Tromsøpalme (Heracleum tromsoensis, sjå òg avsnitt Usikkert opphav) er ein mangeårig urt i skjermplantefamilien.
Den er svært hardfør og kan verta inntil 50 år gammal og tre meter høy. Spreiingsevna gjer at den ofte hemmar eller utkonkurrerer annan plantevekst.
Planta finst naturleg i Vesleasia og i delar av Midtausten (Iran, Irak). Den står oppført på norsk svartelista som uønska og er utbreidd langs vegkantar, bekkekanter, og bakgårder i Nord-Noreg, frå Finnmark og sørover til Nord-Trøndelag, men den er òg funnen i Sør-Noreg, særleg i Osloområdet, men òg i Østfold og Vestfold.
Safta frå planta er giftig, og kan ved eksponering under sollys gje hudreaksjoner på utsette område (fytofototoksisk reaksjon). Dette gjev seg vanlegvis utslag i rauda, kløe, svie, eksem og i vondaste fall store blemmer (tredjegrads forbrenning) då giftstoffa gjer huda ømfintleg for UV-strålar. Denne ømfintligheten kan halda fram i inntil eitt år etter eksponeringen.
Kjende måtar å kjempa mot tromsøpalme på er konstant nedkutting av nye skot, og dessutan sauebeite. Ved nedklipping bør ein ha på seg vernutstyr, og dessutan huske på å vaska kutteredskaper i metall etter bruk, då safta verkar oksiderande.
I dei områda den veks, fortrenger den andre plantearter. I område der tromsøpalmen veks, er det færre plantearter og utbreiinga er òg mindre enn i område der tromsøpalmen ikkje voksar.[1]
Opphavleg kjem planta truleg frå Kaukasus, der den veks vilt. Engelskmennene innførde denne planta som solitærstaude (dvs. at den er så stor at den står åleine, ikkje i eit bed), og den kom følgjeleg på moten.
Planta vart først innførd som frø med ein engelsk botaniker til gruvene i Kåfjord i Alta i 1838. På 1860-talet skal planta ha vorte teken med til Mack-familien sin sommerhus på Elvebakken i Tromsø av Nanna Sabine Mack (fødd Klerck). Planta voks raskt, og var dekorativ, og dermed vart den planta både i bysenteret og på «støkkan» (sommerhusene) rundt om på Sør-Tromsøya, som etterkvart vart omgjeve av veritable palmeskogar. Enno i dag er tromsøpalmen konsentrert der der det ein gong stod eit sommerhus.
Analyse av DNA viser at arta vart først innførd frå Iran til England. Historiske kjelder har antydd at den kan ha kome frå England til Noreg, men dei genetiske resultata tyder at på innvandringsveien har vore frå England via Finland til Noreg.
Då det på grunn av storleiken til planta er vanskeleg å få tak i andre eksemplar å samanlikna den med, er det enno mange spekulasjonar om kva for ei art tromsøpalmen eigenleg tilhøyrar. Planta vart først innførd under namnet Heracleum asperum (sibirsk kupastinakk, frå engelsk Siberian Cowparsnip), men botanikere er endå samd i at dette namnet er feil. Då ingen med stor tryggleik har funne eit anna eksemplar av planta utanfor Noreg, er dens riktige namn enno omstridt. I bøker frå 1800-talet gjekk planta under namnet H. panaces, medan dei fleste nyare kjelder på vagt grunnlag kallar den H-EN. laciniatum. Nyleg er endå H. tromsoensis foreslegen som riktig namn i den norske standardfloraen, Lids flora. I tillegg er det foreslege fleire andre synonym på bakgrunn av meir eller mindre feilaktige antakelser. Den sterkaste kandidaten til no er sannsynlegvis den tyrkiske/iranske H-EN. persicum, men sjansen er større for at Tromsøpalmen er ein hybrid av denne og andre nært nærskylde planter, då planta vart innførd til Noreg som ei hageplante.
Tromsøpalmen kan vera vanskeleg å skilja frå den endå meir giftige kjempebjørnekjeksen (Heracleum mantegazzianum).
Det har i Nord-Noreg vore snakk om å utrydda planta. «Dei øydelegg mangfald og trivsel, og avgrensar arealbruk. I tillegg er dei giftige og kan føra til hudskader og helseproblem», skriv Forsking.no, og meiner at den bør utryddast.[2] Dette er òg konklusjonen i ein rapport frå NTNU og UiO. Det er enno uvisst korleis ein skal ta knekken på denne planta, men det er diskutert å kutta dem ned (dette er vanskeleg då planta er særs hardfør), gift eller å pløya jorda den er i. Det har vore freista i mindre omfang å fjerna den frå nokre stadar i Tromsø ved nedkutting og fylling av rothullet med salt for å tørka ut rotresten.
Tromsøpalme (Heracleum tromsoensis, sjå òg avsnitt Usikkert opphav) er ein mangeårig urt i skjermplantefamilien.
Den er svært hardfør og kan verta inntil 50 år gammal og tre meter høy. Spreiingsevna gjer at den ofte hemmar eller utkonkurrerer annan plantevekst.
Tromsøpalme (Heracleum tromsoensis, se også avsnitt Usikkert opphav) er en mangeårig urt i skjermplantefamilien.
Den er svært hardfør og kan bli inntil 50 år gammel og tre meter høy. Spredningsevnen gjør at den ofte hemmer eller utkonkurrerer annen plantevekst.
Planten finnes naturlig i Lilleasia og i deler av Midtøsten (Iran, Irak). Den står oppført på norsk svarteliste som uønsket og er utbredt langs veikanter, bekkekanter, og bakgårder i Nord-Norge, fra Finnmark og sørover til Nord-Trøndelag, men den er også funnet i Sør-Norge, særlig i Osloområdet og også i Østfold og Vestfold.
Saften fra planten er giftig, og kan ved eksponering under sollys gi hudreaksjoner på utsatte områder (fytofototoksisk reaksjon). Dette gir seg vanligvis utslag i rødme, kløe, svie, eksem og i verste fall store blemmer (andregrads forbrenning) da giftstoffene gjør huden ømfintlig for UV-stråler. Denne ømfintligheten kan vedvare i inntil ett år etter eksponeringen.
Kjente måter å bekjempe tromsøpalme på er konstant nedkutting av nye skudd, samt sauebeite. Ved nedklipping bør man ha på seg beskyttelsesutstyr, samt huske på å vaske kutteredskaper i metall etter bruk, da saften virker oksiderende.
I de områdene den vokser, fortrenger den andre plantearter. I områder der tromsøpalmen vokser, er det færre plantearter og utbredelsen er også mindre enn i områder der tromsøpalmen ikke vokser.[1]
Opprinnelig kommer planten trolig fra Kaukasus, hvor den vokser vilt. Engelskmennene innførte denne planten som solitærstaude (dvs. at den er så stor at den står alene, ikke i et bed), og den kom følgelig på moten.
Planten ble først innført som frø med en engelsk botaniker til gruvene i Kåfjord i Alta i 1838. På 1860-tallet skal planten ha blitt tatt med til Mack-familiens sommerhus på Elvebakken i Tromsø av Nanna Sabine Mack (født Klerck). Planten vokste raskt, og var dekorativ, og dermed ble den plantet både i bysentret og på «støkkan» (sommerhusene) rundt om på Sør-Tromsøya, som etterhvert ble omgitt av veritable palmeskoger. Ennå i dag er tromsøpalmen konsentrert der hvor det en gang sto et sommerhus.
Analyse av DNA viser at arten ble først innført fra Iran til England. Historiske kilder har antydet at den kan ha kommet fra England til Norge, men de genetiske resultatene tyder på at innvandringsveien har vært fra England via Finland til Norge.[1]
Da det på grunn av plantens størrelse er vanskelig å få tak i andre eksemplarer å sammenligne den med, er det fortsatt mange spekulasjoner om hvilken art tromsøpalmen egentlig tilhører. Planten ble først innført under navnet Heracleum asperum (sibirsk kupastinakk, fra engelsk Siberian Cowparsnip), men botanikere er dog enig i at dette navnet er feil. Da ingen med stor sikkerhet har funnet et annet eksemplar av planten utenfor Norge, er dens riktige navn fortsatt omstridt. I bøker fra 1800-tallet gikk planten under navnet H. panaces, mens de fleste nyere kilder på vagt grunnlag kaller den H. laciniatum. Nylig er dog H. tromsoensis foreslått som riktig navn i den norske standardfloraen, Lids flora. I tillegg er det foreslått flere andre synonymer på bakgrunn av mer eller mindre feilaktige antakelser. Den sterkeste kandidaten til nå er sannsynligvis den tyrkisk/iranske H. persicum, men sjansen er større for at Tromsøpalmen er en hybrid av denne og andre nært beslektede planter, da planten ble innført til Norge som en hageplante.
Tromsøpalmen kan være vanskelig å skille fra den enda mer giftige kjempebjørnekjeksen (Heracleum mantegazzianum).
Det har i Nord-Norge vært snakk om å utrydde planten. «De ødelegger mangfold og trivsel, og begrenser arealbruk. I tillegg er de giftige og kan føre til hudskader og helseproblemer», skriver Forsking.no,[2] og mener at den bør utryddes. Dette er også konklusjonen i en rapport fra NTNU og UiO. Det er ennå uvisst hvordan man skal ta knekken på denne planten, men det er diskutert å kutte dem ned (dette er vanskelig da planten er meget hardfør), gift eller å pløye jorda den er i. Det har vært forsøkt i mindre omfang å fjerne den fra noen steder i Tromsø ved nedkutting og fylling av rothullet med salt for å tørke ut rotresten.
Tromsøpalme (Heracleum tromsoensis, se også avsnitt Usikkert opphav) er en mangeårig urt i skjermplantefamilien.
Den er svært hardfør og kan bli inntil 50 år gammel og tre meter høy. Spredningsevnen gjør at den ofte hemmer eller utkonkurrerer annen plantevekst.
