Sløkje eller sløke (Angelica sylvesteris) er ein plante i skjermplantefamilien.
Sløkja vert opptil ein meter høg. Stengelen er hol og har dunhår øvst, og har fint sagtakka småblad. Bladstilken har ei djup, brei renne. Sløkja blomtrar i juli med stor, litt flattrykt blomsterstand med talrike blomstrar med skitenkvite kronblad, nokre gonger raudlege.
Sløkje veks på fuktig beitemark og ved bekkar opp til tregrensa, i Noreg opp til 1300 moh, og elles i skogområde i Europa og nordvestlege Asia. På dei fuktigaste stadene kan sløkja vekse saman med den særs giftige selsnepa, som ho òg kan forvekslast med.
Det første året etter frøspiringa utviklar planten ein bladrosett; rotstokken står loddrett, men strekkjer seg ikkje, slik at blada vert nede ved marka. Tidlegast andre leveåret, når rotstokken har samla tilstrekkeleg med næring, skyt han i veret, blomstrar og dannar frukt. Etter frøsetjinga døyr planten.
Plantenamnet sløkje heng saman med ordet 'sluk', med opphav i den hole, røyrforma stengelen. Namnet vert i mange dialekter brukt om blomstrande kvann, Angelica archangelica. I desse dialektane kan sløkja kallast geitsløkje el.l.
Planten kan brukast til farging av ull, og gjev ein gul varig farge. Han har som den nærskylde kvanna vore bruka som grønsak, men i mykje mindre omfang. Rafn oppgjev av planten i Sverige skal ha vore bruka som medisinplante mot hysteri.
Sløkje eller sløke (Angelica sylvesteris) er ein plante i skjermplantefamilien.
Sløkja vert opptil ein meter høg. Stengelen er hol og har dunhår øvst, og har fint sagtakka småblad. Bladstilken har ei djup, brei renne. Sløkja blomtrar i juli med stor, litt flattrykt blomsterstand med talrike blomstrar med skitenkvite kronblad, nokre gonger raudlege.
Sløkje veks på fuktig beitemark og ved bekkar opp til tregrensa, i Noreg opp til 1300 moh, og elles i skogområde i Europa og nordvestlege Asia. På dei fuktigaste stadene kan sløkja vekse saman med den særs giftige selsnepa, som ho òg kan forvekslast med.
Det første året etter frøspiringa utviklar planten ein bladrosett; rotstokken står loddrett, men strekkjer seg ikkje, slik at blada vert nede ved marka. Tidlegast andre leveåret, når rotstokken har samla tilstrekkeleg med næring, skyt han i veret, blomstrar og dannar frukt. Etter frøsetjinga døyr planten.
Plantenamnet sløkje heng saman med ordet 'sluk', med opphav i den hole, røyrforma stengelen. Namnet vert i mange dialekter brukt om blomstrande kvann, Angelica archangelica. I desse dialektane kan sløkja kallast geitsløkje el.l.
Planten kan brukast til farging av ull, og gjev ein gul varig farge. Han har som den nærskylde kvanna vore bruka som grønsak, men i mykje mindre omfang. Rafn oppgjev av planten i Sverige skal ha vore bruka som medisinplante mot hysteri.
Sløke (Angelica sylvestris) er en meterhøy art av skjermplantefamilien med brede, dobbeltfinnete bladfliker. Stengelen er grov, rørformet og fiolett nederst, med svært brede bladskaft. Øverst er stengelen fint håret, med avlange eggrunde, sagtannete bladavsnitt. De øvre bladene er redusert til slireaktige bladskaft. Blomsterstanden er en avflatet, svakt hvelvet skjerm med tallrike grønnhvite blomster med 20–30 fint hårete stråler.
Sløke vokser i beitemark, kulturpåvirket mark og ved bekker. Den er vanlig i hele Norge opp til tregrensen.
Vi vet at den har vært brukt som grønnsakplante i Norge helt fram til 1900-tallet. Planten var bra mot skjørbuk, og den kunne også lagres. Stengelen ble spist fersk, og bladene kunne karves og kokes til en grøt for lagring. Den kunne senere kokes opp med melk til en god matrett. I krisetider har sløken vært viktig som nødmat. Planten har også vært brukt til farging.
Kandisert sløke er den dag idag en vanlig ingrediens i baking både i Frankrike og Storbritannia. Kandisert sløke brukes på samme måte som sukat, men har en aroma nærmere fennikel og karve.
I tradisjonell kinesisk medisin brukes sløke under navnet Bai Zhi.
De hule stilkene har også blitt brukt av samene til å lage fløyter.
Sløke (Angelica sylvestris) er en meterhøy art av skjermplantefamilien med brede, dobbeltfinnete bladfliker. Stengelen er grov, rørformet og fiolett nederst, med svært brede bladskaft. Øverst er stengelen fint håret, med avlange eggrunde, sagtannete bladavsnitt. De øvre bladene er redusert til slireaktige bladskaft. Blomsterstanden er en avflatet, svakt hvelvet skjerm med tallrike grønnhvite blomster med 20–30 fint hårete stråler.
Sløke vokser i beitemark, kulturpåvirket mark og ved bekker. Den er vanlig i hele Norge opp til tregrensen.
Vi vet at den har vært brukt som grønnsakplante i Norge helt fram til 1900-tallet. Planten var bra mot skjørbuk, og den kunne også lagres. Stengelen ble spist fersk, og bladene kunne karves og kokes til en grøt for lagring. Den kunne senere kokes opp med melk til en god matrett. I krisetider har sløken vært viktig som nødmat. Planten har også vært brukt til farging.
Kandisert sløke er den dag idag en vanlig ingrediens i baking både i Frankrike og Storbritannia. Kandisert sløke brukes på samme måte som sukat, men har en aroma nærmere fennikel og karve.
I tradisjonell kinesisk medisin brukes sløke under navnet Bai Zhi.
De hule stilkene har også blitt brukt av samene til å lage fløyter.
