Elg (Alces alces) er eit stort hjortedyr, det største som finst i dei fleste skogområda i Nord-Europa, og blir ofte omtala som skogens konge. Dyra er viktige bytte for menneske, og er i tillegg blitt eit symbol på mange nordlege område, som Noreg, Sverige og Canada. Elgen er nasjonaldyret i den amerikanske delstaten Alaska.
Elgen blir opptil tre meter lang, og 2,3 meter høg (skulderhøgde). Oksen veg på sitt tyngste over 600 kg. Pelsfargen varierer frå raudbrun til mørkebrun, med ein grå farge om vinteren. Oksen har eit lettkjenneleg fjølforma gevir som kan bli opptil to meter breitt. Både oksen og kua har hakeskjegg. Spora er store og viser at elgen er et klauvdyr.
Elgkua er drektig i ca. ni månader, og kalvane blir fødde i mai/juni. Ei ku med nyfødde kalvar kan vera farleg om ho føler seg trua. Elgar får sjeldan meir enn to kalvar.
Dyra kan eta litt av kvart, men vel som oftast knoppar, blad, småkvist og bork frå lauvtre.
Det finst elg i barskogområde Europa, Asia og Nord-Amerika. Elgen trivst i skogar der det er myrer og vatn, men finst ikkje på høgfjellet på grunn av storleiken sin. Sør for Skandinavia er elgen blitt utrydda.
Det finst om lag ein million dyr i Europa, og omtrent like mange i Nord-Amerika. Elgen er derfor ikkje sett på som ein truga art.
Ifølge holemåleri dreiv menneske elgjakt i steinalderen, og jakta har fortsett fram til i dag. Det er ala fram elghundar for å hjelpa til med jakta.
Det blir drive elgjakt av to grunnar; for kjøtet og for å halda bestanden nede. For mykje elg kan føra til stor skade på skogen, og fleire farlege trafikkulukker. I Noreg varer elgjakta frå 25. september (nokre stader 5. oktober) og ut oktober.
Elg kan òg vera farlege for menneske, og skal vera det dyret som drep flest menneske i Canada, kanskje bortsett frå bier. Medan elgkyr kan vera svært vernande overfor ungane sine skjer dei fleste dødsfalla i samband med elg på grunn av samanstøyt mellom dyr og bilar.
Medan elg er blitt avbilda sidan steinalderen, står den første kjende litterære skildringa av han i De Bello Gallico av Julius Cæsar. Elg har sidan inspirert mange naturbilde, særleg klisjéprega måleri av Elg i solnedgang. Dei finst òg i fiksjon, som Troll-elgen, ein roman og filmatisering frå 1920-talet.
Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Elg 
Wiktionary-definisjonen på elg
Elg (Alces alces) er eit stort hjortedyr, det største som finst i dei fleste skogområda i Nord-Europa, og blir ofte omtala som skogens konge. Dyra er viktige bytte for menneske, og er i tillegg blitt eit symbol på mange nordlege område, som Noreg, Sverige og Canada. Elgen er nasjonaldyret i den amerikanske delstaten Alaska.
Elg eller europeisk elg (Alces alces) er et spesielt stort hjortedyr som trives i temperert klima i det store boreale barskogbeltet som finnes i Nordeuropa, fra Skandinavia og Polen og østover til Uralfjellene og Sibir. Hannen kalles okse, hunnen ku, kvige eller kolle, og avkommet kalv.
Elg som lever øst for Ural og i Nord-Amerika skiller seg ut fra vår hjemlige elgestamme ved å være større, mørkere og med større gevir. Disse elgene regnes som en annen underart eller art. Den kalles enten amerikansk elg eller sibirsk elg (Alces americanus), avhengig av utbredelsesområdet. Vanlig elg og amerikansk elg har forskjellig kromosom, men det foregår utstrakt hybridisering mellom gruppene i Sibir, der utbredelsesområdene er overlappende.[1]
Begrepet elg stammer trolig fra germansk, og betyr jage eller det å jage, og kommer til norsk via norrønt elgr. På engelsk kalles den elk i Europa og moose i Nord-Amerika. Nordamerikanerne bruker imidlertid uttrykket elk om wapiti (Cervus canadensis), et annet større hjortedyr som finnes i Nord-Amerika og Øst-Asia. Det har vært hevdet at bruken av dette ordet på en annen art skyldes en misforståelse, men sannhetsgehalten for dette er usikker. Ordet moose stammer imidlertid fra det indianske (algonkinske) ordet musee, som betyr kvistspiser. Det vitenskapelige navnet Alces betyr rett og slett overlegen og må ha sammenheng med dyrets overlegne størrelse i forhold til andre dyr, noe som trolig også er opphavet til den mer folkelige beskrivelsen som skogens konge på norsk.
Elg er en relativt ung art, antakelig omkring 2-2,6 millioner år gammel av opprinnelse. Hjorteelgen (Cervalces scotti) var trolig en nær slektning av dagens elg, men den døde ut på slutten av siste istid for omkring 11 500 år siden. Den var større enn dagens elg, hadde smalere kjever og lavere nese mer som en hjort, men tenner og kroppsbygning mer lik elgens.
Elgen er et høyreist, langlemmet partået hovdyr med en tydelig pukkel fremst på ryggen og hakeskjegg (begge kjønn). Sommerpelsen varierer fra mørk rødbrun til mørk brun og nesten sort i farge, mens vinterpelsen gjerne er mer gråbrun. Hårlaget er vannavisende og svært isolerende ettersom hårstråene er hule.
Mange okser får fjølformete gevir som gjerne kalles skovler, mens det hos noen individer er stangformet, dog med tjukkere stang og færre tinner. Elggeviret kan bli opptil to meter bredt i særlige tilfeller. I vekstperioden er elggeviret dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og oksen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og trær, noe som i mange tilfeller gir store skader på skogen. Etter brunsten feller oksene geviret og utvikler nytt neste vår. Utvoksten av nytt gevir tar normalt 3–5 måneder.[3]
Elgen blir omkring 2,5-3,2 m lang og cirka 180–210 cm i skulderhøyde.[3] Oksen veier normalt cirka 380-720 kg,[3] men kan trolig bli opp mot 900 kg tung.[4][5] Kua blir gjerne omkring 10 cm kortere og blir gjerne ikke like høy, men veier gjerne typisk 270–360 kg.[3] Geviret hos fullvoksne okser blir normalt cirka 120–150 cm.[3]
Elgen har, som alle drøvtyggere, tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har imidlertid ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot.
Elg er utbredt i temperert klima og finnes i det store boreale barskogbeltet i Eurasia og Nord-Amerika. I Nordeuropa fra Skandinavia og Polen i vest, til Uralfjellene i øst.[6] Noen regner også at elva Jenisej danner skillet mellom artene, men dette er altså omdiskutert. Habitatet består av boreal barskog (også kalt taiga) med innslag krattskog, åpne grassletter, myrer og vann. I Norge finnes det normalt ikke elg på Vestlandet.
Den globale bestanden av elg teller cirka 1,5–2,5 millioner dyr, hvorav cirka 750 000–1 000 000 befinner seg i Europa. Et overveldende flertall (minst 2/3) av disse er lokalisert til Norge, Sverige og Finland, der mange nå mener bestandsøkningen er ute av kontroll. I Nord-Amerika og det østre Sibir utgjør bestanden cirka 1–1,25 million dyr. Elgbestanden regnes derfor som livskraftig, selv om den lokalt kan være truet av utryddelse.
Det er beskrevet en rekke underarter, men det hersker usikkerhet om dem. Noen mener at de amerikanske underartene egentlig er varianter av en og samme underart/art. Tilsvarende har det også hersket usikkerhet om varianter av den eurasiske elgen. Wilson og Reeder (2005) argumenterte i 2005 for en deling av europeisk elg (Alces alces) og amerikansk/sibirsk elg (Alces americanus).[7] Separasjon i to arter har blitt antatt av IUCNs rødliste, men det hersker fortsatt en viss uenighet om dette.[1] De to artene skiller seg fra hverandre blant annet gjennom forskjeller i kraniet, geviret, utfarging og kromosomtallet.[8][9] I februar 2014 ble det publisert en russisk studie som identifiserte fire underarter (basert på forskjeller i geviret): A. a. alces, A. a. pfizenmayeri, A. a. buturlini, og A. a. cameloides.[6]
Hybridisering mellom de to arten foregår i Sibir, øst av Ural, der utbredelsesområdene er overlappende. For europeisk elg er bare nominatformen (Alces alces alces) er beskrevet etter delingen i to arter. Elg nord i utbredelsesområdet er typisk fysisk større enn dem i sør, uavhengig av art.
Paringstiden starter normalt i september-oktober. Elgkua tiltrekker seg okser gjennom å avgi lukt og sine rautende klagelyder, som kan bære opp mot 3,2 km. Rivaliserende hanner av omtrent samme størrelse vil konkurrere om kuas gunst og om nødvendig kjempe om retten til å pare seg. Mindre okser vil normalt trekke seg unna når en større ankommer.
Kua går drektig i ca. 8 måneder og føder vanligvis 1-2 kalver i mai-juni påfølgende år. Det ser ut som om næringstilgangen i vinterhalvåret har innvirkning på om kua bringer fram en eller to kalver. Elgkalven mangler de lyse prikkene i pelsen som er karakteristisk for andre hjortedyr. Den veier gjerne ca. 11–16 kg når den blir født, og legger på seg ca. 1 kg i døgnet så lenge den dier mora. Når kalven er ca. 3 uker gammel kan den følge mora. Når den er ca. 5 måneder gammel er den fullt avvendt. Kalven blir sammen med mora i omkring ett år, eller til hun føder en ny kalv. I denne tiden er mora svært beskyttende overfor kalven. Å komme mellom mora og kalven kan derfor være svært farlig, noe både dyr og mennesker har gjort erfaring med. Rett før kua skal kalve neste vår, jager hun bort ettåringen. Disse ettåringene blir ofte "frustrerte" og kan ha uberegnelig atferd. Ikke sjelden medfører dette trafikkulykker.
Kalven regnes som kjønnsmoden når den er omkring to år gammel, men den er ikke fullt utviklet før i 4-5-årsalderen. På den tiden er kuene mest reproduktive, samtidig som oksene utvikler de største gevirene.
Statistisk dør omkring halvparten av all elg i løpet av første leveår. De som når voksen alder er på topp når de er mellom 5 og 8 år gamle, mens levetiden i snitt gjerne er 5-12 år. Bare et fåtall okser lever til de blir 15 år eller mer, mens kua kan bli noe eldre, maksimalt 20-25 år gammel.
Elgen er drøvtygger og det er kjent at den beiter på mer enn 1 000 ulike plantearter. Mange vannplanter er viktige næringskilder, eksempelvis planter i nøkkerosefamilien, men den spiser også kvister, skudd, blader, bark, urter og røtter. Derfor kan en stor elgbestand gjøre stor skade på skogen. Hvis man regner om til trevirke alt en voksen elg spiser av kvister og busker, vil en elg fortære rundt 8 favner ved hvert år. Den er drøvtygger og har fire mager, på samme måte som kyr. Disse kalles vom, bladmage, nettmage og løpe.[10]
Elg ferdes helst alene. Den er en dyktig svømmer og oppholder seg ofte i vann, noe som gir den beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. Elg er aktiv hele dagen, men gjerne mer aktiv i grålysningen og skumringen. Arten regnes som relativt stedbunden, men den migrerer vår og høst mellom sommer- og vinterbeite. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nå en toppfart på cirka 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg gallopperer.
Bortsett fra mennesker er brunbjørn og ulv elgens eneste naturlige fiender i Europa, i Nord-Amerika til en viss grad også svartbjørn og puma. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver og skadde og syke dyr. Noen har hevdet at spekkhuggere har tatt elg på svømmetur, men dette har aldri blitt bekreftet.
Skandinaviske helleristninger viser at mennesker allerede i steinalderen drev med elgjakt. I lavlandet i Norge finnes det rester av fangstanlegg for elg, i kraft av fangstgroper som kan dateres helt tilbake til cirka år 3700 f.Kr. Metoden var i bruk helt fram til utpå 1900-tallet.
Det finnes også dyr som kalles alces. Utseendemessig er de lik rådyr, men er større og uten gevir. De har bein uten ledd og sener, og legger seg ikke ned for å hvile. De kan heller ikke reise seg hvis de ved et uhell har falt overende. Trærne brukes som seng. De lener seg mot dem og hviler således. Når jegere har sett fotspor etter disse dyrene, graver de løs røttene på trær i området, eller hugger stammene halvveis over. Når dyret lener seg mot treet for å hvile, knekker treet, og dyret faller overende med det.
– Gallerkrigene, bok VI, av Julius Cæsar Cæsars ukorrekte observasjon ble gjentatt av Strabon og Plinius den eldre. Opprinnelsen kan være en identisk historie som Aristoteles forteller om elefanter, og som, også etter å være blitt gjentatt av Strabon, ble repetert og trodd til sent på 1600-tallet.[11]
I Norge kalles elgen «skogens konge», noe som nok har sammenheng med at den er det største dyret i de norske skoger. I Norge jaktes det på elg under elgjakten som varer fra 25. september (noen steder 5. oktober) og ut oktober. Fordi vi har få rovdyr store nok til å ta elg er mennesket den viktigste bestandsregulatoren i Norge. Uten jakt ville elgestammen vært begrenset av næringstilgangen, noe som ville gitt stor skade på skogen. Således er nyskog av furu sterkt utsatt, idet elgen om vinteren ernærer seg av toppskuddene. Dessuten er elg årsak til en rekke trafikkulykker, både med bil og tog. I områder på Østlandet der det finnes ulv kan denne ta mye elg, særlig kalver.
Elgkjøtt egner seg godt for en rekke matretter, som for eksempel elggryte, gratinert elgfilet, karbonadekaker, viltpaté og elgpølse. Tjälknöl er en svensk matrett av elgkjøtt.
Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr, som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm.
Elgen er også mellomvert for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), louping ill, anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss. Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.
Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av elg og andre hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem.
Elg eller europeisk elg (Alces alces) er et spesielt stort hjortedyr som trives i temperert klima i det store boreale barskogbeltet som finnes i Nordeuropa, fra Skandinavia og Polen og østover til Uralfjellene og Sibir. Hannen kalles okse, hunnen ku, kvige eller kolle, og avkommet kalv.
Elg som lever øst for Ural og i Nord-Amerika skiller seg ut fra vår hjemlige elgestamme ved å være større, mørkere og med større gevir. Disse elgene regnes som en annen underart eller art. Den kalles enten amerikansk elg eller sibirsk elg (Alces americanus), avhengig av utbredelsesområdet. Vanlig elg og amerikansk elg har forskjellig kromosom, men det foregår utstrakt hybridisering mellom gruppene i Sibir, der utbredelsesområdene er overlappende.
