Rosesilkeurt (Asclepias syriaca) er en flerårig urt i gravmyrtfamilien som hører hjemme i østlige Nord-Amerika.
Den blir 0,6–2 m høy og vokser fra en dyp jordstengel. Hele planten inneholder hvit melkesaft. Bladene er korsvis motsatte med kort bladstilk. De er 10–20 cm lange, 5–11 cm brede med noen få hår på oversiden og tett hårete under. Blomstene dufter og er hvite, rosa eller purpur. De sitter 20–130 sammen i en skjermlignende kvast i de øvre bladhjørnene. Frukten er en spindelformet, 8–15 cm lang belgkapsel med mange silkehårete frø.[1][2]
Rosesilkeurt er utbredt i sørøstlige Canada og østlige USA. Den vokser langs innsjøer, tjern og vassdrag, på prærie, i skog- og vegkanter og på brakkmark.[1] Arten er naturalisert på dyrket mark og tørt grasland mange steder i Europa og Japan. Den kan være et plagsomt ugras som reduserer avlingene av havre, soyabønner, lusern, durra, hvete og mais.[3][4]
Planten inneholder giftige glykosider, cardenolider, som virker på hjertet. Flere ulike grupper av insekter har likevel spesialisert seg på å ete den. Mange av insektene bevarer giftstoffene i kroppen, har sterke varselfarger og inngår i systemer med müllersk mimikry. Blant disse er de oransje og svarte åmene til monarksommerfuglen, oransje bladlus, den oransje og svarte tegen Oncopeltus fasciatus og de røde og svarte billene i slekta Tetraopes.[5][6]
Rosesilkeurt dyrkes som prydplante i hager på grunn av de interessante fruktene. Den er også litt brukt som nytteplante. Frøhårene isolerer godt og brukes i puter og som fôr i vinterjakker. De ble brukt i redningsvester som erstatning for kapok under andre verdenskrig. Planten er også blitt brukt til å produsere fiber, søtstoffer og gummi.[1][5]
Habitat og vekstform
Blomster
Oransje bladlus
Lukkede belgkapsler
Åpne belgkapsler
Rosesilkeurt (Asclepias syriaca) er en flerårig urt i gravmyrtfamilien som hører hjemme i østlige Nord-Amerika.
Den blir 0,6–2 m høy og vokser fra en dyp jordstengel. Hele planten inneholder hvit melkesaft. Bladene er korsvis motsatte med kort bladstilk. De er 10–20 cm lange, 5–11 cm brede med noen få hår på oversiden og tett hårete under. Blomstene dufter og er hvite, rosa eller purpur. De sitter 20–130 sammen i en skjermlignende kvast i de øvre bladhjørnene. Frukten er en spindelformet, 8–15 cm lang belgkapsel med mange silkehårete frø.
Rosesilkeurt er utbredt i sørøstlige Canada og østlige USA. Den vokser langs innsjøer, tjern og vassdrag, på prærie, i skog- og vegkanter og på brakkmark. Arten er naturalisert på dyrket mark og tørt grasland mange steder i Europa og Japan. Den kan være et plagsomt ugras som reduserer avlingene av havre, soyabønner, lusern, durra, hvete og mais.
Planten inneholder giftige glykosider, cardenolider, som virker på hjertet. Flere ulike grupper av insekter har likevel spesialisert seg på å ete den. Mange av insektene bevarer giftstoffene i kroppen, har sterke varselfarger og inngår i systemer med müllersk mimikry. Blant disse er de oransje og svarte åmene til monarksommerfuglen, oransje bladlus, den oransje og svarte tegen Oncopeltus fasciatus og de røde og svarte billene i slekta Tetraopes.
Rosesilkeurt dyrkes som prydplante i hager på grunn av de interessante fruktene. Den er også litt brukt som nytteplante. Frøhårene isolerer godt og brukes i puter og som fôr i vinterjakker. De ble brukt i redningsvester som erstatning for kapok under andre verdenskrig. Planten er også blitt brukt til å produsere fiber, søtstoffer og gummi.
.jpg)
_02.jpg)
