Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Det gjør blant annet at noen av artene kan leve på tørre næringsmidler som mel og nøtter. Andre er typiske ørkeninsekter. Skyggebillene lever for det meste av levende eller døde planter, men noen arter kan være temmelig altetende. Det finnes også noen arter som lever i mer fuktige miljøer, på sopp eller under barken på døde trær.
Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet.
Små til store (2 – 50 mm) biller, kroppsformen sterkt varierende. Antennene er middels lange, trådformede og 11-leddete. Kroppen er ofte mer eller mindre oval og høyt hvelvet, men mange unntak finnes. Oversiden er vanligvis matt og hårløs, oftest mørk på farge, og skallet er gjerne uvanlig tykt og hardt (svært sterkt sklerotiserte). For- og mellomføttene består av fem ledd, bakføttene av fire (såkalt heteromere føtter).
Underfamilien boreskyggebiller (Diaperinae) består av små til middelsstore, kort ovale arter. De er ofte ganske blanke, og kan ha gule eller røde flekker. En del arter har en sterkt knudrete overflate, og brystskjoldet kan ha framoverrettede horn.
Underfamilien Myrmechixeninae omfatter små, brune, slanke biller som kan minne om muggbiller (Corticariidae).
De typiske medlemmene av underfamilien skyggebiller (Tenebrioninae) er middelsstore til store, ovale, høyt hvelvede biller, grå eller svarte, matte, med svært tykt skall. Noen ørkenlevende arter har svært lange bein og ligner edderkopper, dette er en tilpassing til å bevege seg over varm sand. Denne underfamilien omfatter også gruppen melbiller (slektene Tribolium og Tenebrio, som ikke er nært beslektet), som er avlange, parallellsidige, ganske flate og rødbrune på farge.
Underfamilien Hypophlaeinae er også lange, smale og flate. Smalskyggebiller (Alleculinae) kan ligne på visse løpebiller (Carabidae). De er ovale med temmelig lange bein, og ulikt de fleste skyggebiller er de lite sklerotisert og temmelig myke, på farge ofte gul- eller rødaktige.
Underfamilien Hårskyggebiller (Lagriinae) skiller seg fra andre skyggebiller ved at oversiden er dekket av lange, oppstående hår. De er nærmest pæreformede, og ganske lite sklerotisert.
Larvene hos skyggebiller er ganske harde, langstrakte og sylindriske, med få, korte hår, korte, kraftige bein og en mer eller mindre flattrykt, lite fremtredende hodekapsel.
Skyggebillene har utpregede tilpasninger til å overleve i tørre miljøer, med meget tykk, vanntett kutikula og velutviklede ekskresjonsorganer (malpighiske rør) som tar vare på det aller meste av fuktigheten. De fleste av artene lever da også i tørre omgivelser, men det finnes også arter som lever blant annet i sopp. Stort sett lever skyggebillene av ulike slags dødt plantemateriale.
Siden de fleste skyggebillene er knyttet til ørkener og andre tørre miljøer finner man ikke mange arter i Norge, men noen finnes også her på tørre steder. Blant annet kan man i sanddyner finne den lille, gråsvarte arten Phylan gibbus som der lever under ganske ørkenlignende vilkår. En kjent gruppe av skyggebiller er de såkalte "tok-tokkies" (fra afrikaans) som lever i ørkenområder i den sørlige Afrika. Navnet har de fått fordi de kommuniserer ved å banke bakkroppen mot den harde bakken, som gir en dunkelyd ("tok"). I Namib-ørkenen ved Afrikas vestkyst regner det praktisk talt aldri, men det driver inn tåke fra havet om nettene. Disse billene stiller seg opp på toppen av sanddyner og på andre høye punkter med baken i været. Væske fra tåken vil kondensere på billen og renne ned mot munnen, og den får dermed nok vann til å klare seg på svært tørr føde i ørkenen.
Den tykke og tunge kutikulaen de fleste skyggebillene har gjør at de er temmelig trege, men noen av de langbente ørkenartene er derimot raske løpere. De fleste er nattaktive. Underfamilien smalskyggebiller (Alleculinae) danner et unntak her, de har ganske tynn kutikula, er dagaktive og livlige biller som ofte kan finnes på blomster.
Melbiller (slektene Tenebrio og Tribolium) er brysomme skadedyr på lagrede matvarer, særlig mel, kjeks, brødvarer og lignende. Deres tørketilpasninger gjør at de kan leve bare på tørt mel. Disse billene er lette å holde i kultur, og derfor er larvene deres, såkalte melormer, vanlig brukt som fôr til kjæle- og laboratoriedyr. En annen art som gjør skade er Alphitobius diaperinus, som ofte er meget tallrik i hønsehus, og kan være et reservoar for salmonella og andre infeksjoner hos fjærfeet.
Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki.
Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Det gjør blant annet at noen av artene kan leve på tørre næringsmidler som mel og nøtter. Andre er typiske ørkeninsekter. Skyggebillene lever for det meste av levende eller døde planter, men noen arter kan være temmelig altetende. Det finnes også noen arter som lever i mer fuktige miljøer, på sopp eller under barken på døde trær.
Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet.
_(3814836498).jpg)
.jpg)
.JPG)
_Syn._Cteniopus_sulphureus_Linn%C3%A9,_1758_(5277922318).jpg)
