Taskekrabben (Cancer pagurus) eller høvring er ein krabbeart som er vanleg på hard botn i Nordsjøen, Nordvest-Atlanteren og Middelhavet. Han høyrer til dei kommersielt viktigaste krepsdyra, og er den største etande krabbearten som finst naturleg i norske farvatn.
Ryggskjoldet til taskekrabben er raudbrunt hjå vaksne dyr, men kan grensa til lilla hjå unge individ. Stundom dukkar det òg opp eksemplar med kvite flekkar. Som regel er ryggskjoldet til hannen om lag 9 cm langt og 15 cm breitt, men under gode tilhøve kan dei bli heile 25 cm breie. Ein fold i ryggskjoldet utvidar seg langs ryggen og dannar eit forgreina gjellekammer.
Taskekrabben har fem par gangbein, kor det første er omdanna til store klør med svarte fingrar. Dei andre beina har òg svarte tuppar, og er dekt med radar av små, stive hår. Det er mogleg å skilja ut både antennene og antennulane framifrå. Attmed desse ligg augo i kvart sitt holrom. Munndelane består av maxillipedane, eit par maxiller, eit par maxillular og endeleg mandiblane.
Sett frå undersida kan ein sjå bakkroppen, som er sterkt redusert og bretta inn under forkroppen. Denne er breiare hjå hoa enn hjå hannen. Bak abdomen (bakkroppen) ligg kjønnsorgana og anus. Som eit resultat av dette kan krabbane berre para seg i samband med skalskifte.
Taskekrabben er eit nattaktivt dyr som ligg nedgraven og gøymer seg om dagen. Om natta går dei ut og leitar etter mat opp til 50 meter frå skjulestadane sine. Som regel et dei botndyr som andre krepsdyr og blautdyr, som dei opnar skala til med dei kraftige klørne sine. Hannar er særs aggressive mot kvarandre, det hender til og med stundom at dei drep kvarandre. Dei kjenner kvarandre att på storleiken på klørne; hoa har mykje mindre.
Dei naturlege fiendane til vaksne taskekrabbar er fisk og blekksprut. Larvane vert etne av ymse plankton-etarar og ungdyr (som lever på grunt vatn heilt opp i fjæra) vert ofte tekne av sjøfugl. På grunn av storleiken er taskekrabben tregare enn andre krabbar. Dette kompenserer han for med dei ekstra kraftige klørne sine, som han forsvarar seg med. Han kan òg grava seg ned i sand for å sleppa unna predatorar.
Paringstida til taskekrabben er vanlegvis om vinteren. Hannen klatrar opp på hoa og vert sitjande til ho skiftar skal og kjønnsopningane vert tilgjengelege. Han befruktar ho med såkalla gonopodar, som er omdanna ekstremitetar på bakkroppen. Indre befruktning finn stad før det nye eksoskjelettet hennar hardnar, og dei befrukta egga vert borne under bakkroppen til hoa til dei klekkast. Ei ho kan leggja opp til 20 000 egg.
Det første utviklingsstadiet utanfor egget er naupliuslarvestadiet, som er planktonisk. Seinare utviklar dyret seg til postlarve, megalopa og til slutt eit juvenilt dyr. Dei første juvenile stadia skil seg ut med ein velutvikla bakkropp, som med tida reduserer seg i storleik og brettar seg inn under brystplata. Heilt unge taskekrabbar heldt seg ofte til tareskog, der dei gøymer seg under hapterane (tilsvarar røter hjå landplanter) til tangen og taren.
Taskekrabben (Cancer pagurus) eller høvring er ein krabbeart som er vanleg på hard botn i Nordsjøen, Nordvest-Atlanteren og Middelhavet. Han høyrer til dei kommersielt viktigaste krepsdyra, og er den største etande krabbearten som finst naturleg i norske farvatn.
Taskekrabben (Cancer pagurus) er en krabbeart som er vanlig på hard bunn i Nordsjøen, Nordvest-Atlanteren og Middelhavet. Den hører til blant de kommersielt viktigste krepsdyrene, og er den største spiselige krabbearten som finnes naturlig i norske farvann.
Ryggskjoldet til taskekrabben er rødbrunt hos voksne dyr, men kan grense til lilla hos helt unge individer. Fra tid til annen dukker det òg opp eksemplarer med hvite flekker. Som regel er ryggskjoldet til hannen om lag 9 cm langt og 15 cm bredt, men under gode forhold kan det vokse seg hele 25 cm bredt. En fold i ryggskjoldet utvider seg langs ryggen og danner et forgreinet gjellekammer.
Taskekrabben har fem par gangbein, hvor det første er omdannet til store klør med svarte fingre. De andre beina har også svarte tupper, og er dekket med rader av små, stive hår. Det er mulig å skille ut både antennene og antennulene forfra. Ved siden av disse ligger øynene i hver sin fordypning. Munndelene består av maxillipedene, et par maxiller, et par maxilluler og endelig mandiblene.
Sett frå undersida kan en se bakkroppen, som er sterkt redusert og brettet inn under forkroppen. Denne er breiere hos hunnen enn hos hannen. Bak abdomen (bakkroppen) ligger kjønnsorganene og anus. Som et resultat av dette kan krabbene bare pare seg i forbindelse med skallskifte.
Taskekrabben er et nattaktivt dyr som ligger nedgravd i sedimentene og gjemmer seg om dagen. Om natta går den ut og leter etter mat opp til 50 meter fra skjulestedet sitt. Som regel spiser den bentiske krepsdyr og bløtdyr, som den åpner skallene til med de kraftige klørne sine. Hanner er spesielt aggressive mot hverandre, det hender til og med av og til at de dreper hverandre under kampene. De kjenner hverandre igjen på størrelsen på klørne; disse er mye mindre hos hunnen.
De naturlige fiendene til voksne taskekrabber er fisk og blekksprut. Larvene blir spist av diverse planktonspisere, og ungdyr (som lever i fjæra) blir ofte tatt av sjøfugl. På grunn av størrelsen er taskekrabben treigere enn andre krabber. Dette kompenserer den for med de ekstra kraftige klørne sine, som han forsvarer seg med. Han kan også grave seg ned i sand for å unnslippe predatorer.
Paringstida til taskekrabben er vanligvis om vinteren. Hannen klatrer opp på hunnen og blir sittende til neste gang hun skifter skall og kjønnsåpningene igjen blir tilgjengelige. Han befrukter henne med hjelp av såkalte gonopoder, som er omdannede ekstremiteter på bakkroppen. Indre befruktning finner sted kort før det nye eksoskjelettet hennes hardner, og de befruktede eggene bæres under bakkroppen til hunnen helt til de klekkes. Ei hunn kan legge opp til 20 000 egg.
Det første utviklingsstadiet utenfor egget er zoealarvestadiet, som er planktonisk. Seinere utvikler dyret seg til postlarve, megalopa og til slutt et juvenilt dyr. De første juvenile stadiene skiller seg ut med en tynn, men lang og synlig bakkropp, som med tiden reduserer seg i størrelse og bretter seg inn under brystplata. Ungdyr holder gjerne til i tareskog, der de bruker hapterne (tilsvarer røtter hos landplanter) til tangen og taren som gjemmesteder.
Levetid er vanligvis 25-30 år, men i ekstreme tilfeller kan de leve i opptil 100 år.[1]
I 2012 frarådet Fiskeridirektoratet å fange denne krabben fra Bodø til Lofoten. Analyser av et begrenset antall krabber viste høyt innhold av kadmium.[2]
Taskekrabben (Cancer pagurus) er en krabbeart som er vanlig på hard bunn i Nordsjøen, Nordvest-Atlanteren og Middelhavet. Den hører til blant de kommersielt viktigste krepsdyrene, og er den største spiselige krabbearten som finnes naturlig i norske farvann.
