Eristalis és un ampli gènere de la família Syrphidae (mosques de les flors), de l'ordre Diptera. Una espècie molt comuna d'aquest gènere és Eristalis tenax. Són pol·linitzadors, i les seves larves són aquàtiques, i respiren amb un llarg sifó. Els adults, totalment inofensius, mimetitzen les abelles.
Eristalis és un ampli gènere de la família Syrphidae (mosques de les flors), de l'ordre Diptera. Una espècie molt comuna d'aquest gènere és Eristalis tenax. Són pol·linitzadors, i les seves larves són aquàtiques, i respiren amb un llarg sifó. Els adults, totalment inofensius, mimetitzen les abelles.
Eristalis ist eine Gattung von Schwebfliegen (Syrphidae) aus der Ordnung der Zweiflügler (Diptera), die etwa 100 Arten umfasst und in der Paläarktis weit verbreitet ist. Die meisten Arten haben überwiegend braune und schwarze Farbmuster am Hinterleib, wodurch sie eine große Ähnlichkeit mit Honigbienen und Hummeln aufweisen. Eristalis-Arten sind am häufigsten in feuchten Biotopen anzutreffen, können aber, auf der Suche nach attraktiven Blüten, auch weitere Strecken zurücklegen. Ihre im Wasser oder Schlamm lebenden und sich von verrottenden, organischen Substanzen ernährenden Larven sind als Rattenschwanzlarven bekannt, da sie einen ausziehbaren langen, schnorchelähnlichen Atemschlauch haben.[1] Alle Arten haben eine markante, wellenförmige Ausbuchtung der Flügelader M (englische Bezeichnung: R4+5)[2], auch Eristalini-Welle genannt.[3]
Aktuell sind folgende 20 Arten im westpaläarktischen Raum bekannt.[1][4] (C. = Conops, E. = Eristalis, M. = Musca, S. = Syrphus, = in Deutschland vorkommend[5],
= in Großbritannien vorkommend[2])
Eristalis ist eine Gattung von Schwebfliegen (Syrphidae) aus der Ordnung der Zweiflügler (Diptera), die etwa 100 Arten umfasst und in der Paläarktis weit verbreitet ist. Die meisten Arten haben überwiegend braune und schwarze Farbmuster am Hinterleib, wodurch sie eine große Ähnlichkeit mit Honigbienen und Hummeln aufweisen. Eristalis-Arten sind am häufigsten in feuchten Biotopen anzutreffen, können aber, auf der Suche nach attraktiven Blüten, auch weitere Strecken zurücklegen. Ihre im Wasser oder Schlamm lebenden und sich von verrottenden, organischen Substanzen ernährenden Larven sind als Rattenschwanzlarven bekannt, da sie einen ausziehbaren langen, schnorchelähnlichen Atemschlauch haben. Alle Arten haben eine markante, wellenförmige Ausbuchtung der Flügelader M (englische Bezeichnung: R4+5), auch Eristalini-Welle genannt.
Eristalis is a large genus of hoverflies, family Syrphidae, in the order Diptera. Several species are known as drone flies (or droneflies) because they bear a resemblance to honeybee drones.
Drone flies and their relatives are fairly common generalist pollinators,[2] the larvae of which are aquatic, and breathe through a long, snorkel-like appendage, hence the common name rat-tailed maggots.[1][3]
Eristalis is a large genus of around 99 species,[4] and is subdivided into several subgenera and species groups (Eristalomyia, Eristalis, Eoseristalis etc.).
The scientific name was proposed by Pierre André Latreille in 1804. He placed seven species in his new genus, but listed the names as combinations with Syrphus, so it remained unclear what gender he attributed to the name (the gender of the name Syrphus is masculine). In the two centuries following its publication, Eristalis was sometimes considered to be of feminine gender, sometimes to be of masculine gender. George Henry Verrall (1901)[5] assigned its gender as masculine, a choice followed in British literature, and also in Dutch, Polish, Czech, Spanish and Portuguese literature. In several other European languages and in North America, the tradition was to consider it as a feminine word. In 1993 the International Commission on Zoological Nomenclature placed the name on the Official List, and gave its gender as masculine, without justification for that choice.[6] In 2004, Peter Chandler, Andrew Wakeham-Dawson and Angus McCullough submitted an application to confirm the gender of Eristalis as feminine.[7] They referred to ICZN Art. 30.1.1, which states that a name in Latin form takes the gender given for that word in standard Latin dictionaries.[8] In Composition of Scientific Words by R.W. Brown (1954), "eristalis" is listed as a feminine word that refers to an unknown precious stone. The request of Chandler et al. was granted less than two years after submission.[9] As of 2006, Eristalis is officially a word of feminine gender.
For terms see Morphology of Diptera.
As a true fly, Diptera, the species of the genus Eristalis has a single pair of wings and a pair of halteres and as a member of the family syrphidae the presence of a spurious vein in the wing is key. Defined by Latreille in 1804 Eristlis was restricted by Meigen 1882 to those species with a sinuate vein R4+5 and petiolate cell r1. [10]
Since the origin of the genus Eristalis many genera have been added that refine the description of Latreille such as Eristalinus, Meromarcrus, Palpada Helopilus etc. the subtribe Eristalinus has been established to contain these genera. now is generally accepted as which have vein R2+3 sinuate, cell r1 usually petiolate and metafemur with basolateral setose patch. with the addition of the following criteria: Anepimeron with triangular portion bare, Katepimeron pilose Meron bare posteroventrally, without pile anterior or ventral to metathoracic spiracle, eye pilose.
The larvae of Eristalini are aquatic and of the long-tailed type. Those of Eristalis very commonly found breeding in putrid or stagnant water or in moist excrement, and are called “rat-tailed maggots” or “mousies.” [11]
The "tail" is actually an extendable breathing tube often used to extend above the waterline. This tube allows the larvae to live in oxygen depleted water such as sewage and stagnant pools where most other larvae can not exist. Rat tailed larvae also exploit wet mud, manure and moist rotting vegetation. Many species of Eristalis remain unknown.[12] Working in the area where larvae are likely to be found like manure pit, sewage seepage and stagnant pools is difficult and then rearing the larvae to adults is even more so. Basic information on many species of ‘’Eristalis’’ remain to be discovered.
Eristalis abusiva female
Eristalis arbustorum female
Eristalis horticola male
Eristalis nemorum female
Eristalis intricaria male
Eristalis picea male
Eristalis pertinax female
Eristalis tenax male
Eristalis tenax larva
Eristalis is a large genus of hoverflies, family Syrphidae, in the order Diptera. Several species are known as drone flies (or droneflies) because they bear a resemblance to honeybee drones.
Drone flies and their relatives are fairly common generalist pollinators, the larvae of which are aquatic, and breathe through a long, snorkel-like appendage, hence the common name rat-tailed maggots.
Eristalis is a large genus of around 99 species, and is subdivided into several subgenera and species groups (Eristalomyia, Eristalis, Eoseristalis etc.).
Eristalis es un numeroso género de dípteros braquíceros de la familia Syrphidae (moscas de las flores). Una especie muy común de este género es Eristalis tenax. Son polinizadores, y sus larvas son acuáticas, y respiran con un largo esnórquel. Los adultos, totalmente inofensivos, mimetizan las abejas.[2]
Miden 7 a 17 mm de largo. Están cubiertos de vello desde moderado a abundante. La cabeza es más ancha que alta y suele ser del ancho del tórax o más ancha. Las antenas son cortas con el tercer segmento más largo. Los ojos pueden tener pelos o no. Los machos tienen ojos más grandes que las hembras a tal punto que en algunas especies se tocan arriba de la cabeza. El abdomen suele tener bandas amarillas y de color oscuro.[3]
Son de distribución holártica. Las larvas se alimentan de pequeños organismos acuáticos. A los adultos se los encuentra en prados o campos. Se los ve a menudo visitando flores, donde se alimentan de néctar.
En raros casos la ingestión accidental de huevos, cuyas larvas sobreviven en el intestino, puede causar trastornos digestivos llamados miasis.[4]
El género Eristalis se subdivide en varios subgéneros y grupos de especies: (Eristalomyia, Eristalis, Eoeristalis etc.).[5] Las especies incluyen:
Eristalis es un numeroso género de dípteros braquíceros de la familia Syrphidae (moscas de las flores). Una especie muy común de este género es Eristalis tenax. Son polinizadores, y sus larvas son acuáticas, y respiran con un largo esnórquel. Los adultos, totalmente inofensivos, mimetizan las abejas.
Miden 7 a 17 mm de largo. Están cubiertos de vello desde moderado a abundante. La cabeza es más ancha que alta y suele ser del ancho del tórax o más ancha. Las antenas son cortas con el tercer segmento más largo. Los ojos pueden tener pelos o no. Los machos tienen ojos más grandes que las hembras a tal punto que en algunas especies se tocan arriba de la cabeza. El abdomen suele tener bandas amarillas y de color oscuro.
Son de distribución holártica. Las larvas se alimentan de pequeños organismos acuáticos. A los adultos se los encuentra en prados o campos. Se los ve a menudo visitando flores, donde se alimentan de néctar.
En raros casos la ingestión accidental de huevos, cuyas larvas sobreviven en el intestino, puede causar trastornos digestivos llamados miasis.
Eristalis
Eristalis est un large genre de syrphes (insectes diptères de la famille des Syrphidae, de la sous-famille des Eristalinae). On les appelle communément les Éristales. Certaines espèces comprises dans ce genre, ressemblent de façon superficielle à des abeilles. C'est le cas de la plus commune d'entre elles, Eristalis tenax, dont le nom commun en anglais est dronefly, « drone » désignant dans cette langue le mâle de l'Abeille à miel (Apis mellifera), le faux bourdon.
Sa larve est aquatique et respire l'air au moyen d'un long appendice tubulaire déployé vers la surface[1] (cet appendice lui a valu le nom de rat-tailed maggot (« asticot à queue de rat ») chez les anglophones)[2].
Les adultes fréquentent de nombreux types de milieux pourvu qu'ils soient riches en fleurs. Les larves, aquatiques, se retrouvent dans les fosses d'aisance ou dans les jus libérés par les fumiers et lisiers, les silos[3] et les eaux croupies peu profondes[4]. Les larves se développent aussi dans les bassins de lagunage de stations d’épuration, où diverses espèces d'oiseaux peuvent venir les manger.
Les éristales jouent au moins deux rôles importants :
Exceptionnellement, des larves d'éristales peuvent se développer dans l'intestin de mammifères, dont chez l'humain[7].
C'est l'un des nombreux insectes à phototropisme positif, c'est-à-dire attiré par la lumière[8],[9], ce qui pourrait peut-être le rendre vulnérable à la pollution lumineuse.
Le genre Eristalis est connu depuis longtemps[10] comme bioindicateur d'eaux ou de parties de cours d'eau ou de zone humide très polluées ou très chargées en matière organique[11] et souvent anoxique[12], dont en zone tropicale[13].
Le genre Eristalis a été subdivisé en plusieurs sous-genres et groupes d'espèces (Eristalomyia, Eristalis, Eoeristalis, etc.).
parmi les espèces, on trouve notamment :
Eristalis
Eristalis est un large genre de syrphes (insectes diptères de la famille des Syrphidae, de la sous-famille des Eristalinae). On les appelle communément les Éristales. Certaines espèces comprises dans ce genre, ressemblent de façon superficielle à des abeilles. C'est le cas de la plus commune d'entre elles, Eristalis tenax, dont le nom commun en anglais est dronefly, « drone » désignant dans cette langue le mâle de l'Abeille à miel (Apis mellifera), le faux bourdon.
Sa larve est aquatique et respire l'air au moyen d'un long appendice tubulaire déployé vers la surface (cet appendice lui a valu le nom de rat-tailed maggot (« asticot à queue de rat ») chez les anglophones).
Eristalis Latreille, 1804 è un genere di ditteri appartenente alla famiglia Syrphidae[1][2].
Il genere è cosmopolita[3]; una delle sue specie più comuni, Eristalis tenax, è detta anche "mosca fuco" (drone fly in inglese), per via della somiglianza nell'aspetto e nel suono emesso con l'ape[4].
Eristalis rientra fra i generi le cui larve sono denominate "larva a coda di topo" (rat-tailed maggot in inglese), per via della caratteristica appendice simile ad una coda (che ha funzione respiratoria) che presentano nello stadio larvale; tali larve, che proliferano all'interno di composti organici liquidi, se ingerite possono provocare miasi[5].
Il genere comprende almeno 99 specie, suddivise in sottogeneri come Eoseristalis ed Eristalis[3]; fra le specie si possono citare:[1][2][6]
Eristalis is een geslacht van tweevleugeligen (Diptera) uit de familie zweefvliegen (Syrphidae). Het zijn robuuste vliegen waarvan er diverse algemeen voorkomen in Nederland en België. Daaronder de typesoort van het geslacht, Eristalis tenax, de blinde bij, die in grootte en vorm sterk lijkt op E. pertinax of kegelbijvlieg, maar een ander vliegseizoen heeft. Naast deze twee soorten komen ook E. horticola of bosbijvlieg, E. nemorum of puntbijvlieg en E. arbustorum of kleine bijvlieg zeer algemeen voor. Al deze vliegen vertonen meer of minder gelijkenis met de honingbij. Eristalis intricarius of hommelbijvlieg toont echter grote gelijkenis met verschillende soorten hommels.
De veenbijvlieg komt vrij algemeen voor in veen- en plassengebieden, terwijl de onvoorspelbare bijvlieg op een aantal plaatsen in Nederland in de buurt van ruderaal terrein te vinden is. De Friese bijvlieg is vrij zeldzaam en komt alleen in bosgebieden in het noordelijke deel van Nederland voor. Tot slot zijn de snuitbijvlieg, de alpenbijvlieg, de roodpootbijvlieg en de bergbijvlieg zeer zeldzaam of geheel uit Nederland verdwenen.
De wetenschappelijke naam van het geslacht werd in 1804 voorgesteld door Pierre André Latreille. Hij nam in het geslacht zeven soorten op, maar noemde ze allemaal als een combinatie met de geslachtsnaam Syrphus, zodat niet impliciet duidelijk werd welk grammaticaal geslacht Latreille aan Eristalis toekende (het grammaticaal geslacht van Syrphus is mannelijk). In de twee eeuwen volgend op de publicatie werd Eristalis nu eens als vrouwelijk, dan weer als mannelijk zelfstandig naamwoord opgevat. In het Nederlands taalgebied (Van der Goot, 1954, Van der Goot, 1981, Barendregt, 1982, Verlinden, 1991)[1] werd Eristalis consequent als een mannelijk woord behandeld, net als in de Britse, Poolse, Tsjechische, Spaanse en Portugese literatuur. In diverse andere Europese taalgebieden en in Noord-Amerika was de traditie om het als een vrouwelijk woord te beschouwen. In 1993 plaatste de International Commission on Zoological Nomenclature de naam als mannelijk op de officiële naamlijst, zonder die keuze echter te verantwoorden.[2] In 2004 dienden Peter Chandler, Andrew Wakeham-Dawson en Angus McCullough een verzoek in bij diezelfde commissie om het grammaticaal geslacht van Eristalis als vrouwelijk vast te leggen.[3] Ze refereerden daarbij aan ICZN Art. 30.1.1, waarin is geregeld dat een naam in Latijnse vorm het grammaticaal geslacht krijgt dat het in het Latijn heeft als het een in die taal bestaand woord is.[4] In Composition of Scientific Words van R.W. Brown (1954) wordt "eristalis" genoemd als een vrouwelijk woord waarmee een onbekende edelsteen wordt aangeduid. Het verzoek van Chandler et al. werd minder dan twee jaar na indiening ingewilligd.[5]
Het geslacht wordt door diverse auteurs onderverdeeld in ondergeslachten en soortgroepen (Eristalis, Eristalomyia, Eoeristalis etc.). Daarmee is in de lijst hieronder echter geen rekening gehouden. De soorten zijn:
Eristalis is een geslacht van tweevleugeligen (Diptera) uit de familie zweefvliegen (Syrphidae). Het zijn robuuste vliegen waarvan er diverse algemeen voorkomen in Nederland en België. Daaronder de typesoort van het geslacht, Eristalis tenax, de blinde bij, die in grootte en vorm sterk lijkt op E. pertinax of kegelbijvlieg, maar een ander vliegseizoen heeft. Naast deze twee soorten komen ook E. horticola of bosbijvlieg, E. nemorum of puntbijvlieg en E. arbustorum of kleine bijvlieg zeer algemeen voor. Al deze vliegen vertonen meer of minder gelijkenis met de honingbij. Eristalis intricarius of hommelbijvlieg toont echter grote gelijkenis met verschillende soorten hommels.
De veenbijvlieg komt vrij algemeen voor in veen- en plassengebieden, terwijl de onvoorspelbare bijvlieg op een aantal plaatsen in Nederland in de buurt van ruderaal terrein te vinden is. De Friese bijvlieg is vrij zeldzaam en komt alleen in bosgebieden in het noordelijke deel van Nederland voor. Tot slot zijn de snuitbijvlieg, de alpenbijvlieg, de roodpootbijvlieg en de bergbijvlieg zeer zeldzaam of geheel uit Nederland verdwenen.
Dronefluer eller rottehalefluer, (slektene Eristalis og Eristalinus) er to slekter i familien blomsterfluer. De finnes over hele landet, men er mest vanlig i Sør-Norge. Dronefluer, omfatter 20 middels store til store arter i Norge. Noen arter ligner på honningbier, eller andre etterligner humler.
De fleste dronefluer er middels store, gule og svarte fluer, 10–18 millimeter lang. Bakkroppen har gjerne et mønster i gult og svart, ofte med store gule sideflekker.
Hannene har store fasettøyne som møtes (støter sammen) på toppen av hodet. Hunnene har en smal pannestripe mellom sine fasettøyne.
Artene i slekten Eristalinus er mørke med flekkete fasettøyne.
De voksne (imago) fluene flyr helst i områder nær vann, i eller ved åpen skog. Men de kan også påtreffes i hager eller på gress- og blomsterenger. De besøker blomster eller sitter og soler seg.
Hannene overvåker sitt territorium, som kan være en lysning i skogen, en del av en vei, eller et annet sted. De står ofte stille i luften, men forflytter seg til ulike steder innenfor territoriet.
Larvene, de såkalte «rottehalelarvene», lever i bunnslammet, på bunnen av ferskvann. De har bakkroppsspissen forlenget til et ånderør (pusterør), som kan bli lengre enn kroppen. Noen av artene trives godt i forurenset vann, for eksempel i septiktanker. Andre arter har mer spesielle biotopkrav og er sjeldne.
Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen.
Eristalis arbustorum, hannene har øyne som møtes på topen av hodet.
Slekten Eristalis omfatter 18 norske arter.
Dronefluer eller rottehalefluer, (slektene Eristalis og Eristalinus) er to slekter i familien blomsterfluer. De finnes over hele landet, men er mest vanlig i Sør-Norge. Dronefluer, omfatter 20 middels store til store arter i Norge. Noen arter ligner på honningbier, eller andre etterligner humler.
Slamflugor (Eristalis) är ett släkte i familjen blomflugor. Även släktet Eristalinus har det svenska namnet slamflugor.
Slamflugorna i detta släkte är kraftigt byggda och mellan 8 och 16 millimeter långa. Många arter liknar honungsbi eller humlor. Grundfärgen är oftast svart med gulbruna inslag. Vissa arter har vingfläckar medan andra arter saknar dessa. Benen är oftast mörka och med varierande gula inslag som kan vara viktiga för artbestämningen. Vissa arter i släktet är lätta att identifiera i fält medan andra kräver mikroskopstudier av genitalierna för att säkert kunna identifieras.[1]
Slamflugorna trivs bäst i närheten av våtmarker, stränder och andra fuktiga områden. Larverna lever i små vattenpölar, gödselvatten och liknanade där den filtrerar vattnet på multnande växtdelar och mikroorganismer. De har ett långt svansliknande andningsrör på upp till 10 centimeter. De kallas därför ofta för råttsvanslarver. De vuxna flugorna, både hanar och honor, kan ses när de besöker blommor. Hanen hävdar revir i områden med mycket blommor.[1]
Det finns 91 kända arter av slamflugor av detta släkte i världen varav 38 har palearktisk utbredning. I Europa finns 20 arter varav 18 finns i Norden. Flera av arterna är mycket vanliga.[1]
Det finns 250 namn beskrivna i litteraturen men många av dessa har visat sig vara färgvariationer av samma art. Man räknar således endast med 91 arter i världen.[1]
Samtliga kända arter i Norden räknas till undersläktet Eoseristalis, förutom storslamflugan som tillhör undersläktet Eristalis. [1]
Namnet Eristalis har oklart ursprung. Det kan möjligen härledas från det grekiska ordet 'eristes' som betyder bråkstake vilket skulle kunna syfta på att hanen hävdar revir och attackerar de som kommer för nära.[1]
Slamflugor (Eristalis) är ett släkte i familjen blomflugor. Även släktet Eristalinus har det svenska namnet slamflugor.
Eristalis abusiva самиця
Eristalis arbustorum самиця
Eristalis horticola самець
Eristalis interrupta самиця
Eristalis intricarius самець
Eristalis picea самець
Eristalis pertinax самиця
Eristalis tenax самець
Eristalis là một chi ruồi trong họ Syrphidae.[2] Chi này có 99 loài [3].
Con cái Eristalis abusiva
Con cái Eristalis arbustorum
Con đực Eristalis horticola
Con cái Eristalis interrupta
Con đực Eristalis intricarius
Con đực Eristalis picea
Con cái Eristalis pertinax
Con đực Eristalis tenax
|isbn=
(trợ giúp). Chú thích sử dụng tham số |coauthors=
bị phản đối (trợ giúp) |coauthors=
bị phản đối (trợ giúp)
Eristalis Latreille, 1804
Eristalis (лат.) — подрод журчалок рода Eristalis.
Птероплевра в задней части, гипоплевра и плевроптеригии частично опушенные. Медиальная полоса лица широкая, достигает трети ширины лица[1].
В составе виды:
Eristalis (лат.) — подрод журчалок рода Eristalis.
Eristalis Latreille, 1804
СинонимыПчеловидки, или ильницы (лат. Eristalis), — огромный род мух-журчалок из подсемейства Eristalinae.
Журчалки — мухи крупных или средних размеров, похожие на пчёл или шмелей[2].
Ячейка r1 замкнутая; R4+5 сильно изогнута и погружена в ячейку r4+5[2].
Личинки, так называемые крыски, имеют длинную дыхательную трубку[2], напоминающую крысиный хвост.
Взрослые мухи, как и все другие виды семейства журчалок, питаются нектаром.
Личинки обитают в водоёмах, богатых гниющей растительностью, во влажных гниющих органических веществах и навозе, некоторые виды — в уборных[2].
Яйца ильницы цепкой (Eristalis tenax) могут быть проглочены человеком. Из попавших в кишечный тракт яиц вылупляются личинки, которые вызывают миаз.
Крыски иногда вызывают специфическую паразитарную болезнь — эристалёз, который может протекать бессимптомно.
Некоторые виды:
|author-link1=
(справка на английском) |coauthors=
(справка) Пчеловидки, или ильницы (лат. Eristalis), — огромный род мух-журчалок из подсемейства Eristalinae.