Storklokke er ei blomsterplante i klokkeslekta i klokkefamilien. Planta vert kring 80 cm høg, ofte meterhøg. Stengel og blad er oftast snaue. Blomstrane er først opprette, men heng litt til slutt. Begerflikane sprikjer utover. Kron aer fiolett, bleikblå eller kvit og fire-fem cm lang.
Arten er utbreidd i Europa og Asia. Storklokke veks i Noreg nord til Ofoten, og blomstrar kring juli månad på våte stader i skog og lier. Ho er funnen opp til 700 moh.
Storklokke er ei blomsterplante i klokkeslekta i klokkefamilien. Planta vert kring 80 cm høg, ofte meterhøg. Stengel og blad er oftast snaue. Blomstrane er først opprette, men heng litt til slutt. Begerflikane sprikjer utover. Kron aer fiolett, bleikblå eller kvit og fire-fem cm lang.
Arten er utbreidd i Europa og Asia. Storklokke veks i Noreg nord til Ofoten, og blomstrar kring juli månad på våte stader i skog og lier. Ho er funnen opp til 700 moh.
Storklokke (Campanula latifolia) er en flerårig urt i klokkefamilien. Planten blir 40-120 cm høy, og har en 3-6 cm lang hvit eller blå blomst formet som en bjelle (klokke), derav navnet. Storklokke blomstrer fra juli til august.
Stengelbladene er spisst lansettformede og 6-15 cm lange, og svakt hjerteformede ved bladstilken. Fargen er mellomgrønn eller lyst grønn, med tydelige bladnerver.
Stengelen er opprett og hårete øverst. Begeret er kortere enn kronbladene, men de fem begerflikene spriker rett ut og synes rundt blomsten. Etter avblomstring spriker også begerflikene ut fra den klargrønne frukten.
I naturlige populasjoner er blomstene ofte hvite, men planter med blå blomster forekommer også. De dyrka formene er ofte blå. Blomstene henger klasevis oppover den øvre tredjedelen av stengelen. Klokkene og de modne fruktene er hengende.
Storklokke er vanlig på Østlandet og i fjord- og dalstrøk til Lofoten. Planten går opp til 1020 moh. Hageplantene av storklokke hører ofte til en annen underart prydstorklokke (C. l. ssp. macrantha) som kommer fra Kaukasus. Denne underarten finnes forvilla noen få steder nord til Tromsø, mest i Nordland.[1]
Et gammelt navn på storklokke er gople.[2] Selv om dette navnet er lite i bruk nå, vises navnet igjen i mange stedsnavn, f.eks. Goplerud og Gopletjern. I tidligere tider ble planten spist, både bladrosetten om våren og rotknollene.[3]
Denne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Storklokke (Campanula latifolia) er en flerårig urt i klokkefamilien. Planten blir 40-120 cm høy, og har en 3-6 cm lang hvit eller blå blomst formet som en bjelle (klokke), derav navnet. Storklokke blomstrer fra juli til august.
Stengelbladene er spisst lansettformede og 6-15 cm lange, og svakt hjerteformede ved bladstilken. Fargen er mellomgrønn eller lyst grønn, med tydelige bladnerver.
Stengelen er opprett og hårete øverst. Begeret er kortere enn kronbladene, men de fem begerflikene spriker rett ut og synes rundt blomsten. Etter avblomstring spriker også begerflikene ut fra den klargrønne frukten.
I naturlige populasjoner er blomstene ofte hvite, men planter med blå blomster forekommer også. De dyrka formene er ofte blå. Blomstene henger klasevis oppover den øvre tredjedelen av stengelen. Klokkene og de modne fruktene er hengende.
Storklokke er vanlig på Østlandet og i fjord- og dalstrøk til Lofoten. Planten går opp til 1020 moh. Hageplantene av storklokke hører ofte til en annen underart prydstorklokke (C. l. ssp. macrantha) som kommer fra Kaukasus. Denne underarten finnes forvilla noen få steder nord til Tromsø, mest i Nordland.
Et gammelt navn på storklokke er gople. Selv om dette navnet er lite i bruk nå, vises navnet igjen i mange stedsnavn, f.eks. Goplerud og Gopletjern. I tidligere tider ble planten spist, både bladrosetten om våren og rotknollene.
