Storlind (Tilia platyphyllos) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Sammen med arten lind (Tilia cordata) kan den danne den dyrkede hybriden parklind (Tilia × europaea, eller Tilia cordata × platyphyllos).
Stammen er glatt nederst uten stammeskudd. Årsskuddene er hårete. Bladplatene er mye større enn hos vanlig lind (Tilia cordata); hos storlind er de inntil 15 cm lange. Formen er den samme skjeve og hjerteformede, men hos storlind er de ikke like sirkelrunde i proporsjonene som hos lind. Bladstilken og begge sider av bladene er hårete. Hårduskene i nervevinklene på undersiden er hvite, ikke brune som hos lind. Blomsterkvasten har 2–5 blomster hengende, mens de to nøttene i hver fruktkvast er om lag 10 mm store. Nøtten har 5 tydelige lister, mens nøtten hos vanlig lind er omtrent helt glatt. Røttene kan være kraftige og klumpete over bakken.[1][2][3]
Dette er et stort tre som i Mellom-Europa blir 30–40 meter høyt med stammediameter på 1 meter. I Skandinavia blir det opptil 25 meter høyt. Storlind er en typisk art for de mellomeuropeiske løvskogene, og den vokser også i fjellskoger i middelhavslandene. Utbredelsen strekker seg fra Frankrike og Nord-Spania østover til Moldova, Nord-Hellas og vestlige Tyrkia. Arten har nordlige utposter i det sørvestlige Storbritannia, sørøstlige Danmark og spredt langs vestkysten av Sverige til Bohuslän. I Anatolia, Kaukasia og Nord-Iran vokser en nærstående art, Tilia rubra, som har rødlige skudd og snaue blad.[2][4][5]
Storlind er vanlig plantet i parker og langs gater i alle tempererte strøk, og den er også svært mye brukt i Norge. Arten finnes forvillet nordover til Trøndelag, men mangler på Vestlandet. Noen av de norske funnene i Østfold har vært omdiskutert, og en har ment at de kunne være opprinnelig viltvoksende. Arten hadde derfor status som kritisk truet i tidligere utgaver av Nasjonal rødliste, men den betraktes nå som fremmed i hele det norske utbredelsesområdet. I Fremmedartslista 2018 er storlind vurdert til høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt.[3][6][7]
Et 700 år gammelt tre i Østerrike
Storlind (Tilia platyphyllos) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Sammen med arten lind (Tilia cordata) kan den danne den dyrkede hybriden parklind (Tilia × europaea, eller Tilia cordata × platyphyllos).
Stammen er glatt nederst uten stammeskudd. Årsskuddene er hårete. Bladplatene er mye større enn hos vanlig lind (Tilia cordata); hos storlind er de inntil 15 cm lange. Formen er den samme skjeve og hjerteformede, men hos storlind er de ikke like sirkelrunde i proporsjonene som hos lind. Bladstilken og begge sider av bladene er hårete. Hårduskene i nervevinklene på undersiden er hvite, ikke brune som hos lind. Blomsterkvasten har 2–5 blomster hengende, mens de to nøttene i hver fruktkvast er om lag 10 mm store. Nøtten har 5 tydelige lister, mens nøtten hos vanlig lind er omtrent helt glatt. Røttene kan være kraftige og klumpete over bakken.
Dette er et stort tre som i Mellom-Europa blir 30–40 meter høyt med stammediameter på 1 meter. I Skandinavia blir det opptil 25 meter høyt. Storlind er en typisk art for de mellomeuropeiske løvskogene, og den vokser også i fjellskoger i middelhavslandene. Utbredelsen strekker seg fra Frankrike og Nord-Spania østover til Moldova, Nord-Hellas og vestlige Tyrkia. Arten har nordlige utposter i det sørvestlige Storbritannia, sørøstlige Danmark og spredt langs vestkysten av Sverige til Bohuslän. I Anatolia, Kaukasia og Nord-Iran vokser en nærstående art, Tilia rubra, som har rødlige skudd og snaue blad.
Storlind er vanlig plantet i parker og langs gater i alle tempererte strøk, og den er også svært mye brukt i Norge. Arten finnes forvillet nordover til Trøndelag, men mangler på Vestlandet. Noen av de norske funnene i Østfold har vært omdiskutert, og en har ment at de kunne være opprinnelig viltvoksende. Arten hadde derfor status som kritisk truet i tidligere utgaver av Nasjonal rødliste, men den betraktes nå som fremmed i hele det norske utbredelsesområdet. I Fremmedartslista 2018 er storlind vurdert til høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt.