Heipiplerke (Anthus pratensis) er ein fugl i erlefamilien.
Heipiplerka er knapt 15 cm lang og dermed noko mindre enn trepiplerka som elles liknar mykje. Samanlikna med denne er heipiplerka litt gråare i fargen og brystet er mindre gulaktig og finare streka. Bakkloa hos heipiplerka er mykje lengre enn på trepiplerka. Beina er raudaktige og nebben tynn og spiss.
Lokkelåten til heipiplerka er eit skarpt «ist» eller «ististist», i nærleiken av reiret høyrest ofte eit uthaldande og monotont «tlitlitli». Songen, som fuglen framfører i korte songflukter, er høg og fin. Fuglen startar å synge før songflukta, og stig deretter opp frå ei tue eller ein stein, og vender i regelen ikkje attende til utgangspunktet når han glir ned.
I felt kjenner ein heipiplerka frå trepiplerka snarare på grunn av omgjevnaden og læta enn på utsjånaden. Heipiplerka si songflukt er heller ikkje like iaugefallande som trepiplerka si.
Heipiplerka hekkar i det vestlege palearktis, på austsida av Grønland[1], på Island, Jan Mayen og Færøyane, og vidare austover i Europa til og med det nordvestlege Russland. Storparten av verdspopulasjonen er trekkfuglar som overvintrar i vestre og sørlege delar av Europa, det nordlege Afrika og søraust i Asia. Fuglane som hekkar på dei britiske øyane og i kystområda vest på det europeiske fastlandet er derimot standfuglar.
Heipiplerka vert delt opp i to underarter:
Heipiplerka er ein av dei vanlegaste fugleartane i Noreg, og bestanden har vore rekna til godt over 1 million par. Arten hadde til 2002 ei stabil utvikling i talet på fuglar. Populasjonen gjekk sterkt attende i perioden 2002 til 2012. Forskarane meinte at nedgangen kan vere relatert til klimaendringar. [2] Heipiplerka trivst best til fjells i område med lite vegetasjon, i vierregionen og lavregionen, på myrer i bjørkebeltet og til dels også i lågareliggande område, og på opne heier langs kysten. Ho er vanleg over det meste av landet, men i søraust er ho sjeldan, og skyr skogen, og om sommaren også jordbrukslandskapet.
Heipiplerkene dreg ut av landet i september-oktober, og kjem attende i april-mai. Trekket går mot sørvest. På trekket sørover ser ein fuglane ofte i flokkar i ope lende og ved vatn. Dei overvintrar rundt Middelhavet, i Vest-Europa frå Belgia og sørover og i det nordvestlege Afrika. Mange ringmerka fuglar er kontrollerte i Belgia på hausttrekket. Men norske fuglar kan også finnast i England om hausten. Norske fuglar har ei kystnær trekkrute sørover, og brukar same ruta på vårtrekket nordover. Fuglane frå Finnmark kan overvintre lengre aust, som Italia. Men også fuglar frå Finnmark kan overvintre i det vestlege overvintringsområdet. Vårtrekket frå Nord-Afrika startar i mars, og allereie i slutten av denne månaden er dei første fuglane komne til Noreg. Hovudtyngda kjem i april, og dei siste i mai. Til fjelltraktene i Sør-Noreg og til Nord-Noreg kjem fuglane i mai.
Heipiplerka hekkar i ope lende. Reiret vert lagt på marka, oftast gøymd inn under ei tue, og er eit lite byggverk av strå og mose fora med hår. Hoa legg til vanleg 4-6 lyst grå flekkete egg som vert ruga i 13 dagar. Ungfuglane vert sidan mata av begge foreldra i 12 til 14 dagar. Heipiplerka er ein av dei vanlegaste vertsfuglane for gauken sin unge.
Heipiplerkene livnærer seg i sommarhalvåret hovudsakleg på små dagaktive insekt og edderkoppdyr av alle slag, i vinterhalvåret også på små sniglar og frø.
Heipiplerke (Anthus pratensis) er ein fugl i erlefamilien.
Heipiplerke (Anthus pratensis) er en art i erlefamilien og regnes som en kortdistansetrekkfugl.
Heipiplerka er knapt 15 cm lang og dermed noe mindre enn trepiplerka som ellers ligner mye. Sammenligna med denne er heipiplerka litt gråere i fargen og brystet er mindre gulaktig og finere streka. Bakkloa hos heipiplerka er mye lengre enn på trepiplerka. Beina er rødaktige og nebbet tynt og spisst.
Lokkelåten til heipiplerka er et skarpt "ist" eller "ististist", i nærheten av reiret høres ofte et utholdende og monotont "tlitlitli". Sangen, som fuglen framfører i korte sangflukter, er høy og fin. Fuglen starter å synge før sangflukta, og stiger deretter opp fra ei tue eller en stein, og vender som regel ikke tilbake til utgangspunktet når den glir ned.
I felt skiller man heipiplerka fra trepiplerka snarere på grunn av omgivelsene og låta enn på utseende. Heipiplerkas sangflukt er heller ikke like iøynefallende som trepiplerkas.
Heipiplerka hekker i de fleste område i det nordlige Eurasia og også på østsida av Grønland.[1] Storparten av verdenspopulasjonen er trekkfugler som overvintrer i vestlige og sørlige deler av Europa, det nordlige Afrika og sørøst i Asia. Fuglene som hekker på De britiske øyer og i kystområda vest på det europeiske fastlandet er derimot standfugler.
Heipiplerka blir delt opp i to underarter:
Heipiplerka er en av de vanligste fugleartene i Norge, og bestanden har blitt regna til godt over 1 million par. Den trives best til fjells i område med lite vegetasjon, i vierregionen og lavregionen, på myrer i bjørkebeltet og til dels også i lavereliggende områder, og på åpne heier langs kysten. Den er vanlig over det meste av landet, men i sørøst er heipiplerka sjelden, og skyr skogen, og om sommeren også jordbrukslandskapet.
Heipiplerkene trekker ut av landet i september-oktober, og kommer tilbake i april-mai. På trekket sørover ser en fuglene ofte i flokker i åpent landskap og ved vatn. De overvintrer rundt Middelhavet og i Vest-Europa fra Belgia og sørover.
Heipiplerka hekker i åpent landskap. Reiret blir lagt på marka, oftest gjemt inn under ei tue, og er et lite byggverk av strå og mose fora med hår. Hunnen legger 4-6 lyst gråflekkete egg som blir ruga i 13 dager. Ungfuglene blir siden mata av begge foreldra i 12 til 14 dager. Heipiplerka er en av de vanligste vertsfuglene for gjøken sin unge.
Heipiplerkene livnærer seg i sommerhalvåret hovedsakelig på små dagaktive insekt og edderkoppdyr av alle slag, i vinterhalvåret også på små snegler og frø.
Heipiplerke (Anthus pratensis) er en art i erlefamilien og regnes som en kortdistansetrekkfugl.
