Bruskfiskar (Chondrichthyes) er ein klasse vasslevande virveldyr med bruskskjelett. Dei skilde seg ut or utviklingslinja for 350 millionar år sidan, og er såleis den eldste gruppa fisk med kjevar som me kjenner til. Gruppa omfattar i dag om lag 800 artar hai, skate og havmus i alle verdshav; nokre få tropiske artar går òg opp i ferskvatn.
Bruskfiskane har fått namnet sitt på grunn av skjelettet, som nesten aldri inneheldt bein. Stundom kan det vera forkalka, men som regel er det berre brusk i det. Kroppen deira manglar eigentlege skjel, og har i staden såkalla plakoidskjel; aerodynamiske piggstrukturar av tann-beinet dentin som gjer at huda deira er ru å ta på.
Finnane til bruskfiskane står alltid stivt utspilt, og er ikkje bevegelege. Dei sym difor med kroppen. Tennene står i parallelle rekkjer og er ikkje fest til kjevane. Gjellespaltene er ikkje dekt med gjellelokk, og dei fleste bruskfiskane har i tillegg ei ekstra gjelleopning bak auga.
Bruskfiskar manglar symjeblære, men har ein særs stor lever med høgt oljeinnhald som fyller litt av den same funksjonen. Tarmane deira er spiralforma.
For å skapa god vass/salt-balanse i kroppen i høve til dei ytre omgjevnadane har bruskfiskar mykje urea (urinstoff) i vevet. Dette gjer at dei har liten urinproduksjon og lite behov for å drikka. Ein annan konsekvens er at det gjer bruskfiskane vanskelegare å nytta som matressurs - for at det ikkje skal dannast ammoniakk, må kjøtet preparerast riktig og grundig.
Bruskfiskar har indre befruktning. Paringsorgana til hannen er omdanna frå bukfinnene, og sæden kan oppbevarast i hoa sitt forplantningsorgan i månadsvis. Sjølve paringa kan vara i mange minutt. Egga til bruskfiskane er store og vert gytt einskildvis. Dei er som regel omslutta av eit solid hylster, ofte med festetrådar. Hjå ein del artar foregår utviklinga frå egg til ungfisk inne i mora - me seier dei er ovovivipare.
Bruskfiskane er ei gamal gruppe, som oppstod allereie i devontida for 350 millionar år sidan. Fossilrekkja er dårleg, sidan brusk sjeldan vert godt bevart, og mykje av kunnskapen vår om forhistoriske bruskfiskar er basert på funn av tenner og kjevar.
Ein deler bruskfiskane inn i to underklasser; Heilhovudfisk Holocephali, som omfattar havmysene, og Elasmobranchii, som omfattar haiar og skatar. Havmusa reknast som mest primitiv, og har overkjeven vaksen saman med hovudskallen. Dei har òg færre gjellespalter enn elasmobranchidane.
Elasmobranchii vert tradisjonelt delt inn i haiar og skater. I dag er vitskapsfolk stort sett samde om at denne inndelinga er misvisande. Somme haiartar er nærare i slekt med skatene enn dei er med andre haiar; gruppa er polyfyletisk.
Bruskfiskar (Chondrichthyes) er ein klasse vasslevande virveldyr med bruskskjelett. Dei skilde seg ut or utviklingslinja for 350 millionar år sidan, og er såleis den eldste gruppa fisk med kjevar som me kjenner til. Gruppa omfattar i dag om lag 800 artar hai, skate og havmus i alle verdshav; nokre få tropiske artar går òg opp i ferskvatn.
Bruskfisker (Chondrichthyes) (av gresk: chondros – «brusk» og ichthyes - «fisk») er en fiskegruppe som forekommer i alle verdenshav, og for noen meget få arters vedkommende også i ferskvann, både sporadisk og permanent. Bak navnet ligger faktumet at skjelettet i denne gruppen ikke er forbeinet, men kun består av brusk. Det er imidlertid usikkert om dette er en «primitiv» eller opprinnelig egenskap, som følge av at forbeiningen av skjelettet ble opphevet i gruppens stamart, eller om de alltid har hatt bruskskjelett. Avleiringer av kalksalter i forskjellige deler av brusken kan bidra til å forsterke skjelettet, men virkelig beindannelse forekommer aldri.
Bruskfisk er utstyrt med elektroreseptorer, de såkalte Lorenzinis ampuller. Elektroreseptorer forekommer også hos andre dyr. Lorenzinis ampuller er imidlertid bruskfiskene alene om å ha. Siden de mangler svømmeblære, har de, med unntak av bunnlevende former, en forstørret og fettfylt lever for å få mest mulig oppdrift. Det sies at enkelte haier kan svelge luft fra overflaten for å oppnå enda større oppdrift.
De har luktegrop, men denne er ikke sammenvokst i kantene på midten og rørformet på samme måte som hos beinfiskene. Huden er bestrødd med små hudtenner, av samme type tenner som man finner i munnen.
Det indre øret er direkte forbundet med omgivelsene gjennom en kanal som munner ut bak øynene, ductus endolymphaticus, en indikasjon på at virveldyrenes indre øre og sidelinjeorganet har felles opphav.
Bruskfiskene oppstod fra stamformer som levde i ferskvann. Dette vet man fordi saltinnholdet i blodet deres er lavere enn i havvannet rundt, en egenskap som ble utviklet som følge av en tilpasning til ferskvann. For å oppnå osmostisk likevekt med omgivelsene har bruskfisk derfor en høy konsektrasjon av urea og trimetylaminoksid i blodet. En egenskap de har til felles bl.a. med blåfisken og en delvis marin frosk (Rana cancrivora). Mens konsentrasjonen av urea hos andre virveldyr som regel ligger rundt 0,01–0,03 %, kan den hos bruskfisk være helt opp i 2,5 %. Når bruskfisk dør, brytes urea ned til ammoniakk, noe som er grunnen til den sterke lukten av kjøttet deres hvis det ikke tilberedes relativt hurtig.
Indre befruktning forekommer hos samtlige, og skjer via hannens modifiserte bukfinner.
Bruskfisker (Chondrichthyes) (av gresk: chondros – «brusk» og ichthyes - «fisk») er en fiskegruppe som forekommer i alle verdenshav, og for noen meget få arters vedkommende også i ferskvann, både sporadisk og permanent. Bak navnet ligger faktumet at skjelettet i denne gruppen ikke er forbeinet, men kun består av brusk. Det er imidlertid usikkert om dette er en «primitiv» eller opprinnelig egenskap, som følge av at forbeiningen av skjelettet ble opphevet i gruppens stamart, eller om de alltid har hatt bruskskjelett. Avleiringer av kalksalter i forskjellige deler av brusken kan bidra til å forsterke skjelettet, men virkelig beindannelse forekommer aldri.
Bruskfisk er utstyrt med elektroreseptorer, de såkalte Lorenzinis ampuller. Elektroreseptorer forekommer også hos andre dyr. Lorenzinis ampuller er imidlertid bruskfiskene alene om å ha. Siden de mangler svømmeblære, har de, med unntak av bunnlevende former, en forstørret og fettfylt lever for å få mest mulig oppdrift. Det sies at enkelte haier kan svelge luft fra overflaten for å oppnå enda større oppdrift.
De har luktegrop, men denne er ikke sammenvokst i kantene på midten og rørformet på samme måte som hos beinfiskene. Huden er bestrødd med små hudtenner, av samme type tenner som man finner i munnen.
Det indre øret er direkte forbundet med omgivelsene gjennom en kanal som munner ut bak øynene, ductus endolymphaticus, en indikasjon på at virveldyrenes indre øre og sidelinjeorganet har felles opphav.
Bruskfiskene oppstod fra stamformer som levde i ferskvann. Dette vet man fordi saltinnholdet i blodet deres er lavere enn i havvannet rundt, en egenskap som ble utviklet som følge av en tilpasning til ferskvann. For å oppnå osmostisk likevekt med omgivelsene har bruskfisk derfor en høy konsektrasjon av urea og trimetylaminoksid i blodet. En egenskap de har til felles bl.a. med blåfisken og en delvis marin frosk (Rana cancrivora). Mens konsentrasjonen av urea hos andre virveldyr som regel ligger rundt 0,01–0,03 %, kan den hos bruskfisk være helt opp i 2,5 %. Når bruskfisk dør, brytes urea ned til ammoniakk, noe som er grunnen til den sterke lukten av kjøttet deres hvis det ikke tilberedes relativt hurtig.
Indre befruktning forekommer hos samtlige, og skjer via hannens modifiserte bukfinner.
