Osp (Populus tremula) er eit lauvtre i poppelslekta som er kjend for å skjelva mykje og høglytt med lauvet. Treet veks i Nord-Europa og Asia. I Noreg finst den nordlegaste førekomsten av osp i Gamvikneset i Finnmark. Dette er den nordlegaste naturlege førekomsten i verda.
Osp er tradisjonelt blitt brukt til å laga matilåt av, fordi treet ikkje set smak på maten, og held seg lyst og vakkert også når det blir gammalt. Det blir brukt til å laga sikre fyrstikker med liten etterglød, og til å laga cellulose og sponplater.
Osp (Populus tremula) er eit lauvtre i poppelslekta som er kjend for å skjelva mykje og høglytt med lauvet. Treet veks i Nord-Europa og Asia. I Noreg finst den nordlegaste førekomsten av osp i Gamvikneset i Finnmark. Dette er den nordlegaste naturlege førekomsten i verda.
Osp er tradisjonelt blitt brukt til å laga matilåt av, fordi treet ikkje set smak på maten, og held seg lyst og vakkert også når det blir gammalt. Det blir brukt til å laga sikre fyrstikker med liten etterglød, og til å laga cellulose og sponplater.
Osp eller asp (Populus tremula) er et løvtre av poppelslekten innenfor vierfamilien.
Ospa blir i under gode vekstforhold høyreist med rett stamme, barken er glatt, grågrønn og ofte dekket av messinglav på sørsiden. De runde buttannete bladene har stilk som er lengre enn bladet. Bladstilken er flattrykt, noe som gjør at selv den minste bevegelse i luften får dem til å skjelve, derav uttrykket «skjelve som et ospelauv». Men unge rotskudd av osp har hjerteformede blad. Skuddene er knoklede og vinterknoppene spisse. Bladene blir vakkert gule om høsten. Ospa vokser raskt på god mark og kan bli over 25 m høy. Den blir vanligvis ikke over 100 år gammel, men den kan bli opp til 150 år.
Ospa begynner å blomstre i 15–25 års alder. Den er særbu og blomstrer på naken kvist mars–april. Raklen er myke og gråaktige og opp til 10 cm lange. Ospa er avhengig av vinden for pollinering og frøspredning. Den formerer seg også villig vegetativt med stubbe og rotskudd.
Du finner osp i nesten hele Europa, i Asia og i Nord-Afrika. Den vandret inn i Norge like etter siste istid og er vanlig i hele landet fra fjord til 1200 moh.. og fra Lindesnes til Øst-Finnmark. Treslaget er utbredt over hele landet, men de største osperessursene finner du i Telemark og Agderfylkene. Totalt står det 11,5 millioner kubikkmeter osp i de norske skogene og 8 % av lauvskogen i Norge er osp.
Den kan vokse i nesten alle lokaliteter, men trives best i godt drenert dyp jord med frisk fuktighet. Ospa er et pionertre som raskt okkuperer åpent land for eksempel rasmark, brannfelt og brakklagt åker. Den regnes som Norges mest lyskrevende tre og blir etter hvert utkonkurrert av skyggetålende trær som gran. Ospa finner du som innblanding blant andre treslag som enkelttrær, grupper eller holt. I løvskog sprer den seg lettere og er ofte dominant hvor den fortrenger andre løvtrearter.
Virket blir brukt som råstoff til fyrstikkproduksjon, den brenner med en rolig flamme og gløder lite etter at flammen er slukt. Den brukes i finer, sponplate og celluloseproduksjon. Trelast av osp er godt egnet til konstruksjon og ubehandlet ytterkledning, der får den etter hvert en patinert sølvgrå farge. Innendørs panel og tak av osp beholder den lyse fine fargen. Det er spesielt godt egnet til innredning av badstuer da veden ikke inneholder harpiks og leder varme dårlig. Veden er lett å bearbeide og setter ikke smak derfor er den brukt til emballasje, boller, trau og fat. Ospematerialer er også brukt som innredning i sauehus da sauen ikke gnager på den. Det lages droger av bark og blader som inneholder glykosidene salisin, salikortin og tremulasin, salireposid, garvestoff og glykosidet tremuloidin. Drogene virker blant annet feberdempende og smertestillende. Tidligere ble både bark, kvister og lauv av osp brukt til dyrefor.
Ospevirket har en gulhvit homogen farge, årringene er lite markerte og det er liten forskjell på yteved og kjerneved. Styrkemessig kan den sammenlignes med gran og krymper forholdsvis lite ved tørking. Veden tørker raskt opp noe som reduserer faren for soppangrep, men i fuktige omgivelser råtner den veldig raskt. Vedens mykhet gjør den uegnet til bruk i gulv, men har ifølge Villy E. Risør vært nyttet til stallgulv.[1] Husbukken angriper ikke osp, dette gjør den til et godt alternativ der den gjør stor skade. Ytterveden kan trykkimpregneres, men ikke kjerneveden. Veden er lett å bearbeide med vanlige redskaper og maskiner med unntak av polering som er arbeidskrevende.
Ospa er på grunn av sin utbredelse, næringsrike bark og korte liv et av de viktigste trærne i de norske skoger når det gjelder biologisk mangfold. Den har det vi kaller rikbark, som vil si at barken har høy pH. Derfor er den voksested for sjeldne lavarter som grynfiltlav, ospeblæreglye og olivenlav. I tillegg vokser en mengde moser der og et utall insekter, midd og andre kryp har sitt tilhold der.
Barken er den mest næringsrike og lett fordøyelige blant treslagene derfor er osp favorittmaten til bever, i tillegg inngår bark av osp i dietten til b.l.a elg, rådyr og hare.
Utover sommeren forandrer bladene farge til sølvgrå da er det ospeminermøllen som har vært på ferde.
Ospeveden er ganske løs og det er derfor forholdsvis greit for hakkespettene å lage seg reirhull i dem. Hakkespettene bruker hullet bare en hekkesesong, men året etter står en mengde andre fuglearter klare til å ta hullene i bruk i tillegg til mår, ekorn og flaggermus.
Svært mange vedboende insekter lever i død osp, i en 8 m høy ospestubbe ble det funnet 193 forskjellige arter. Osp er sammen med eik det treet som er viktigst for vedboende rødlistede sopper som ospehvitkjuke, lys hårkjuke og ospepigg. Det samme gjelder insekter som ospedreper, stor kortvingebukk og ospebarkbukk.
Menneskelig aktivitet har gjennom tiden redusert ospeinnslaget i norske skoger betraktelig. I det moderne skogbruket har ospa vært betraktet som et ugras og derfor blitt fjernet manuelt og kjemisk i stor utstrekning. Krav til effektivitet i jordbruket har resultert i fjerning av osp i kulturlandskapet. Landbruksnæringene bevarer nå mye av ospa gjennom innføringen blant annet Levende Skog-standarden.
Det som nå ser ut til å være den største trusselen for ospa, er den meget høye elgbestanden[trenger referanse]. Mange steder i landet finner du ikke ung osp i det hele tatt, fordi elgen spiser den opp så fort den spirer. En annen årsak til at ospa ikke får etablere seg på samme måten som før, er skogbrannkontroll: Tidligere, da det var vanlig med skogbranner, vandret ospa raskt inn på brannflatene.
Osp eller asp (Populus tremula) er et løvtre av poppelslekten innenfor vierfamilien.
