floraen og faunaen i Norge. På svartelista blir plantene sortert etter faren de utgjør, og i leddvedslekta er farene artene utgjør fordelt slik:
Alle artene i leddvedslekta er moderat til lett giftige, mens blåleddved er brukt i syltetøy og liknende blant annet i Russland. Om blåleddvedbærene du finner i Norge, er sikre å spise, er usikkert. Det anbefales ikke å gjøre dette, da spiseligheten i Russland kan ha noe med tilberedning å gjøre, eventuelt at det dreier seg om forskjellige underarter, varieteter eller sorter. Det er observert forgiftninger, dog vanligvis ikke alvorlige, hos andre arter. Vanligvis ender det med oppkast og annet ubehag, men det er også i sjeldne tilfeller beskrevet forgiftninger med dødelig utgang, antageligvis barn som har spist mange bær. Giftstoffene er for det meste sapoiner. Men det er også funnet spor av alkaloider, deriblant en som heter xylostosidin.
Lonicera er oppkalt etter den tyske legen Adam Lonitzer (1528-1586). Det er Charles Plumier, som brukte dette navnet først på en plante i 1703.
Leddvedslekta (Lonicera) er ei planteslekt som har omkring 180 arter på verdensbasis. 9 arter har fått offisielt norsk navn. To arter er viltvoksende i Norge, men flere finnes forvillet. Slekten er i Norge lett gjenkjennelig med sine motsatte og helrandete blader.