Maniok (Manihot esculenta) eller kassava er ein buskvekst i vortemjølkfamilien som blir dyrka som matplante. Arten kjem opphavleg frå Sør-Amerika, men er blitt svært populær i andre tropiske område.[1] I dag er Nigeria den største produsenten i verda.
Ordet «maniok» er avleidd frå tupiordet manioka eller eit nærskyld ord i andre tupianske språk.[2] Nemninga kassava eller cassava, kjem frå det karibiske språket taino (caçábi, casávi, cazábbi eller cassáve).[3] Ei anna nemning på planten er yuca eller yucca, frå karibspråk.[4]
Planten blir som regel rundt 2 meter høg. Han har handflika blad.[1] Rotknollene veg rundt 2 kg, men kan bli opptil 10 kg. Dei er avlange og har korkaktig, brunt skal og lyst og saftig fruktkjøt som inneheld maniokstive, brasiliansk arrowrot.
Ein dyrkar maniok på store jorde omtrent som potet. Planten kan formeirast ved å ta stiklingar.[1]
Heile planten inneheld det giftige glykosidet linamarin, som ein kan øydeleggja gjennom koking, damping eller steiking. Ein kan også foredla rotknollen i stivefabrikkar og bruka produktet til brød og anna bakverk, eller til framstilling av tapioka (uekte sagogryn). Kassava kan brukast i ulike rettar som suppe, stuing og grautaktige rettar som ugali og fufu. Mange stader er rota basiskost.
I ein del område der maniokplanten veks blir også blada brukte i kosthaldet. Desse inneheld 30–40 % protein i tørrstoffet, medan røtene berre inneheld rundt 0,5 %.[1]
Oppmale til mjøl utan vidare foredling blir maniok òg brukt til dyrefôr.[1]
Maniok (Manihot esculenta) eller kassava er ein buskvekst i vortemjølkfamilien som blir dyrka som matplante. Arten kjem opphavleg frå Sør-Amerika, men er blitt svært populær i andre tropiske område. I dag er Nigeria den største produsenten i verda.
Maniok (Manihot esculenta) eller kassava er en buskvekst i vortemelkfamilien som kan bli opp til 5 meter høy. Roten er rik på stivelse, og brukes mye i matlaging. Arten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men har blitt svært populær også i Afrika, og idag er Nigeria verdens største produsent.
Maniok krever lite av jorden den gror i, og kan dyrkes i områder mange andre planter ikke klarer seg. Den holder seg lenge, og bønder beholder gjerne maniokbusker som en sikkerhet mot tørke og matvareknapphet.[1] Tørket maniokrot inneholder 73–85 % karbohydrater,[1] og på verdensbasis er maniokrot den tredje viktigste kilden til karbohydrater.
Verken bladene eller roten til maniokbusken bør spises rå, fordi de inneholder to cyanogene glykosider: linamarin og lotaustralin. Disse dekomponeres ved hjelp av enzymet linamarase, som også finnes i maniok, og frigjør blåsyre (HCN).[2] Maniok med toksiske nivå av cyanogeniske glykosider refereres til som bitter, mens maniok med ikke-toksiske nivå refereres til som søt. Denne klassifiseringen er utbredt, selv om forskning ikke har klart å finne en korrelasjon mellom opplevd smak og nivå av toksiner.[3] Variasjonene i toksiner er imidlertid stor. Mens det fra søt maniok kan produseres så lite som 20 milligram cyanid per kilo rot, kan det fra bitter produseres mer enn 50 ganger så mye (1 g/kg). Maniok som har vokst i tørketid er spesielt rik på toksiner.
Akkurat som poteten er maniokroten rik på stivelse, uspiselig som rå, og har en mild smak når den er kokt. Som matingrediens kan roten i mange tilfeller erstatte poteten, og den kan både kokes, moses, friteres, bakes, males til mel, og så videre. Og akkurat som det går an å lage potetsprit av poteter, går det an å lage manioksprit av maniokrøtter.
Maniokbladene kan også spises, og har en smak som kan minne om spinat.
Flere land, deriblant Thailand og Kina, undersøker potensialet i å bruke maniok som råvare for bioetanol, blant annet fordi busken kan gro i skrinn jord og krever lite næring.[4]
Denne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Maniok (Manihot esculenta) eller kassava er en buskvekst i vortemelkfamilien som kan bli opp til 5 meter høy. Roten er rik på stivelse, og brukes mye i matlaging. Arten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, men har blitt svært populær også i Afrika, og idag er Nigeria verdens største produsent.
Maniok krever lite av jorden den gror i, og kan dyrkes i områder mange andre planter ikke klarer seg. Den holder seg lenge, og bønder beholder gjerne maniokbusker som en sikkerhet mot tørke og matvareknapphet. Tørket maniokrot inneholder 73–85 % karbohydrater, og på verdensbasis er maniokrot den tredje viktigste kilden til karbohydrater.
_25jan2008.jpg)
.jpg)
